Heroindagbøkene

Anmeldelse

«Everybody Digs Bill Evans»

Med: Anderson Danielsen Lie, Bill Pullman, Laurie Metcalf, Valene Kane, Barry Ward

Regi: Grant Gee

Premiere på kino fredag 6. november

Drama. Irland / UK. 15 år. 1 time og 42 minutter

Bare et par uker etter at han var én av de tre musikerne som gjorde «Sunday at the Village Vanguard» (1961) og «Waltz for Debby» (1962) til to av jazzhistoriens mest påaktede og stemningsstinne konsertalbum, døde den 25 år unge bassisten Scott LaFaro i en bilulykke.

Sjefen i trioen, Bill Evans (1929-1980), soloartist og sentral bidragsyter på det som er tidenes nest mest solgte jazzalbum, Miles Davis’ «Kind of Blue» (1959), tok tapet av det unge supertalentet hardt.

På dette tidspunktet hadde Evans strevd med heroinavhengighet i et antall år. Det var som om det hang en sky over det tynne, bleke musikergeniet fra Plainield, New Jersey. Pianisten var innhyllet i en tragisk, selvdestruktiv aura.

LaFaros død etterlot ham i en dyp krise. Forholdet til kjæresten Ellaine Schultz (Valene Kane) tok slutt, og Evans flyttet midlertidig inn i leiligheten til sin bror Harry Jr. (Barry Ward), som også var pianist, om enn ikke på Bills nivå, og også kjempet mot psykiske plager, hans kone Pat (Katie McGrath), og deres datter Debby (Tallulah Cavanaugh).

Han kunne ikke bli værende i et hus med et lite barn over tid. Til det var de nattlige eventyrene hans for hyppige og farlige. Bill måtte reise videre til foreldrene Harry (Bill Pullman) og Mary (Laurie Metcalf) i Florida.

Der nede i det varme sør, der Bill må slutte med heroin cold turkey, våket over av sin mor, vil vi kanskje få svar på spørsmålet: Hvor er det Bill og Harry Jr.s livssmerte kommer fra?

Stammer den fra faren og hans gener? Har de selv pådratt seg dem gjennom dårlige valg og verre rusvaner? Eller er det simpelthen slik at geni er lik smerte, og at det må smerte til for å forløse spesielt Bills helt usedvanlig store, usedvanlig melankolsk rettede talent?

«Everybody Digs Bill Evans» er en triumf for Anders Danielsen Lie, som kunne vært født til å spille nettopp Bill Evans. Han er til overmål musiker i tillegg til alt det andre han er, inkludert lege – noe filmens britiske regissør, Grant Gee, etter sigende ikke var klar over da nordmannen fikk rollen. Danielsen Lie spiller selv piano i filmen. Hvis største svakhet er at den har for lite av Evans’ musikk.

Danielsen Lie har et høyt antall fortapte, triste menn i avgrunnsdype livskriser på skuepiller-CVen. Fremst blant dem – i alle fall inntil nå – Anders i Joachim Triers «Oslo, 31. august» (2011). Hans intelligente, men akk så skjøre Bill Evans sitter – ahem – som et skudd.

Undertegnede er bare sånn passe opptatt av at folk som spiller historiske skikkelser, må ligne fysisk på dem de gestalter. Men dæven som Danielsen Lie ligner på Bill Evans! Ikke minst, faktisk, i scenene i farger, som utspiller seg på 1970-tallet, der den eldre Evans har helskjegg og pilotbriller. Der er likheten ekstra slående.

Som du skjønner: «Everybody Digs Bill Evans» skal gi oss et par glimt inn i det påfølgende tiåret, 1970-tallet, som Evans mot alle odds gjennomlevde. Som du også skjønner: Hoveddelen av filmen, den som utspiller seg tidlig i 1960-årene, er i gloriøs svart-hvitt; stappet til randen med estetikken vi forbinder med jazz, jazzalbum og jazzmusikere fra den aktuelle epoken:

Kortermede skjorter og hornbriller. Røykskyer og dirrende strenger på ståbassen. Konsentrerte ansiktsuttrykk og følsomme fingre over tangentene. Som et Francis Wolff-fotografi i levende live – det ser så fett ut at det er til å gråte av.

Og sannelig synes jeg at den lykkes i å komme nært innpå mannen den portretterer. I mine øyne gir «Everybody Digs Bill Evans» vann på mølla til det som med årene er blitt en ganske upopulær teori:

Den om at kunstnerens genialitet ikke kan skilles fra kunstnerens lidelse. Og i hvert fall ikke i Bill Evans’ tilfelle.

For slik har vi vel slutte å tenke, egentlig? Nå som selv musikkbransjen har begynt å bry seg om menneskelige ressurser, karriereveiledning og kompetanseutvikling.

«Everybody Digs Bill Evans» vil muligens være en hard nøtt for publikummere som sliter i møte med halvkvedet dialog og scener som ikke «går opp», men liksom renner ut. Men hør: Junkier er ganske kjedelige.

Og om «Everybody Digs Bill Evans» ikke evner å forklare oss alt om hvorfor Bill Evans var som han var, så finner og identifiserer den i smerten i ham. Det er jammen ikke dårlig bare det.