En ung oldings pekefinger

Meninger
Kommentar

Hvordan ble unge og kule Simen Velle plutselig til gamle og gretne Simen Velle?

Utdannet historiker. Skriver hovedsakelig om norsk og nordisk politikk, men også om litteratur, musikk, "snakkiser" og et og annet skråblikk.

E-post

Fredag 6. november kl. 16:15

Hva skjedde, mann?

For to-tre år siden var du den kuleste katten i gaten, og unge folk digget deg, spesielt gutta.

Pulsklokken din var nøyaktig innstilt på tidsånden.

Så ble det stortingsplass og den karakteristiske hestehalen/mannebollen røyk. Var det i den mojoen satt?

Fredag morgen var Velle på NRKs Politisk Kvarter og hørtes ut som en sur og mett stortingstraver som okket seg over ungdommelig overmot.

Demonstrasjoner var det svært tidsaktuelle temaet, og Velle liker dem ikke noe særlig: «Det er bare tull.»

Som et forurettet medlem av en av Stortingets mindre omtalte komitéer belærte han sin enda yngre medparlamentartiker Frøya Skjold Sjursæther (MDG) om gateprotestenes menings- og maktesløshet, med spesielt vekt på de til tider skremmende opptøyene i Frankrike.

«Si det til studentene i Serbia!», ropte iallfall jeg inn i radioapparatet (og hørte at Sjursæther også løftet det samme – og ekstremt opplagte! – poenget).

Som de nylig viste oss alle på forbløffende vis, så kan det som skjer i gatas parlament faktisk føre til reelle endringer.

Utgangspunktet for tildragelsen var Velles deltakelse i en lang og ennå upublisert podkast, der han blant svært mye annet sier at «jeg kan love deg at jo sintere folk er utenfor Stortinget ... Vi bryr oss ikke.»

Det kan godt være at det er sant. Demonstrasjoner og protester kan utvilsomt være ganske irriterende.

Det er som oftest mye bråk og lite ull, og hvor demokratisk er det nå egentlig at noen få roper veldig høyt og krever gjennomslag.

Men hvor tøft er det at en godt betalt stortingsmann å fronte dette standpunktet?

En gang, og det er ikke akkurat lenge siden, var Velle punk. Han var frekk og gøyal, og særlig unge menn lot seg forføre av hans uærbødige stil og barske reels i sosiale medier.

Nå for tiden endrer stemningen seg raskt.

Velles ungkonservative bølge avløste «Greta Thunberg-generasjonens» dystre og undertiden noe overdrevne «woke» budskap.

Han sto for noe friskt og humørfylt. Venstreorientert tungsinn ble erstattet av borgerlig swagger.

De dominerte skoledebattene, og Frp fosset frem blant unge velgere, og Velle fikk med rette mye av æren.

Det er foreløpig ingenting som tyder på at de unge her hjemme er i ferd med å gi opp «velleismen». Men internasjonalt sprekker det ungkonservative glansbildet.

I mellomvalgene i USA denne uken stemte nesten 60 prosent av unge menn på Demokratenes kandidater. I valget i Sverige tidligere i høst foretrakk de unge gutta den rødgrønne siden.

Dette forteller kanskje ikke mer enn at «populariteten kjem, og populariteten går» som det heter i en eldgammel sang, og at tidsånden er en lunefull størrelse.

Samt at ingen kan ta politiske fremganger for gitt.

Når Simen Velle må ty til slitne politikertriks som å heve stemmen for å si «nå må jeg få snakke ferdig» eller «nå må jeg få lov til å fullføre poenget mitt», så er det kanskje et tegn på han er blitt bittelitt bedagelig?

Om dette er et tidlig faretegn for et stadig høytflyvende Frp, vet ingen.

Men jeg tillater meg herved en viss bekymring på fremskrittsfolkets vegne.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.