Skamløs sjarmør

Konsertanmeldelse

Benjamin Ingrosso gjør november litt mildere for unge svermere.

Jeg har jobbet som musikkjournalist og -kritiker siden 2005. Har bakgrunn som vaktsjef i NRK Lydverket og P3 Musikk, og skriver ukentlig om musikk i Musikkmagasinet Klassekampen. Har i tillegg anmeldt bøker i VG og litteraturtidsskriftet Vinduet.

E-post

Torsdag 5. november kl. 23:36

Kall ham gjerne den ultimate svenske nepobabyen, med artistmammaen Pernilla Wahlgren og Swedish House Mafia-fetteren Sebastian Ingrosso som to håndfaste argumenter for akkurat den påstanden.

Anmeldelse Benjamin Ingrosso

• Sted: Oslo Spektrum
• Dato: 5. november 2026

Men Benjamin Ingrosso (29) har saktens ting å klaske i bordet på egen hånd. Ikke minst at han i år feirer 20-årsjubileum (!) som artist.

Med sitt appellerende oppsyn og vinnende vesen – musikalsk så vel som imagemessig – har Ingrosso de siste årene seilt opp som noe av det nærmeste vi kommer en skandinavisk Harry Styles.

Han er på mange måter en komplett moderne popartist – en type det er tilnærmet umulig å mislike aktivt, men som av nettopp den grunn kan være utfordrende å virkelig skulle elske. For spørsmålet melder seg tidvis: Finnes det egentlig en kjerne i dette kunstneriske universet?

I et Oslo Spektrum preget av oppussing og logistisk kaos er det en selvsikker og glisende hovedperson som entrer scenen mutters alene med «Nice to Meet Ya» i ryggen. Lyden er dessverre skrekkelig, i den grad at Ingrossos anstendige vokalinnsats fullstendig drukner.

Han flørter bak tangentene på «Angela» og briljerer regelrett på introen til «Funny Feeling», men det er først når bandet gradvis kommer til syne under «All My Life» at det hele for alvor våkner til liv. Når Astrid S entrer scenen til «Kite», begynner det mistenkelig å ligne en triumf.

Det svenskspråklige og smått sentimentale tospannet «Det store röda huset» og «Allt det vackra» treffer et hvinende publikum der det gjør godt.

Deretter følger et strekk med varierende kvalitet: Der den skeletale, gitardrevne «What Girls Want» får maksimalt ut av nesten ingenting, fremstår «Walk Out of Heaven» til sammenligning pompøs og banal. Og et poengløst talkshow-segment der han smisker med norske jenter, er så dølt at selv ikke Marcus & Martinus makter å sjarmere det hele i land.

På tampen av kvelden fyres det av et knippe låter – deriblant nærmest vektløse «Mommy’s Boy», storslagne «Worst in Me» og popkaramellen «Honey Boy» – som er solide nok til at Ingrosso redder kvelden. Også for de av oss som ikke nødvendigvis vil lengte tilbake til den når nettene kjølner ytterligere.