«Pedo-jakt» i beste sendetid

Filmanmeldelse«Primetime»

«Pervertert rettferdig» indeed.

Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.

E-post

Onsdag 4. november kl. 15:38

Anmeldelse

«Primetime»

Med: Robert Pattinson, Merrit Wever, Skyler Gisondo, Matthew Maher, Phoebe Bridgers, Ann Faris

Regi: Lance Oppenheim

Premiere på kino fredag 6. november

Drama / biografi. USA. 15 år. 1 time og 49 minutter

Fra det utømmelige «utrolig, men basert på en sann historie»-arkivet:

I 2006 er Chris Hansen (Robert Pattinson) en ærgjerrig og nokså éndimensjonal reporter i det amerikanske nyhetsmagasinet «Dateline» – den amerikanske TV-kanalen NBCs svar på CBS’ mer feirede «60 Minutes».

Hansen hater å møte folk som er over ham i hierarkiet på jobb, og går rundt med en konstant frykt for å bli stukket i ryggen. Dette er en type paranoia som synes å være spesielt utbredt i TV-bransjen, der «tap av ansikt» er en størrelse som kan måles i antall minutter og sekunder du til enhver tid får på skjermen.

Hansen er både dypt og inderlig usikker og utålelig selvskrytende. Som regel ikke en vinnende kombo. Men én aften slår han til med et innslag som svinger:

«To Catch a Predator» heter det, og greia er at Hansen og redaksjonen hans har lokket en potensiell pedofil i en honningfelle, og er på plass med lyd- og lydutstyr for å forevige det når overgriperen banker på offerets dør.

Xavier Von Erck (Matthew Maher), den litt vel intense supernerden i Hansens redaksjon, har gjort fotarbeidet, og holdt praten med den «kriminelle» i gang i forum på internett.

Så er det kanskje Del (popstjernen Phoebe Bridgers – god!) som har holdt kontakten etterpå. Hun er såpass androgyn at hun kan bli tatt for å være både gutt og jente, av utseende og i stemmen.

Til sist er det Hansen selv som sprader inn i TV-bildet, selvrettferdig og kry over å ha tatt en «pedo» på fersk gjerning. Rent bortsett at det ikke alltid har vært noen gjerning å snakke om, og at det han holder på med sorterer under det som i amerikansk lov kalles entrapment – å lokke noen til å begå en kriminell handling.

Men hei. Dette er TV, endog TV i brytningstiden mellom ordentlige programmer, som «Friends» og «Seinfeld», og reality, som er mye billigere og dummere. Seertall er alt.

En prinsippløs produsent, Andie (Merrit Wever) og en TV-kanal i ertesuppe-tjukk blodtåke, altså NBC, bestemmer seg for å gjøre Hansens forferdelige idé til en fast programpost. (Programmet ble endog sendt på TVNorge her hjemme).

For at vi skal få noen å ha en viss sympati med, følger vi også Dan Plum (Skyler Gisondo), en skuespiller-wannabe som i kraft av sin blondhet, sine fregner og hårløse kropp, fremstår som av ubestemmelig alder. Hansen gjør ham til sin fadste lokkedue.

Hansen, som nok ikke var helt god i utgangspunktet (Wikipedia-biografien hans er noe for seg selv), takler suksess dårlig og motgang enda verre. Han er rask med å blåse seg opp til sin fulle moralske høyde («jeg renser verden for ondskap»). Og han går ikke av veien for å piske opp selvtekt- og lynsjestemningen blant seerne.

Lance Oppenheim er med-regissør på denne høstens mest feberhett imøtesette dokumentarfilm, nemlig den om Elizabeth Holmes, «You Can See Everything», som hasteslippes i Norge om to uker. Også når han nå debuterer med en spillefilm, har han øyet på et drama som har utspilt seg i den virkelige verden – og i mediesøkelyset.

I «Primetime» synes Chris Hansens idiotiske korthus hele veien å være i ferd med å rase. Pattinson, som gjør en av sine beste roller, spiller ham med en dødelig cocktail av toskete forfengelighet og diabolsk opportunisme.

Skuespilleren er kjent som en av verdens vakreste menn. Men det er også en underlig kvalitet ved ham, som var han falt ned fra månen. Denne utnyttes til fulle i «Primetime». Hansen er knapt en menneske av kjøtt og blod i vanlig forstand. Han er pur, tom streben. En mann vi ikke på noe tidspunkt stoler på, enn si håper at skal komme unna med det.

Det var ikke en gjeng virkelighetskrim-podkastamatører som sto bak «To Catch a Predator». Det var den eldste av USAs fire store kringkastere. Hva tenkte de på – og med? Og hva gjorde det med disse menneskene, disse «journalistene», å være involvert i noe så nedrig?

En slags skrekkfilm om hybris og kynisme er det blitt, og en smart og skremmende mediesatire.