Nå krangler de så busta fyker

Mens de rødgrønne valgvinnerne i Sverige stadig fomler med å få på plass en ny regjering, er det brutt ut noe minner om borgerkrig i Sverigedemokraterna.

Den dype riften går rett gjennom den aller innerste kretsen i det nasjonalkonservative partiet, og handler om begrepet svenskhet.

Hva vil det si å være svensk?

Striden står om to forskjellige nasjonalismedefinisjoner:

En versjon basert på kultur, språk, identitet og lojalitet gjennom assimilering.

Den andre basert på etnisitet, for ikke å si genetikk.

Det bør være overflødig å påpeke at den sistnevnte nasjonsforståelsen har gitt noen svært utrivelige utslag opp gjennom historien.

I partiets prinsipprogram er SD tydelig på at det er den første definisjonen som ligger til grunn for partiets politikk.

Det er fullt mulig «å bli svensk» selv om man har bakgrunn fra andre deler av verden, mener partiet.

Men ikke alle er enig i det.

For Richard Jomshof, som har tilhørt kretsen rundt partileder Jimmie Åkesson i 30 år, er det «en verdi at svenskene utgjør folkemajoriteten i sitt eget land».

«Sverige er det svenske folkets land», erklærte riksdagspolitikeren på Elon Musks sosiale nettverk X.

For dette synet fikk han skarp motbør fra SD-toppen Mattias Karlsson, som ofte betegnes som nummer to i partiet.

«Denne holdningen er umoralsk og viderverdig», slo Karlsson fast i en opphetet krangel i en Facebook-tråd.

Åkesson, Karlsson og Jomshof var alle med i det som svensk presse i sin tid kalte «firerbanden» – den gangen SD gikk fra å være et undergrunnsfenomen i Skåne til et landsdekkende parti med stadig økende oppslutning.

Siden har Åkesson og Karlson gått i en noe mer moderat retning, mens Jomshof ytterligere har skjerpet den innvandringskritiske tonen, spesielt mot muslimer.

Jomshof åpnet for øvrig valgkampen i august med å sidestille Aftonbladets redaktør Anders Lindberg og Socialdemokratiets leder Magdalena Andersson med Vidkun Quisling.

I den senere slettede Facebook-tråden flesket Mattias Karlsson til mot sin tidligere nære kampfelle:

«Noen ganger er jeg ikke sikker på om du forstår det selv, men det du sier (...) er at Sverige egentlig, virkelig, bare tilhører de svenskene som har de ’riktige’ genene eller familiebakgrunnen.»

Sist fredag satte «partieier» Jimmie Åkesson en forsøksvis strek for den stadig mer intense og for partielitens del særs uvelkomne krangelen.

I et svært skarpt formulert innlegg i avisen Expressen tok han forsiktig sagt parti med Karlsson og avsluttet med en usentimental oppfordring til Jomshof og hans meningsfeller om å tilpasse seg partilinjen:

«Annars får man kliva av, eller bli avslängd.»

«Hvis ikke kan man gå av, eller bli oppsagt.»

Konflikten er like gammel som Sverigedemokraterna som parti. Den er dessuten så dyp at flere observatører mener at Åkessons bryske intervensjon ikke er nok til å bilegge striden.

To ganger tidligere har SD opplevd avskallinger som følge av debatten om svenskhet. I 2001 og 2015 endte det med brudd, sist gang med ungdomsforbundet SDU.

Kan den siste tidens batalje ende med en ny partikrise?

At Åkesson faktiske måtte rykke ut for å sette skapet på plass, tolkes av flere som at ledelsen ikke er helt trygge på at den etnonasjonalistiske falanksen i partiet er så marginal som man har trodd.

For disse ideene sitter tydeligvis dypt i visse lommer av SD, og viser at røttene til hvit makt-miljøene ikke er så tvert kuttet av som Åkesson og Karlsson stadig forsikrer svenske velgere om at de er.

Også lignende nasjonalistiske partier i Europa opplever fløykamper om forståelsen av hva det vil si å tilhøre en nasjon.

Alle avviser de multikulturalisme, men etnisk tilhørighet er et kontroversielt spørsmål også i den høyrepopulistiske leiren.

Sverigedemokraterna har det siste tiåret opplevd en vekst uten sidestykke i svensk politikk. Valget tidligere i høst var første gang partiet gikk tilbake sammenlignet med foregående valg.

Nederlaget har ført til atskillig intern biting, med «svenskhet»-striden som den hittil dypeste konflikten.

Spørsmålet som kan rive partiet i to handler om partiets «sjel»:

Skal SD skal være et normalt politisk parti eller en mer eller mindre isolert kamporganisasjon for svært ytterliggående ideer som står svakt i befolkningen?

Jimmie Åkesson etterlater ingen tvil om hvor han står:

«Det er ikke mulig i politikken og gjennom lovgivning å etablere statiske kriterier for nasjonal tilhørighet.»

Akkurat det er noe SD-sjefen har aldeles rett i.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.