Anmeldelse

«You Can See Everything»

Med: Elizabeth Holmes, Nathan Fielder, Billy Evans

Regi: Nathan Fielder og Lance Oppenheim

Premiere på kino fredag 20. november

Dokumentar / komedie. USA. Tillatt for alle. To timer og 54 minutter

«The Odyssey» eller ei: Nathan Fielder og Lance Oppenheims nesten tre timer lange dokumentar – med mer – om den dømte svindleren Elizabeth Holmes, er årets heteste kinobillett. Utvilsomt den mest overrumplende filmen i sin sjanger siden Joshua Oppenheimers «The Act of Killing» (2012).

Jeg skal ikke hevde at den ga meg vondt i hodet. Tvert imot – jeg frydet meg i fulle drag, 174 minutter til ende. Men hjernen min, som til enhver tid er lett å overvelde, fikk kjørt seg, for å si det sånn.

FANGET I NETTET?: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
FANGET I NETTET?: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Primært på grunn av filmens tredje og siste «akt», som legger beslag på en drøy time. En vanvittig berg-og dalbane jeg overhodet ikke var forberedt på.

I respekt for beflippelsen jeg selv følte i møte med overraskelsen, skal jeg gjøre mitt beste for å ikke spoile den for deg. Nøye meg med å slå fast at «You Can See Everything» inneholder eksempler på noe som ikke vanligvis forekommer i dokumentarer, nemlig skuespill, og at en av rolleinnehaverne bør være aktuell for Oscar for Beste kvinnelige birolle i 2027.

Vedkommende formulerer filmens siste setning, og har sannelig sine ord i behold: «Det er veldig komplisert». Tre timer tidligere så vi at selve filmtittelen – du skal få se alt på norsk – var delvis skjult i en solnedgang. Hold på hatten.

JOURNALIST? OBSERVATØR? NYTTIG IDIOT?: Nathan Fielder i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
JOURNALIST? OBSERVATØR? NYTTIG IDIOT?: Nathan Fielder i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Om jeg skulle være dumdristig nok til å koke denne ekstraordinært perspektivrike filmen ned til ett ord, må det bli «kildekritikk».

Stol ikke på alt du ser. Stol ikke på alt du tror. Tenk alltid over hvem det er som forteller, og hva de har å vinne på å «eie historien». Er det en kjent person som styrer «narrativet»? Vær ekstra kritisk. Da kan det nemlig være penger å tjene på å snakke usant.

Jeg kan ikke bruke mye plass på historien om Elizabeth Holmes her (se her!). Men kortversjonen er denne:

Før hun ble dømt for å ha skrudd investorer for rundt en halv milliard dollar, ved å hevde at selskapet hennes, Theranos, hadde funnet opp en maskin som ville revolusjonere medisinsk blodanalyse, var hun hun noe den mannsdominerte teknologibransjen hadde tørstet etter i tiår:

Et kvinnelig nørd-geni, ung og utemmet (hun hadde droppet ut av Standford). Sitt kjønns svar på Steve Jobs, endog med de samme høyhalsede genserne, med røde lepper, knallblå øyne og mørk stemme à la en femme fatale i en film noir fra 1950-tallet.

TENK, EN KVINNE I TEKNOLOGIBRANSJEN!: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
TENK, EN KVINNE I TEKNOLOGIBRANSJEN!: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Tilårskomne mannlige investorer og notabiliteter sto i kø for å gi henne penger og oppmuntrende klapp på skulderen. For en drøm av en fremragende ung kvinne!

Bare spør Elizabeths far, Christian Holmes IV, som dukker opp her, han også. Han har en fortid i et annet skandalisert amerikansk selskap: Enron. Som de sier over der: You can’t make this shit up.

Et par måneder før Holmes skulle starte soningen av dommen på 12 år, tok hun og samboeren Billy Evans, faren til hennes to barn, kontakt med dokumentaristen Oppenheim og den canadiske komikeren/performancekunstneren Fielder og spurte om de vil komme og lage film om de siste dagene hennes i frihet.

Oppdraget, sett fra deres synspunkt? «Å vise verden hvem hun egentlig er». Fielder, vår tids mest nyskapende komiker, hadde ingen illusjoner om at Holmes var uskyld. Ei heller at han er en «ordentlig» journalist, med peiling på vitenskap og/eller teknologi.

Men han takket selvfølgelig ja. 34 dager før Holmes skulle i kasjotten, sto han og det som må ha vært et stort kamerateam på døren i parets hjem i San Diego.

FLYTTER INN: Elizabeth Holmes, Billy Evans og Nathan Fielder (fra venstre) i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
FLYTTER INN: Elizabeth Holmes, Billy Evans og Nathan Fielder (fra venstre) i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Det som i første rekke følger, er en lang filmatisk stirrekonkurranse. Kan Fielder, i rollen som en slags Hercule Poirot, få henne til å sprekke? Kan det være at Holmes ikke forsto at hun løy? «Hun er ikke normal», sier Evans, og mener med det at Holmes opplever verden på en annen måte enn deg og meg. Er det sant? Eller bare en syltynn bortforklaring?

Fielder prøver å psykoanalysere henne, blant annet ved hjelp av en gammel sketsj med komikerduoen Abbott and Costello. Hun bedyrer hele veien sin uskyld. Det blir en diskusjon om semantikk: Skjønte hun ikke at måten hun ordla seg på, i praksis var synonymt med å lyve?

Komikeren gjør ting en journalist aldri skal gjøre. Han flytter inn og blir husvarm hos sitt subjekt. Han og Holmes og Evans utvikler en nærhet som er svært, svært pussig.

HVEM LURER HVEM: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
HVEM LURER HVEM: Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Fielder, som i det ene øyeblikket er påtatt naiv à la Louis Theroux, og i det neste kan bli brutalt og ubehagelig direkte, er ikke engstelig for å fremstå som en raring selv. Han er uredd, deadpan, i møte med lange, pinlige pauser. Filmen, som er en slags komedie, får mye moro ut av den klønete, liksom-demoniske tilstedeværelsen hans i hjemmet.

Kameraene går nådeløst tett på ansiktene og registrerer de små og kanskje talende detaljene i Holmes’ og Evans’ kroppsspråk. Flere av sekvensene er elektrisk intense. Blant andre den der Holmes ser Amanda Seyfried spille henne selv i TV-dramaet som ble laget om henne i 2022, «The Dropout».

LIKSOM-DEMONISK TILSTEDEVÆRELSE: Nathan Fielder (bak til venstre) og Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge
LIKSOM-DEMONISK TILSTEDEVÆRELSE: Nathan Fielder (bak til venstre) og Elizabeth Holmes i «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Etter hvert vender Fielders kamera seg mer og mer mot Holmes’ samboer, hotell-arvingen Evans. Kan det være to sosiopater i denne husholdningen? Tre, om man regner med Fielder?

Da blir «You Can See Everything» et slags virkelighetskrim/reality-svar på en Alfred Hitchcock-thriller, komplett med romantisk/dramatisk fiksjonsfilm-musikk og antydninger om en gryende ménage à trois. (Ja, det også!).

I den tredje delen, som utspiller seg to år etter at Holmes har mistet sin frihet, og kunsten begynner å imitere livet, blir lagene så mange at «You Can See Everything» blir mer David Lynch enn Hitchcock:

«Dokumentaren» begynner å minne om et Kristoffer Borgli-mareritt i levende live. Virkelig den heftigste timen jeg har tilbrakt på kino i 2026, så full av «hva skjedde nå?»-øyeblikk, forvirring og fryd, at jeg sjanglet ut av salen.

DOKUMENTARISTER: Lance Oppenheim (til venstre) og Nathan Fielder under innspillingen av «You Can See Everything». Foto: A24 / SF Norge

Av komikere er det kun den britiske satirikeren Chris Morris som har beveget i nærheten av det Fielder holder på med i «You Can See Everything». I dokumentarsjangeren er det vel bare Errol Morris, Werner Herzog og tidligere nevnte Joshua Oppenheimer som har balansert på en så stram og høythengende line, og så til de grader har problematisert sin egen virksomhet:

Hva er en dokumentar? Hva er journalistikk? Hva er sannhet? Hvor godt kan vi kjenne et annet menneske? Bør du egentlig stole du på den som har laget denne filmen?

Puh! For en opplevelse. «Veldig komplisert».

Source: VG · Morten Ståle Nilsen

At a glance

Topic
World
Country
🇳🇴 NO
Publisher language
NO
Added to Allnira