Hva er arven etter Erna?

Erna Solbergs største prosjekt var å få til en flertallsregjering med partiene på høyresiden og i sentrum av norsk politikk. Høyres største prosjekt ble etter hvert Erna Solberg. Erna var stjerna.

Da hun møtte pressen i forbindelse med lanseringen av boken «Mitt liv som Erna», ble hun spurt om hva som er arven etter henne. Det var nettopp det borgerlige samarbeidet hun trakk frem først.

Erna Solberg ble en formidabel skikkelse i norsk politikk, gjennom flere tiår. På den måten minner hun om Norges første kvinne som statsminister, Gro Harlem Brundtland. Hun preget 1980- og 1990-tallet som Ap-leder, og som statsminister gjennom flere perioder.

Mens det er vanskelig å få øye på hva Solberg egentlig ville med Norge, hadde Brundtland et tydelig politisk prosjekt. Brundtland endret norsk familiepolitikk - og dermed hverdagslivet til mange norske familier.

Det ble lettere for kvinner å både være i jobb og ha barn. Og Brundtland løftet frem kvinner i politikken. Etter hennes tid som statsminister har ingen regjering kunnet ha færre enn 40 prosent av hvert kjønn.

Ikke minst - som Ap-leder heiste Brundtland Europa-debatten, og gjorde alt hun kunne for å få Norge inn i EU. Det mislyktes. Men hun knyttet oss til Europa gjennom EØS-avtalen, som fortsatt sikrer norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Erna Solberg, derimot, har strittet i mot alle forsøk fra sitt eget parti på igjen å reise en EU-debatt. Redd for at Norge enda en gang skulle si nei til norsk medlemskap i den europeiske unionen.

Her har rett nok dagens Ap-leder, Jonas Gahr Støre, vist samme unnfallenhet som Solberg. Frykten for å tape enda en folkeavstemning har gjort at både Høyre og Ap har unnlatt å utvise lederskap i et spørsmål de begge egentlig mener det er et opplagt svar på: Norge trenger en tettere tilknytning til EU enn det vi har i dag.

Derfor finner vi heller ikke mye om EU i boken “Mitt liv som Erna”. Og ikke et eneste argument for norsk EU-medlemskap. Det er underlig, i en tid der verden er mer urolig, USA blir mer upålitelig, og Norge trenger enda sterkere bånd til venner og allierte i Europa.

I det hele tatt er det mye om Norge og lite om verden i Solbergs nye bok. Det speiler hennes politiske liv gjennom disse tiårene. Hun har hatt dyp kjennskap til de aller fleste deler av det norske samfunnet, både i det offentlige, og i det private næringslivet.

Spørsmålet er om hun maktet å ta inn over seg alvoret da verden for oss brått ble enda farligere. Russlands annektering av Krym, i 2014, skjedde på hennes vakt. Få måneder senere forpliktet alle NATO-landene seg til å øke sine forsvarsutgifter til to prosent av sine lands totale ressurser.

Norge burde følt seg spesielt forpliktet til å nå dette målet. Det var vårt naboland, Russland, som hadde gått inn og tatt en del av et selvstendig land, Ukraina. Men i alle årene etter 2014, gjennom hele Solbergs tid som statsminister, lå Norge under dette målet. Bortsett fra ett år, under pandemien. Forklaringen var enkel - økonomien krympet dette året.

Hver eneste gang valgte hennes regjering forsvarssjefens billigste alternativ i hans planer for fremtidens forsvar. Solberg mente åpenbart at andre formål var viktigere. Det er vanskelig å forstå.

Det var gjennom pandemien Solberg vokste frem som en slags ny “landsmoder”. I månedene før pandemien, var regjeringen preget av indre konflikter. Frp forlot regjeringen. Meningsmålingene var elendige. Det hvilte en trøtthet over hele det borgerlige prosjektet.

Men gjennom pandemien viste Solberg og hennes lag handlekraft. De klarte å få med nordmenn flest på svært inngripende tiltak. Ved å dele sin egen usikkerhet med oss, på et vis ta oss med inn i de vanskelige vurderingene, skapte de en trygghet og en ro som bar Norge ganske trygt gjennom pandemien.

I ettertid ser mange at tiltakene gikk for langt, særlig når det gjelder barn og unge. Det erkjenner også Solberg selv. Hun beskriver nedstengningen som den mørkeste tiden i livet til mange barn og sårbare personer, og medgir at dette kunne vært løst annerledes.

Hun og hennes regjering, ja, vi alle sammen, fikk også god hjelp av den sterke norske økonomien. Solberg-regjeringen slapp å låne penger, i motsetning til mange andre europeiske land. De hadde penger på bok, og kunne sørge for at folk flest kunne klare seg økonomisk, selv når hele samfunnet var stengt ned.

Men også når det ikke var pandemi, brukte Solberg mye penger. Hun er kjent for sin pragmatisme, nesten uten grenser. Alltid på jakt etter løsninger som kunne samle samarbeidspartnerne hennes, også når det ble dyrt.

Den samme pragmatismen så vi når noen i hennes regjering tråkket over. “Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene”, sa hun alltid.

Gang på gang. Helt til det sa stopp. Dagens Frp-leder, Sylvi Listhaug, krysset grensen da hun nektet å si unnskyld for sin grove Facebook-post der hun beskyldte Ap for å sette terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet.

Listhaug måtte gå av som justisminister. Den som leser Solbergs bok, vil se at den avgåtte Høyre-lederen fortsatt ikke har mye til overs for sin tidligere statsråd. Eller tro på at Frp-leder Listhaug er i stand til å bygge et borgerlig samarbeid frem til neste stortingsvalg, i 2029.

Spørsmålet er nok snarere om Listhaug ønsker det. I hvert fall så lenge hun er den suverene lederen på høyresiden. Mens partiet Solberg overlot til sin etterfølger, Ine Eriksen Søreide, ligger med brukket rygg. For øyeblikket ute av stand til å lede an i noe som helst.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.