«Dette skal vi klare sammen»

Linn Fjermeros var på jobb i politiet da meldingen om en ulykke kom. Et barn var blitt påkjørt.

Ulykken hadde skjedd på skoleveien til Finn. Kunne det være ham?

Da patruljen kom frem, hadde ambulansen med gutten allerede kjørt fra stedet. Så kom en kvinne gående mot Linn.

– Jeg skjønte at det var Finn, for hun hadde skolesekken og Liverpool-luen hans i hånden.

Finn Matre Langeland ble påkjørt av et vogntog på vei til skolen 14. mars 2024.

Ulykken skjedde rundt 150 meter fra familiens hjem da syvåringen skulle krysse et fotgjengerfelt i Torridalsveien i Kristiansand.

Morgenen hadde startet som vanlig. Pappa Christopher Langeland hadde hjemmekontor, og sendte sønnen av gårde.

– Jeg sa han skulle gå forsiktig. Finn hadde god tid den dagen, forteller faren.

Fra vinduet la Christopher etter hvert merke til at det bygget seg opp kø på veien. Det var ikke uvanlig, men da flere biler begynte å snu, skjønte han at noe hadde skjedd.

Han tok på seg jakken for å gå ut å se. Da ringte Linn.

«Det er vår gutt», sa hun.

Christopher løp til ulykkesstedet. Finn var allerede kjørt bort. Foreldrene ble kjørt til sykehuset av politiet.

På veien fikk Christopher øye på et vogntog som sto over gangfeltet. Han spurte om det var det som hadde truffet Finn. Ingen svarte.

– Da jeg så det, tenkte jeg at det aldri kunne ha gått bra.

Linn tviholdt fortsatt på håpet. Men da de kom til akuttmottaket fikk de beskjeden.

En syv år gammel gutt lå i ambulansen ved siden av dem. Han var død.

Linn husker at hun falt om.

– Livet ble ødelagt. Snudd på hodet. Ingenting er det du er kjent med eller vant til.

Sjåføren av vogntoget ble i april i år dømt i Agder tingrett til 60 dagers ubetinget fengsel for uaktsom forvoldelse av død. Han mistet også førerretten i tre år.

Dommen fra Agder tingrett er anket. Sjåførens forsvarer Nils Anders Grønås sier til VG at et sentralt spørsmål under ankeforhandlingen vil være om sjåføren kan klandres for ulykken og om han kunne handlet annerledes i et komplisert trafikkbilde.

– Aktsomhetsnormen er streng, men vi er uenig i at sjåføren har opptrådt grovt klanderverdig. Det er likevel viktig å si at sjåføren på ingen som helst måte klandrer barnet som omkom i ulykken. Saken har vært og er en stor belastning for alle involverte parter i saken, sier han.

Finn døde på skoleveien

VG har tidligere omtalt at det ikke finnes noen samlet nasjonal oversikt over farlige skoleveier.

Det er et problem Finns foreldre vil gjøre noe med. Noen måneder etter ulykken, startet foreldrene stiftelsen Finns Fairway.

Stiftelsen jobber med å forbedre trafikksikkerheten for barn og unge, og for inkluderende idrettsaktivitet for alle barn.

Gjennom Finns Fairway har de laget en kartløsning der barn og voksne kan melde inn utrygge steder og registrere rutene barna faktisk bruker, både til skolen og til fritidsaktiviteter

– Vi har prøvd å forenkle det mest mulig, sånn at det er enkelt å melde inn og at alle kan gjøre det, ikke bare voksne, men også barn, sier Christopher.

Målet er å samle informasjonen på ett sted, slik at det blir lettere å se hvor behovet for tiltak er størst.

– Vi har lyst til å være den aktøren som er på jobb for barna i trafikken, sier Christopher.

Linn husker lite fra hverdagen det første året

I dag bruker både hun og Christopher mye tid på Finns Fairway. Det står i kontrast til den første tiden etter ulykken.

Da Christopher kom med ideen om å starte en stiftelse, hadde ikke Linn kapasitet til å involvere seg, men hun var positiv.

– Jeg hadde nok med å få hverdagen til å gå rundt, sier hun.

Ett øyeblikk fra de første timene etter ulykken har likevel festet seg spesielt godt.

Da hun og Christopher fikk se Finn i ambulansen, ble Linn hysterisk. Christopher holdt roen. Hun husker at han tok hånden hennes.

«Dette skal vi klare sammen», sa han.

– Selv om jeg visste at vi var to om det, betydde det noe ekstra å høre ham si det.

Christopher trekker fram Finns lillesøster Henny (8) som den viktigste drivkraften.

– Nå er ikke Finn her lenger, men vi kan ikke være dårligere foreldre for Henny av den grunn. Hun trenger oss enda mer. Hun har mistet broren sin.

Familien valgte tidlig å være åpne om sorgen.

– Jeg skjønte at hvis jeg skulle komme gjennom dette, så var det sånn jeg måtte gjøre det. Men det var ingen som fortalte oss at det var sånn vi skulle gjøre det, sier Linn.

Allerede dagen etter ulykken ville Henny i barnehagen. Linn og Christopher leverte henne sammen.

– Det er noe med å bare hoppe litt i de tingene også. Treffe barnehagelærerne og de som jobber der. De kjente også Finn og var i sjokk. Det gjorde at selv om det var vanskelig å gå i barnehagen i flere uker, så hadde vi i hvert fall gjort det før, sier Linn.

Gradvis kom litt av energien og overskuddet hennes tilbake.

Hun er fortsatt ikke tilbake i full jobb. I dag jobber Linn 20 prosent som hundefører i politiet.

– Jeg har sittet i en politibil, men jeg vet ikke om jeg kommer til å være på jobb i en politibil igjen, og om jeg kan rykke ut i en trafikkulykke. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere.

Trafikkulykker treffer henne hardt utenfor jobben også.

– Kommer det et pushvarsel om at en person er påkjørt, så går hjertet i hundre. Særlig om det er et barn.

Hun vet hva en slik beskjed kan bety.

– Det gjør bare utrolig vondt. Det skal jo bare ikke skje. Så skjer det likevel.

Hver gang Linn og Christopher snakker om farlige veier, trafikksikkerhet eller ulykker, ligger deres egen historie tett på.

– Det er todelt. Det er givende og fint, men også kjempevanskelig. Samtidig føles det helt riktig å gjøre det, sier Christopher.

– Det er jo det nærmeste vi kommer Finn. Han er jo ikke her lenger, sier Linn.

Finn var en aktiv gutt som spilte golf, fotball og håndball, gikk på ski og svømte.

Lillesøsteren Henny fikk gjerne henge med når han lekte med vennene sine.

Christopher beskriver sønnen som snill og oppmerksom.

– Det verste som kan skje for oss, er at folk ikke snakker om Finn eller ikke vet hvem han var, sier faren.

I tillegg har foreldrene et ønske om å forhindre at andre familier skal oppleve det samme som dem. Med kartløsningen håper de å få et bedre bilde av hvor barn faktisk ferdes.

Christopher håper også at en slik oversikt kan gjøre det lettere å se hvilke steder som bør prioriteres først.

– Hvis vi kan være med og forhindre at noe tilsvarende skjer igjen, så er det veldig verdt det.

Denne høstdagen er det idrett som er i fokus

VG møter familien hos Bjaavann golfklubb i Kristiansand. Rundt 36 jenter er samlet for å prøve golf. Regnet øser ned, men latteren sitter løst.

Finns Fairway jobber både med trafikksikkerhet og idrett.

Christopher forklarer at det henger sammen med at Finn var en veldig aktiv gutt.

Samtidig er idretten en arena der de møter både barn, foreldre og besteforeldre, og kan snakke om trafikksikkerhet uten at det tar all plass.

– Her i dag er det bare masse positivitet. Jentene skal spille golf og ha det gøy, sier Christopher.

Venner og familie rundt stiftelsen hjelper til med kjøring og organisering. Linns foreldre har laget maten.

For Christopher har akkurat golfen fått en egen betydning. Det siste han og Finn gjorde sammen, var å spille golf.

– Jeg blir ikke så ofte beveget, men i golf kjenner jeg at det trykker litt ekstra, sier han.

Han peker også på noe annet ved arrangementet:

– Alle jentene er her i dag på grunn av Finn. Det er en kraft i det som er veldig fin.

Mens de forteller om ulykken og tiden etterpå, fortsetter aktiviteten rundt dem.

Foreldrene snakker om det vanskeligste de har opplevd, samtidig som barn rundt dem har det gøy med en aktivitet Finn selv var glad i.

Christopher oppsummerer kontrasten med to ord:

– Positivt vanskelig.

Sofie Runhovde Brændshøi

Journalist