Allah er ikke valgets vinner

Vi ser gjerne det vi vil se. Mange tolker valgresultatet som en ytrevenstrebølge over USA. På sosiale medier spres seierstalene til de mest progressive kandidatene i høyt tempo.

Vi ser USAs første muslimske senator, Abdul El-Sayed, rope arabiske uttrykk som «inshallah» og «habibi» til jubel fra tilhengerne.

At USA skulle få sin første muslimske senator er på overtid, men heller ikke El-Sayed vant med et overveldende flertall. Han vant med knapp margin.

På ytre høyre fløy deles de samme talene, men som skrekkeksempler på den radikale venstresidens og særlige muslimenes totale maktovertakelse.

Endetiden er med andre ord nær.

Det er bare ett problem: Tallene forteller en helt annen historie.

Jada, vi ser historiske gjennombrudd. Kvinner, minoriteter og afroamerikanere som bryter politiske barrierer.

Flere glasstak er knust i dette valget.

Men i begeistringens og redselens rus overser vi de viktigste og mest avgjørende seirene. Og hvor de har funnet sted.

Demokratenes store gjennombrudd kom ikke fra den opprørske og progressive venstresiden, men fra moderate kandidater som vant med overveldende flertall i republikanske høyborger.

Mange av dem er moderate menn som pusher 50, 60 og 70. Kandidater som klarte det mange trodde var umulig.

Mest oppsiktsvekkende er Kansas, der republikanerne har dominert delstatens senatsvalg i nesten hundre år.

Pastoren Adam Hamilton klarte å bryte mønsteret.

For bare noen måneder siden var han selv registrert republikaner. Så meldte han overgang til Demokratene og stilte til valg på en moderat plattform.

Han vant ikke ved å omfavne den progressive venstresiden, men ved å appellere til moderate sentrumsvelgere, misfornøyde republikanere og velgere på vippen.

I North Carolina vant demokraten Roy Cooper på løfter om lavere levekostnader og samarbeid på tvers av partigrensene.

I Representantenes hus er kontrasten enda skarpere. Progressive kandidater vant der venstresiden allerede sto sterkt. Men de store gjennombruddene kom der Demokratene klarte å kapre republikanske velgere. Til tross for at valgkretsene var tegnet for å gi Republikanerne et forsprang.

En av dem er Bobby Pulido fra grensedistriktet Rio Grande i Texas. Han er ingen radikal venstrepolitiker, men en selverklært konservativ «Blue Dog»-demokrat. Han vant en overbevisende seier i distriktet som Trump vant med et soleklart flertall i 2024.

Kandidater som Pulido snakket mindre om identitet og mer om løsninger. Om innvandring, levekostnader og arbeidsplasser. Lojaliteten til velgerne trumfer lojaliteten til det de ofter omtaler som som en virkelighetsfjern og ideologisk partiledelse i Washington DC.

Dette er heller ikke kandidater som har gått viralt på sosiale medier eller skapt store overskrifter. De har klart å overbevise republikanske velgere om at Demokratene er et alternativ.

Selv visepresident JD Vance erkjenner det: Republikanske velgere møtte opp. Men de stemte på Demokratene. Med god drahjelp fra misnøyen med Trump.

James Talarico i Texas skiller seg ut. Seieren hans i knallrøde Texas omtales som et politisk jordskjelv i amerikansk politikk.

Han er ung, dypt kristen og har støtte fra progressive demokrater. Men Talarico gikk til valg på et langt mer forsonende budskap enn mange av sine progressive støttespillere.

Talarico viser at det går an å ha støtte fra venstresiden uten å støte fra seg velgere på høyresiden.

I stedet for å grave grøftene enda dypere har han snakket på en måte som forener amerikanerne. Og lokket til seg noen av Trumps mest lojale velgere.

Det er kanskje noe av det viktigste Demokratene kan lære av dette valget. At den gylne middelvei er kan være veien til presidentmakten i 2028.

Valgresultatet er en lettelse for Demokratenes partiledelse. Frykten har lenge vært at den progressive venstresiden skulle overta styringen av partiet.

Men velgerne har gitt de moderate demokratene større tyngde enn ventet. Det kan bli avgjørende i kampen om hvem som skal sette kursen mot presidentvalget i 2028.

Valgseieren gir Demokratene et kraftig løft, men maktkampen mellom den progressive venstresiden og de moderate er langt fra over.

Motsetningene går mellom de såkalte opprørerne som vil endre partiet innenfra og den etablerte partieliten som kjemper for å styre retningen.

Flere av partiets mest progressive kandidater har gått til valg på å stanse militærstøtten til Israel, legge ned det omstridte innvandringspolitiet ICE og stille Trump for riksrett. De vil også ta et oppgjør med en utdatert partiledelse de mener er gjennomsyret av korrupsjon. De er kampklare.

Men mye tyder på at veien til det hvite hus går gjennom vital politikk, og ikke bare virale klipp. (Inshallah)

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.