Vår vidunderlige utedass

Man trodde liksom ikke at Øystein Stray Spetalens surrealistiske diagnose av et «ødelagt» Norge kunne overgås.

Men jo da.

I en stadig mer tilspisset og desperat mellomvalgkamp der borte i Amerika, dundret nemlig Spetalens milliardær-kollega Donald Trump løs: «Norge suger! Det et drittland!»

Eventuelt «utedass», som jo er den bokstavelige oversettelsen av «shit house», Trumps ferske oppnavn på landet vårt.

Jo da, han sa det nok med et slags glimt i øyet. Det er jo sånn han holder på. Han overdriver og bløffer, kødder og jazzer med fansen, og lar breikjeften løpe.

Stadig like furten over Nobelprisen han aldri kommer til å få.

Men så veldig hyggelig er det jo ikke at bossen for det som fremdeles er vår viktigste allierte raller i vei om oss på denne måten, Trump eller ei.

Spetalen, på sin side, har ikke mye glimt i øyet, altså. Han er ikke bare skuffet over gamlelandet, han er forbannet. Han sverger: «Aldri tilbake!»

Det er ham vel unt å hvile på sine laurbær der nede på jodlingens og smelteostens hjemtrakter, og vi må jo heller ikke opplyse om enhver knyttneve mannen hytter i retning gamlelandet.

Men altså. De kan begge to ta seg en solid bolle – med eller uten rosiner (den norske hvetebollen bør helst ikke tukles med mer enn det).

De har begge lagt ut på en bærtur så langt inni de norske granskogene som det er mulig å komme.

Det de driver med er ren trolling. Noe som kjent ikke tåler dagslys.

Norge er selvsagt det motsatte av det milliardærene påstår. Vi har ressursene som trengs, for å si det litt forsiktig. Og aller viktigst: Vi har klart å forvalte dem på en oppsiktsvekkende klok måte.

Det er ikke tilfeldig.

La oss være stolte over det vi har fått til her oppe på veien mot nord. La oss for en gangs skyld ikke være beskjedne (som for øvrig er en fin norsk dyd).

Norge er naturligvis et av verdens aller beste land. Vi er jevnt over et vist og fornuftig folk.

Nordmennene har klamret seg fast her oppe gjennom tusenvis av år. Vi har trosset været og vinden og det rasende havet, og vi har, steg for steg, utviklet denne geografiske utposten til et land de fleste ser på med største avund.

Selv er jeg fra Nord-Trøndelag. På begge sidene. To slekter bestående av bønder, husmenn, skolelærere og arbeidsfolk. De har stått på, forsert livets mange hindringer, og bidratt med sitt til at dette landet ble som det ble.

Små- og storlåtne folk, vanlige og uvanlige, og som oss alle som lever livene våre i dette landet, biter i det innfløkte puslespillet vi kaller Norge.

Et puslespill som når det er lagt ferdig er så vakkert at det kan ta pusten fra noen hver.

Men stadig bygges landet, og det er slettes ikke gitt at vi i fortsettelsen klarer helt å følge opp det våre forfedre og -mødre skapte sammen.

Vi må ikke glemme nøysomheten. Eller likhetsidealet. Det er selvsagt lov å lykkes i Norge, men det er også lov å si høyt at mye av suksessen vår handler om noe langt viktigere enn den enkeltes drøm om gull og gods:

At vi tar vare på hverandre når det butter litt.

Selv er jeg ingen god patriot. Av og til kan det bli vel mye selvskryt og ditto nedsnakking av dem som ikke er oss. Imaginær roing blir aldri min disiplin.

Men det er også et norsk særtrekk: Trangen til av og til å svømme motstrøms.

Vi er noen stabeiser og vriompeiser. Vi har også våre utfordringer. Ikke alt går på skinner. For eksempel har gamle Spetalen et poeng, bak all kaukingen, at vi er for dårlige på innovasjon og næringsutvikling.

Der banker svenskene oss ned i støvlene. Den skal de få, svenskene.

Vi betaler kanskje vel mye skatt, dessuten, og det tar sin tid å få ferdig ting her i landet, for å si det sånn.

Men altså:

Som folk sitter vi norskinger på den aller stauteste greina på selve livets tre. Norge er ikke ødelagt, og vi suger ikke på annet enn denne verdens mest velsmakende karamell.

Vi er pinadø ikke et drittland heller, eller en utedass, iallfall ikke i ordets ekleste betydning.

For alle nordmenn vet jo dette:

At en sliten og velbrukt utedass også kan være vakker i all sin praktiske unnselighet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.