Vålerengas marerittår: – Det mest krevende på 20 år

Skader, økonomisk krise og kaos i kulissene. Nå avslører treneren hvor ille det faktisk var, og hvorfor han frykter klubbens fremtid.

• Synne Sofie Christiansen

Vi rapporter fra Valle Oppdatert søndag 15. november kl. 16:25

• Vålerenga mistet store deler av troppen til skader og endte på fjerdeplass etter flere år med cup- og seriegull. Dermed blir det ikke europacupspill neste år.
• Klubben måtte låne tre millioner kroner av supportergruppen Klanen.
• Trener Nils Lexerød frykter at økonomien gjør det vanskeligere å holde tritt med europeiske storklubber.

– Det er det mest krevende halvåret jeg har hatt som trener på 20 år, slår Nils Lexerød (50) fast.

VG møter ham på Intility Arena. Han har laget en PowerPoint-presentasjon for å holde oversikt over alt som har skjedd.

På skjermen viser han en tidslinje over første halvår av 2026. Over streken står de sportslige utfordringene. Under streken står problemene i klubben.

– Det som skaper gode fotballag, er kontinuitet og stabilitet, og vi har ikke hatt noen av delene i 2026, sier Lexerød.

Vålerenga endte på fjerdeplass i Toppserien og går glipp av europacupspill neste år.

– Det er et hardt slag for oss, sier han.

Klubben skulle bygge videre på flere cup- og seriegull, og Champions League-suksess. I stedet fulgte en rekke tilbakeslag:

• Januar: Den planlagte treningsleiren ble avlyst kort tid før avreise. Klubben styrte mot et større underskudd enn budsjettert og måtte kutte kostnader.
• Februar: Administrerende direktør Harriet Ruud gikk av.
• Mars: Klubben fikk ny styreleder, men årsmøtet godkjente ikke budsjettet.
• Mai: Budsjettet ble omsider vedtatt på et ekstraordinært årsmøte. Usikkerheten det siste halvåret hadde begrenset klubbens muligheter til å hente nye spillere.
• Juni: VG avdekket Vålerengas økonomiske problemer. Klubben måtte låne tre millioner kroner fra supportergruppen Klanen, noe som overrasket både spillerne og støtteapparatet.

Ifølge Lexerød var det ikke uroen i klubben som først og fremst ødela sesongen.

– Det er skadene som gjorde at vi snublet og falt i vårsesongen.

Allerede i februar hadde Vålerenga solgt Ylinn Tennebø og Mawa Sesay uten økonomi til å hente erstattere.

Så kom skademarerittet:

• Før sesongstart: Synne Skinnes Hansen, Sara Hørte og Selma Pettersen ble operert. Alle var ventet tilbake i mars, men Hørte kom først tilbake i sommer. De to andre fikk store deler av sesongen ødelagt.
• April: Marie Moen Preus ble satt ut av spill med ryggproblemer.
• Mai: Karina Sævik ble gravid, mens Ronja Aronson, Linn Vickius og Tove Enblom ble langtidsskadet. Overgangsvinduet var stengt, og klubben kunne ikke hente erstattere.
• Juni: Ti spillere fra troppen ved årets start var helt eller delvis utilgjengelige. Flere måtte spille før de var klare.

Fire av spillerne måtte gjennom flere operasjoner. For Sara Hørte gikk det så galt at hun måtte tilbringe tre uker på sykehus.

– Jeg har vært med på ganske mye etter hvert, men en vårsesong som dette hadde jeg aldri opplevd før, og jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve det igjen, sier Lexerød.

Vålerenga mistet både kapteinen og visekapteinen, måtte endre spillsystem og sto igjen med bare én spiss i form.

Fire av de fem siste seriekampene før sommerpausen endte med tap.

– Det var egentlig ikke noe lag igjen.

– Det er bare trist. Vi hadde et momentum til å befeste en posisjon som det ledende laget i Skandinavia. Nå er muligheten borte, sier han.

Lexerød forklarer at Vålerenga, i likhet med mange europeiske klubber, har brukt egenkapital på å bygge opp kvinnesatsingen, med mål om å skape en bærekraftig økonomi på sikt.

– Det er det som ikke har slått til. Selv med sportslig suksess har ikke Vålerenga klart å tjene penger på damelaget. Da kan man ikke fortsette med det i veldig lang tid, sier han.

Spillergruppen fikk en forklaring på lånebehovet fra ledelsen i juli. Ifølge treneren har økonomien i liten grad preget den sportslige hverdagen.

Han er mer bekymret for fremtiden.

Mens europeiske storklubber investerer stadig større summer i kvinnefotballen, mener Lexerød at norske klubber får stadig vanskeligere for å holde følge.

– Jeg gikk inn i denne jobben fordi jeg hadde lyst til å se om det var mulig for en norsk klubb å henge med i utviklingen i europeisk kvinnefotball, sier han.

– Nå er jeg mer i tvil, fordi avstanden vokser for fort.

Han er også bekymret for Vålerengas omdømme og muligheten til å tiltrekke seg nye spillere.

– Det tar tid å bygge noe opp, og det går fort å rive det ned.

– Jeg håper vi fortsatt er en attraktiv klubb, selv om denne sesongen ikke har vært god reklame for Vålerenga.

Samtidig mener han at høstsesongen gir grunn til optimisme.

– Vi har reist oss igjen sportslig, bygd en tropp og et lag som har tatt like mange poeng som Brann etter sommerpausen, og flere enn Rosenborg og Aalesund. Vi har en ung og spennende spillertropp med et stort potensial, og vi har erfaring i spillergruppen og støtteapparatet med hva som kreves for å spille på det høyeste nivået internasjonalt, sier han.

Selv har Lexerød kontrakt ut 2027.

– Det er økonomien og rammebetingelsene som kommer til å avgjøre om det er mulig eller ikke. Det vil de neste ukene og månedene fortelle oss, sier han.

På spørsmål om hva han gjør dersom forutsetningene ikke kommer på plass, svarer han:

– Viser det seg at det ikke går, får jeg ta stilling til det på det tidspunktet.