Utviklingen har stoppet opp, én årsak skiller seg ut

De siste 75 årene har gitt den største forbedringen i menneskelig velferd i historien. Men det siste tiåret har mye av denne fremgangen stanset opp.

Dette er en kronikk

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Dette skjedde samtidig som den rike verden rettet oppmerksomheten mot klimaendringer. Det er ikke tilfeldig, og det må endres.

NORAD og Verdensbanken må fokusere på de beste måtene å hjelpe de fattige på.

Se på ekstrem fattigdom, lenge definert som å leve på mindre enn én dollar om dagen. I 1950 var mer enn halvparten av menneskeheten så fattig. I dag er andelen 7,6 prosent, det laveste nivået som noen gang er registrert. Gjennomsnittlig skolegang har nesten tredoblet seg, fra 3,2 år til nesten 9. Tilgangen til elektrisitet har økt kraftig. Problemene består, men fremskrittene har vært spektakulære.

Nå har utviklingen nesten stoppet opp.

Etter nesten to århundrer med fallende fattigdom har antallet fattige mennesker stått stille siden 2016. Den globale fremgangen går i sitt tregeste tempo siden 1950, ifølge Verdensbanken.

Det er mange årsaker, men én skiller seg ut.

I 2016 la verden tusenårsmålene bak seg – en kort liste med hovedsakelig effektive, målrettede mål: redusere fattigdom, sykdom og dødsfall blant mødre og barn, og få alle barn på skole. I stedet kom bærekraftsmålene. Klimaendringer ble den rike verdens besettelse.

Ingen steder er denne besettelsen tydeligere enn i den rike verdens bistand. Dens hovedformål er å bidra til utvikling, men i økende grad brukes pengene i stedet på klima. I Norge utgjør klimafinansiering nå nesten en fjerdedel av bistanden, eller 14 milliarder kroner. I den rike verden går 49 milliarder dollar, eller nesten en fjerdedel av alle bistandsforpliktelser, til klima. Det er enda tydeligere for de globale utviklingsbankene, som nå bruker halvparten av utviklingsmidlene sine på klima, rundt 103 milliarder dollar til lav- og mellominntektsland.

Både NORAD og utviklingsbankene ser ut til å ha overbevist seg selv om at fordi fattige mennesker er mer sårbare for klimaendringer, er klimapolitikk avgjørende for utvikling.

Logikken er forlokkende, men feil.

Fattige mennesker er mer sårbare for alt – sykdom, sult, sviktende infrastruktur og økonomiske sjokk. Det virkelige spørsmålet er om klimapolitikk er den beste måten å hjelpe dem på. Ved grundig vurdering vinner utvikling som regel klart.

Vedvarende økonomisk vekst er den sikreste indikatoren på et lands evne til å motstå klimasjokk. En økning på 10 prosent i bruttonasjonalprodukt per innbygger kan redusere antallet mennesker som er mest utsatt for klimaforstyrrelser, med 100 millioner. Velstand er den ultimate strategien for klimatilpasning. En orkan dreper hundrevis i fattige Haiti; den samme stormen skaper bare ulemper i velstående Florida.

Motstandsdyktighet skapes gjennom utvikling – ikke gjennom en solpark som øker strømprisene og bremser industrialiseringen.

Les også

Det var bare en spøk ...

Kjerneproblemet er alternativkostnaden. Hver dollar som subsidierer solcellepaneler eller karbonregnskap, er en dollar som ikke brukes på skoler, mødrehelse eller rent vann. Forskning fra Copenhagen Consensus, med mer enn 100 økonomer og flere nobelprisvinnere, sammenlignet avkastningen. Investeringer i ernæring, helse og utdanning gir jevnlig mellom 40 og 110 dollar i samfunnsnytte per investerte dollar. Investeringer i klimatiltak – finansiering av utslippskutt i fattige land – gir ofte langt mindre tilbake.

Avveiningene er konkrete. For 2,50 dollar kan en gravid kvinne få tilskudd av mikronæringsstoffer som forebygger veksthemming og livslange kognitive skader hos barnet – og gir nesten 100 dollar i langsiktige gevinster. Utvidet diagnostisering og behandling av tuberkulose og malaria, som fortsatt tar livet av mer enn én million mennesker i året, gir mer enn 45 dollar tilbake for hver dollar som investeres.

Les også

Kina løper, vi rusler

Energidimensjonen er aller tydeligst. Store deler av Afrika bruker mindre elektrisitet per person enn ett enkelt kjøleskap i et vestlig hjem. Den rike verden bygget sin velstand på billig og pålitelig fossil energi, som fortsatt står for over 80 prosent av verdens energiforsyning. Likevel nekter de fleste bistandsorganisasjoner i den rike verden og de fleste utviklingsbanker nå å finansiere nye fossilenergiprosjekter i fattige land.

Tyskland har brukt over 700 milliarder euro på energiomstillingen siden 2002; strømprisene har mer enn doblet seg, og økonomien er fortsatt nesten fire femtedeler fossilbasert.

Å kreve at afrikanske land skal oppnå det Tyskland ikke klarer – med en brøkdel av ressursene – er ikke klimalederskap. Det er hykleri.

Ingenting av dette krever at man forlater klimapolitikken, ettersom både klimatilpasning og grønn innovasjon gir høy avkastning.

Men den rike verdens utviklingsinstitusjoner må komme over sin klimafiksering. De bør lære av Norges offisielle analyse: En ekspertgruppe har anbefalt regjeringen å skille klimafinansiering og andre globale fellesgoder fra bistandsbudsjettet. Det ville bety at pengene som er satt av til verdens fattigste, faktisk går til å hjelpe dem.

Mesteparten av menneskeheten er fortsatt ganske fattig.

For å hjelpe bør den rike verden bruke milliarder på å løse akutte problemer som kan løses billig, før den bruker billioner på å flytte temperaturen litt om hundre år. Talende nok rangerte afrikanere klimaendringer som nummer 31 av 34 prioriteringer i en fersk Afrobarometer-undersøkelse.

Vi må gjenoppdage de smarte, målrettede utviklingsløsningene som forandret verden de siste 75 årene – og sette den beste utviklingspolitikken først.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.