Tilbake på start

Tilbake på start

For drøye to år siden lå Mia Rusthen for døden etter å ha krasjet i 200 kilometer i timen. Nå er målet å løpe for livet.

– At jeg lever den dag i dag, er fantastisk.

Det sier Mia Rusthen til NRK. I løpet av det to timer lange besøket hjemme hos 24-åringen i Drøbak, blir ordet fantastisk brukt mange ganger.

– Høyresiden min funker ikke helt, men ellers så går det fint. Det er fantastisk, sier hun.

Både høyre arm og bein er redusert.

I juni 2024 krasjet hun stygt under VM i roadracing – en ulykke som fikk stor oppmerksomhet hjemme i Norge.

I over 200 kilometer i timen gikk det galt. Hun lå ukevis i koma og det var usikkert om hun kom til å overleve.

Når NRK ringer på døra, står hun nærmest oppstilt med utstrakt arm for å hilse på. Den høyre hånden er tydelige slappere enn den venstre, men likevel går hun «all in» og strekker fram hånda.

– Gruet du deg til å håndhilse på oss da vi kom?

– Jeg gruet meg ikke, men jeg tenkte at jeg måtte stå sånn litt lenger enn vanlig, sier Rusthen.

I krasjen fikk hun en hjerneskade, som gjør at nervene må finne nye baner i kroppen for at høyre arm og bein skal fungere.

Akkurat nå funker det ikke optimalt.

– Det har skjedd et par ganger at jeg har bommet på hånda til den jeg skal hilse på, rett og slett, ler hun.

Satte seg stort løpemål

Bak det store smilet er det også et alvor. På spørsmål om hvordan hverdagen kan være, kommer ærligheten fram.

– Jeg kan ha tanker som kan være litt skremmende. Tanker som at jeg burde blitt borte da jeg skulle bli borte, men jeg vet at er her fordi jeg skal være her, sier hun og legger til:

– Det går så klart opp og ned.

Selv om mørket tidvis presser på, setter Rusthen seg nye mål. Små og store. Etter ulykken uttalte hun til NRK at hun ville tilbake som VM-fører.

Det har hun innsett at blir for vanskelig. Hun har likevel satt seg et stort mål om å stå på startstreken igjen.

Hun skal løpe 10 kilometer under Rosa Sløyfe-løpet i Oslo.

– Problemet er ikke at jeg blir sliten i pusten. Problemet er jeg blir sliten i benet, og det skjer etter 5–6 kilometer, sier Rusthen om løpingen.

Hun forteller at grunnen til at hun blir sliten i benet er at signalene fra hjernen ikke går like fort som tidligere.

– Hodet mitt klarer ikke å si ifra til foten min at de jobber sammen, så jeg kan finne på å snuble litt.

I nedoverbakke er det verst. Jo brattere bakken er, desto lengre tid tar det.

– Jeg må ofte gå om det er veldig bratt, sier hun.

Under Rosa sløyfe-løpet er det viktig for Rusthen å vise at «alt» kan gå. Hun sier det er viktig å løfte fram kvinnehelse.

– Jeg vil få fram at selv om man ikke fullfører på en fantastisk tid, så har man i hvert fall fullført. Om man bruker en eller to timer, så er det det samme. Da har du hvert fall fullført. Jeg vil vise at det går an, forteller hun.

– Om jeg klarer å overbevise bare en person, så er jeg fornøyd, fortsetter hun.

Hvordan selve ferden mot målstreken går, kommer vi tilbake til.

Autograf og grytevott

24-åringen husker godt første gang noen spurte henne om å få autografen.

Hun skjønte ikke helt hvorfor de ville ha hennes navn på en papirlapp.

Hun øvde inn den perfekte krusedullen, som både var fin, rask å skrive og man skulle se at det var hennes navn.

I dag sliter hun med å ta korken av pennen. Hjernen jobber på høygir med å fortelle hånden hvordan den skal klare det.

En stor grimase skjærer over ansiktet hennes. Det er nervene som finner en ny bane gjennom ansiktet hennes, som skal få signalene fram.

Autografen er ikke den samme som tidligere.

– Hva sier du i dag når noen spør om autografen?

– Det blir ikke så pent, da, men de får det. Bare gi meg ti minutter, ler hun høyt.

Hun jobber hver dag for å bli bedre, også med skrivingen. Mot slutten av året skal hun på det hun kaller et «intensivt håndopphold» på Sunnaas sykehus.

Der skal hun gå med en stor vott på den friske venstrehånda. På den måten blir hun «tvunget» til å bruke den nerveskadde hånden.

Men allerede nå har hun begynt å tjuvtrene hjemme.

Dette håper de skal hjelpe henne med å få tilbake finmotorikken. At hun en dag kan skrive som normalt igjen. Tørke av kjøkkenbenken. Og spise med kniv og gaffel.

– Det er veldig interessant man kan få en så heftig skade, men at man kan komme seg igjen. Det er fantastisk, sier Rusthen.

Rørt til tårer

Og nettopp «fantastisk» er kanskje det mest dekkende ordet for det Rusthen gjorde noen uker etter NRK var på besøk.

Da var den tidligere VM-føreren endelig tilbake på startstreken. Denne gang i 10-kilometeren i Rosa sløyfe-løpet.

Ved sin side hadde hun kjæresten Sindre Vedvik fra start til slutt.

Slik han også har vært gjennom hele den krevende perioden.

– Hun står opp hver dag og trener for å bli bedre – og viser at man kan komme tilbake etter noe sånt tragisk. Hun er helt rå, sier Vedvik stolt.

Langs løypen sto også familien og heiet.

– Jeg er veldig imponert, og jeg tror jeg er mer sliten enn Mia selv, ler mamma Monika Stenseth idet datteren løp forbi.

En snau halvtime senere ble en utslitt Rusthen omfavnet i målområdet av familien sin.

– Du er den råeste, utbryter moren.

Rusthen tørket tårene mellom de mange klemmene.

– Det gikk, det gikk. Det krevde veldig mye på slutten. Foten min føltes tung, men det gikk, sier hun stolt.

Tiden? 59.42.

Rusthen håper hun kan være en inspirasjon til andre.

– Folk må sette seg mål som kanskje føles litt urealistiske. For to år siden lå jeg på sykehuset, og de visste ikke hvordan det kom til å gå. Men i dag løp jeg 10 kilometer, sier hun og løfter blikket.

– Hvor fantastisk er ikke det?

Publisert 31.10.2026, kl. 08.20