Tiden for «billig» vindkraft er forbi

Vinden er gratis. Men det blåser ikke alltid når behovet er størst. Reserveløsningene må noen betale for.

Dette er en kronikk

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Jens Frølich Holte skriver i E24 13. oktober om min nye forskningsrapport. Holtes argument – at når noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det – er nettopp hele poenget med rapporten. Den ukritiske troen på «billig» vindkraft har altfor lenge dominert norsk energidebatt, uten den minste forankring i virkeligheten.

Les også

Dyrt med kjernekraft i stikkontakten

Det avgjørende er ikke hva som står i et regneark. Men hva det koster å levere strøm når vi trenger den – også når det ikke blåser.

Holte viser til at vi det siste kvarte århundret har klart å bygge ut 15 terawattimer (TWh) med vindkraft på land uten en eneste ny megawatt (MW) med oppgradert vannkraft. Men ingen vindkraftverk har noe overordnet ansvar for å dekke kraftbehovet i timene med høyt forbruk, når vindkraften ofte bidrar marginalt. I et systemperspektiv slipper de billig unna.

Helt uten ny effekt har vi riktignok ikke vært. I 2016 og 2018 sto oppgraderingene av Nedre Røssåga og Lysebotn II klare, med samlet ny effekt på 260 MW. Men sett opp mot ny produksjonskapasitet har tilveksten vært beskjeden. 

Derfor er vi ifølge NVE på vei mot negativ effektbalanse. Sammen med flaskehalser i nettet kan dette begrense muligheten til å koble til nytt stort forbruk. Nettutbyggingen har omtrent stått på stedet hvil i perioden da norsk vindkraft ble bygget ut. Nå er det ikke lenger noen gratis lunsj.

Nettet dimensjoneres ikke etter energi, men etter effekt. Siden vindkraften i snitt leverer kun en tredjedel av sin kapasitet, krever den mye ekstra nett. I tillegg kommer nettet til backup. 

Ny forskning jeg har bidratt til, viser derimot at storstilte effektoppgraderinger i vannkraft ikke er lønnsomme i markedet. Derfor må noen andre betale.

Hva så med kjernekraften, som Holte mener slipper billig unna? Kapasitetsfaktor og tilgjengelighet i topplasttimen er to forskjellige størrelser. Kjernekraftens vedlikehold kan i stor grad planlegges utenom høylastperiodene. Svenska kraftnät legger til grunn 90 prosent tilgjengelighet i vinterens topplasttime. Holte må dokumentere nærmere hva 74 prosent beskriver. 

I tillegg overser Holte at jeg tar et samfunnsøkonomisk perspektiv i rapporten, ikke et bedriftsøkonomisk. Hvis han ikke liker at jeg bruker 6 prosent kalkulasjonsrente på alle teknologier, kan han gjerne ta det opp med NVE – det er deres praksis jeg har videreført.

På ett punkt er Holte og jeg enige: Politikerne trenger realistiske forutsetninger når fremtidens kraftsystem skal utformes. Gjør vi det, er tiden for «billig» vindkraft forbi.