Sven Nordin gjør teater-comeback

Da Sven Nordin skulle gjøre teater-comeback, valgte han hjembyens minste og mest eksklusive scene.

• Yngve Kvistad

På de skrå bredder Oppdatert fredag 30. oktober kl. 17:38

Få mer innhold fra VG i Google-søk

Gjør VG til en foretrukken kilde, så dukker sakene våre lettere opp når du søker.

Legg til VG.no på Google

• Sven Nordin spiller familieoverhodet James Tyrone i Eugene O’Neills brutale familiedrama «Lang dags ferd mot natt».
• På Grusomhetens Teater spilles stykket uten kutt og med forfatterens sceneanvisninger, noe Nordin mener er svært uvanlig.
• Rollen får ham til å tenke tilbake på kritikken han fikk da han valgte TV-serien «Mot i brøstet».

Torsdag 5. november inviterer han publikum praktisk talt inn i sin egen stue i et av verdenslitteraturens aller sterkeste skuespill: «Lang dags ferd mot natt» av nobelprisvinneren Eugene O’Neill.

– Den selvbiografiske handlingen er så beintøff at O’Neill fikk kontraktsfestet at stykket ikke skulle publiseres før 25 år etter hans død, forteller Nordin.

Verket er kalt «skuespillernes skuespill» og settes jevnlig opp på Broadway og i Londons West End med noen av verdens mest profilerte skuespillernavn på plakaten.

Det ble sist spilt på Oslo Nye Teater med familien Oftebro i de fire bærende rollene.

Dramatikken utspiller seg et skjebnesvangert døgn i huset til James Tyrone, der familieoverhodet – spilt av Sven Nordin – holder dommedag.

Drøyt 60 tilskuere om gangen får plass i det som skal være hovedrollens eget hjem.

– Dette er på alle måter nærgående teater, sier skuespilleren lattermildt når VG møter ham i scenehuset ved nedre del av Akerselva.

Selv fryder han seg over å stå på teaterscenen igjen etter et sykdomsavbrudd og store film- og TV-roller i senere tid.

Dette er Grusomhetens Teater:

Grusomhetens Teater er et Oslo-basert, fritt teaterkompani ledet av skuespiller, regissør og dramatiker Lars Øyno. Kompaniet hadde sin første produksjon i samarbeid med Trøndelag Teater i 1989, og ble etablert som selvstendig gruppe i 1992. Siden 2002 har det hatt fast scene i Hausmania-kvartalet i Oslo.

Teateret har fått navn etter den franske dramatikeren, skuespilleren og teaterteoretikeren Antonin Artauds idé om «grusomhetens teater».

Hos Artaud handlet «grusomhet» ikke først og fremst om fysisk vold, men om et teater som konfronterer publikum med livets ubehagelige, motsetningsfylte og ofte fortrengte erfaringer.

Denne arven er tydelig i Øynos arbeid: Grusomhetens Teater er mindre opptatt av realistisk hverdagsdrama enn av kropp, rytme, bilder, musikk, lys og et intenst, fysisk scenespråk.

Kompaniet har arbeidet med både klassikere, nyskrevet dramatikk, litterære forelegg og egne bearbeidelser. Blant de 38 produksjonene så langt er Woyzeck, Peer Gynt, Et dukkehjem, Thomasevangeliet, Fjeldfuglen, Amazonas, Hvem er redd for Virginia Woolf? og Jens Bjørneboes Røde Emma. Øyno har også skrevet en rekke tekster for kompaniet.

Grusomhetens Teater har turnert i Norge og internasjonalt, blant annet i Europa, Asia og USA. Kompaniet mottok Danse- og Teatersentrums scenekunstpris i 2005 for Thomasevangeliet, mens Ibsen-oppsetningen Fjeldfuglen ble nominert til Heddaprisen i 2009.

Grusomhetens Teater ble nominert til Kritikerprisen sesongen 2025/26 for sin originale oppsetning «Cabaret Nijinsky», som etter nyttår skal vises i den japanske hovedstaden Tokyo samt på Kilden Teater i Kristiansand.

I kjølvannet av publikumssuksessen «Et glass til» på Christiania Teater har Nordin spilt inn en ny Wisting-sesong for Viaplay og enda en «Elling og Kjell Bjarne»-film, som får premiere neste år.

TV og film har dominert skuespillerkarrieren etter at han forlot Nationaltheatret i 2008.

Dette er «Lang dags ferd mot natt»:

Stykket er Eugene O’Neills siste og mest berømte drama. Det ble skrevet i 1941–42, men ble etter forfatterens ønske ikke utgitt før etter hans død. Skuespillet fikk sin urpremiere i 1956 og ble året etter belønnet med Pulitzerprisen.

I dag regnes det som en moderne amerikansk klassiker og en av teaterhistoriens sterkeste familieskildringer.

Stykket er filmatisert flere ganger, så sent som i 2025, og har vunnet en rekke priser.

Handlingen utspiller seg i løpet av én dag i august 1912, i familien Tyrones sommerhus ved kysten av Connecticut.

I sentrum står den aldrende skuespilleren James Tyrone (her spilt av Sven Nordin), hans kone Mary (Hanne Dieserud) og sønnene Jamie (Filip Stav) og Edmund (Simen Pettersen). Hushjelpen Cathleen spilles av Live Noven.

Utover dagen blir det tydelig at familien lever med alvorlige sår: Mary er på vei tilbake i morfinmisbruk, Jamie drikker og saboterer sitt eget liv, og Edmund er syk av tuberkulose. Faren forsøker å holde familien samlet, men hans gjerrighet, stolthet og livslange frykt for fattigdom har selv bidratt til tragedien.

Stykket er delvis selvbiografisk. O’Neill hentet stoff fra sin egen familie: Faren var en kjent skuespiller, moren ble avhengig av morfin etter en vanskelig fødsel, og den eldre broren hadde alkoholproblemer. Men dramaet er mer enn familiekrønike. Det handler om mennesker som elsker hverandre, men som ikke klarer å gi hverandre den tilgivelsen, sannheten og tryggheten de trenger.

At han nå gjør comeback til såkalt tradisjonelt taleteater, og velger alt annet enn tradisjonelle Grusomhetens Teater som arena, kan synes noe utradisjonelt?

Sven Nordin rister på hodet. Han har kjent grunnleggeren av kompaniet, regissør Lars Øyno, siden de møttes på Romerike folkehøgskole for nøyaktig 50 år siden.

– Vi debuterte sammen i et selvkomponert stykke vi kalte «En karaffel rødvin», humrer han.

Siden har de to flere ganger snakket om å gjøre noe scenisk igjen, selv om de har gått ulike karriereveier.

Begge har hatt bærende filmroller, begge har spilt mye teater, og begge har mottatt heder og priser for det de har gjort.

Dette er Sven Nordin:

Sven Audun Nordin (f. 1957 i Oslo) er kjent for et bredt virke på teaterscenen, i film og på fjernsyn. Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og fikk sin profesjonelle debut i Johan Borgens «Vikinger» ved Oslo Nye Teater i 1981. Nordin var fast ansatt ved Oslo Nye Teater frem til 1990 og deretter ved Nationaltheatret i perioden 1990–1994.

Høsten 2006 vendte han tilbake til Nationaltheatret med flere store roller. Først Keiser Gallos i Ibsens «Kejser og Galilæer», deretter Isak Sellanraa i kritikerroste «Markens grøde» i 2007. I 2008 spilte han tittelrollen i Ibsens «Brand».

For et stort TV-publikum ble han særlig kjent som Nils Svendsen i TV 2-serien «Mot i brøstet» (1993–1997), senere også som Martin i «Hos Martin». På film har han blant annet spilt Kjell Bjarne i «Elling» (2001) og oppfølgeren «Elsk meg i morgen» (2005), Doffen i Børning-filmene og tittelrollen i krimserien Wisting.

På scenen har han spilt både klassiske roller, musikal, komedie og samtidsteater. For rollen som Isak Sellanrå mottok han både Heddaprisen og Kritikerprisen i 2007.

Nordin ble i 2009 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Sven Nordin er gift med Torhild Strand, som er tidligere danser. De har tvillingdøtrene Liv og Mira og to barnebarn.

I desember medvirker han i «Jul på Christiania Teater» sammen med Svein Tindberg, Margaret Berger og Knut Marius Djupvik, samt vokalgruppen Pitsj og strykekvartetten Saphir Quartet.

Det er likevel en liten avgrunn mellom Grusomhetens Teater og «Mot i brøstet».

– Grusomhetens Teater er kjent for sin fysiske spillestil og et kunstnerisk uttrykk inspirert av Antonin Artaud, en anarkistisk fransk avantgardist. Skal du spille James Tyrone i blanke messingen, badende i blod, hylende mot månen?

– Tvert imot. Iscenesettelsen er helt nedpå. Som en slags motsats til det man gjerne forbinder med ekspressivt fysisk teater. Her har Lars valgt et regigrep som speiler at stykket er en amerikansk klassiker. Jeg vil nesten kalle formatet litt «old school». Tilbake til røttene, på en måte.

– Det ryktes at dere likevel har funnet på noe høyst uvanlig?

– Ja, for første gang, så vidt vi kjenner til, i hvert fall i Norge, spilles verket i sin helhet, uten strykninger. Ikke bare det; vi spiller det også med forfatterens sceneanvisninger og parenteser. Det har jeg nesten aldri opplevd som skuespiller. Vanligvis vil jo både regissører og skuespillere sette sitt eget preg på en tolkning. Men her, når vi gjør det på denne måten, er det som en ligning som går opp.

Det er fristende å spørre Lars Øyno hvor anarkistisk han synes det er å la seg slavebinde til manus på denne måten.

Det slipper vi.

Regissøren og grusomhetsteaterets åndelige far kommer oss i forkjøpet:

– Jeg må da også kunne motsi mine egne prinsipper, brummer han med sitt underfundige smil på lur.

– Dessuten er stykket grusomt, legger han til. – Handlingen, altså. Det ligger en voldsom brutalitet til grunn for alt som skjer. Et smertefullt drama som jeg synes kler Artaud.

Angrer

I stykket er Sven Nordins karakter en fetert skuespiller som har brukt hele livet på å spille den samme publikumsvennlige rollen i «Greven av Monte Cristo», fordi den ga sikker inntekt. James Tyrone ble rik, men kunstnerisk parkert, og angrer bittert på at han valgte trygghet og penger foran muligheten til å bli en virkelig stor skuespiller.

«Mot i brøstet»

– Uten sammenligning for øvrig var jeg i en situasjon på 1990-tallet da de ville ha meg med i situasjonskomedien «Mot i brøstet». Jeg var den gang ansatt på Nationaltheatret, og det var kolleger som mente jeg aldri ville kunne komme tilbake dit etter å ha solgt både sjel og seriøsitet til TV 2 og potetgullindustrien. Selv min mor sa: «Du kan ikke gjøre det, Sven, gå med capsen bak fram og tygge seigmenn og drive med det tøyset der. Du er jo ansatt på landets hovedscene!»

– Så det er litt Tyrone i deg?

– Jeg kan kjenne igjen den greia der, men jeg klarte heldigvis å rote meg tilbake til teateret. Det er likevel ikke det mest opprørende med James Tyrone og all den dritten han står i.

– Hva er det, da?

– At nesten alt han sier, alt det han virvler opp rundt seg av anklager og oppgjør, er så skremmende aktuelt. Det er skummelt treffende for vår tid. Med tanke på at det er skrevet i løpet av en periode rett før og rett etter utbruddet av andre verdenskrig, er det et bakteppe der som i seg selv er et grusomhetens teater, avrunder Nordin.

«Lang dags ferd mot natt» spilles på Grusomhetens Teater, Hausmanns gate, ut november.

Få mer innhold fra VG i Google-søk

Gjør VG til en foretrukken kilde, så dukker sakene våre lettere opp når du søker.

Legg til VG.no på Google Publisert: 30.10.26 kl. 17:38