Slik ble Vlad (27) fra Fredrikstad drept av et russisk missil

Det er høysommer, fredag 24. juli.

Hjemme i Fredrikstad roper tobarnsmoren Marina Nilssen (48) forvirret og forskrekket inn i telefonen.

«Hvor er Vlad?»

«Hva har skjedd?»

«Og hvem er du!?»

Hele morgenen har hun prøvd å få tak i sin 27 år gamle sønn, uten å lykkes. Han svarer egentlig alltid, de tekster eller ringer nesten hver kveld og morgen.

Men etter å ha ringt og ringt gjennom formiddagen denne fredagen er det plutselig en annen som tar telefonen. Klokken er blitt 15.

Den som svarer, er en fremmed kvinne som sier hun er etterforsker. I bakgrunnen hører Marina masse kaos.

En mannsstemme tar over i andre enden. Han har noen kontrollspørsmål. Så sier han stille:

«Beklager. Han er drept.»

Alt rakner for Marina. Det må være en feil, en misforståelse. Men sønnen hennes er funnet med norsk ID på seg.

«Det er ikke mange her med norsk pass», sier mannen.

I Fredrikstad hører hunden Luna og resten av familien et rop fra overetasjen.

«Vlad er drept!»

Kort tid etter, etter å ha samlet seg, sier Marina bestemt:

«Jeg må til Ukraina for å finne ham.»

Noen kaotiske timer etter telefonsamtalen setter hun seg i bilen sammen med ektemannen Frode, som også er Vlads stefar. De kjører rett sørover, gjennom Sverige, gjennom Polen – og til slutt over grensen og inn i krigen.

På veien er det helt stille i bilen mellom de to, beskriver Marina til VG to måneder senere.

Underveis har hun løpende kontakt med Vlads kollega Artem i Kyiv. Han prøver å finne ut hvor liket er fraktet. Marina snakker også med kriminaletterforskere som holder henne orientert.

– Jeg følte meg helt tom, jeg var helt knust. Alt var tåkete, sier hun.

På under to døgn er Marina fremme i den verdenskjente forstaden Butsja utenfor Kyiv, der sønnen er lagt på likhuset.

Hun vil se ham, men blir stanset.

«Han er allerede identifisert og ligger ved siden av ni andre drepte. Du trenger ikke å se det», blir hun fortalt.

– Jeg forsto jo raskt at det var riktig ikke å gå inn i det rommet.

Etter noen dager blir Vlad kremert. Marina får urnen i hendene.

Men hva skal hun gjøre med sønnen sin nå?

2. oktober i fjor tok
de farvel med ham
på Gardermoen.

Selfien, som er det siste bildet familien har sammen med Vlad, er tatt av lillebror Dima (20). Han har tidligere jobbet som lærling i VG.

Selv om de ikke snakket så mye om krigen innad i familien, hadde Dima og moren skjønt hvor Vlad til slutt ville ende opp. Alt han gjorde og sa, trakk mot fødelandet.

Han hadde et brennende ønske om å bidra med noe han kunne – og være med å bygge opp igjen Ukraina.

Familiediskusjonene hadde vært vanskelige. Var det trygt nok? Var det lurt av ham å forlate Norge for å reise inni en krigssone?

Som mor syntes Marina at dette var krevende.

– Men jeg landet på at jeg alltid måtte støtte valget hans. Kanskje det var veldig dumt?

Vladyslav Maliarchuck, eller Vlad, som venner og familie kaller ham, kom til Norge sammen med familien i 2013, ett år før krigen i Ukraina startet.

Den gang var han midt i tenårene og syntes lenge det var vanskelig å finne sin plass i Norge.

Vlad ble norsk statsborger, men tidlig begynte han å snakke om å studere i hjemlandet. Han satt mye hjemme og fordypet seg i Ukrainas historie.

Så kom den russiske fullskala­invasjonen, i februar 2022. Nyhetene om den nye krigen trykket Vlad langt ned.

– Jeg husker at det var stillhet i bilen da vi kjørte til studenthjemmet, sier Valeriya Iolshina til VG.

Kvinnen fra Kasakhstan var utvekslingsstudent ved Universitetet i Østfold i Halden og bodde i kollektiv med Vlad.

Dagen etter invasjonen, 25. februar, hentet han henne på togstasjonen i Halden.

– Jeg hadde bare sett ham glad, med et stort smil. Men da var han urolig og rasende, forteller Valeriya.

På den første årsdagen for invasjonen gikk de to sammen i en solidaritets­marsj i Oslo.

Vlad snakket om barndomsvenner som var forsvunnet i krigen, om landsbyer som lå i grus, minnes Valeriya.

– Han snakket også så mye om å returnere til Ukraina.

Hjemme i Fredrikstad satte Vlad seg stadig mer inn i VR-teknologi. Han utviklet programmer som skulle hjelpe ukrainske veteraner med krigstraumer og PTSD.

Han hadde søkt jobber i IT-bransjen i Norge, men nå tok et privat ukrainsk firma kontakt. Firmaet samarbeider tett med ulike brigader ved front­linjen, i utviklingen av drone- og VR-teknologi.

– Jeg visste at han kom til å si ja, sier moren Marina i dag – ett år etter at Vlad takket ja til jobben og dro til Kyiv.

– Og jeg støttet ham jo. Jeg ville at sønnen min skulle være lykkelig.

Det siste bildet av
Vlad er tatt dagen
før han ble drept.

Det er 23. juli i år, og han holder opp et diplom for gjennomført første­hjelpskurs i Kyiv. Han og kollegene skulle være forberedt i tilfelle de skulle rammes av et russisk angrep.

– Å vite hvordan du bruker en turniké, er blitt obligatorisk kunnskap når du bor i Kyiv nå, sier Vlads kollega Artem til VG.

Dagen etter at diplombildet ble tatt, 24. juli, reiser Vlad ut til Butsja, forstaden som ble verdenskjent etter massakren russiske soldater gjennomførte der våren 2022.

Her skal han være med på en konferanse for den private forsvarssektoren i Ukraina. Hundre mennesker samles under åpen himmel for å teste og vise frem droneteknologi.

Det skal vise seg å bli en dødelig tabbe.

Vlad deltar for å promotere et gradert prosjekt knyttet til opplæring av mannskaper som opererer såkalte avskjæringsdroner, som kan hindre russiske angrepsdroner før de slår ned.

– Slike russiske droner har terrorisert Kyiv i månedsvis nå, sier Artem til VG i dag.

Arrangementet er annonsert på forhånd, men hvor det skal finne sted, er hemmelig.

Slike samlinger er åpenbare mål for Russland. Og denne gang lykkes de.

– Russerne lette med overvåknings­droner etter samlingen, og fant den åpenbart til slutt, sier Artem.

Tre ballistiske missiler blir sendt mot stedet. Ett skytes ned av ukrainsk luftvern, to treffer målet.

Missilene er nådeløse mot nabolaget i Butsja: 12 drept, 100 såret, 40 hus rasert.

Det er på dette tidspunktet Marina, hjemme i Fredrikstad, fortsatt prøver å ringe sønnen sin.

Artem, som ved en tilfeldighet ikke er på konferansen sammen med Vlad, begynner å ane at noe er feil.

– Vi fikk nyheten om at et missil skulle ha truffet arrangementet. Vlad tok ikke telefonen, forteller kollegaen.

Artem husker at han tenkte:

«Fader, Vlad vil dukke opp igjen og skryte av at han overlevde et ballistisk missilangrep. Han vil tulle det bort».

Men minuttene går, Vlad svarer ikke. Til folk på stedet sender Artem bildet av ham, tatt dagen før.

Til slutt får han et kort, men avgjørende svar fra en kontakt:

«Jeg vil ikke svare deg, for jeg vil at du fortsatt skal ha håp.»

– Da skjønte jeg at noe forferdelig hadde skjedd. Jeg håpet likevel det var en sjanse for at Vlad ikke var død, bare hardt skadet.

Han og kollegene reiste fra sykehus til sykehus og så flere av likene som var angrepet, men ingen som lignet Vlad.

Etter tre timer ble Artem oppringt av den ukrainske sikkerhetstjenesten: Vlad var funnet død.

– I det øyeblikket begynte det å plaskregne utenfor sykehuset. Det var surrealistisk, minnes han.

– Himmelen var helt blå, plutselig regnet det som aldri før. Jeg vet at jeg leser for mye inn i det, men der og da ga det mening.

Angrepet som drepte Vlad og de andre den fredagen, skapte en vond, men i manges øyne nødvendig debatt i Ukraina.

Volodymyr Zelenskyj var rasende, ikke bare på russerne, men også på den ukrainske arrangøren. Han sa at konferansen aldri burde ha funnet sted.

Kritikken skulle bli omfattende.

De dødelige feilene

I ettertid har etterforskerne pekt på flere store feil hos arrangøren:

Manglet tillatelse: Arrangøren hadde ikke fått tillatelse fra den lokale militæradministrasjonen til å gjennomføre våpenutstillingen. Ifølge etterforskerne skulle en slik tillatelse uansett aldri ha blitt gitt.

Mangelfulle tilfluktsrom: Deltagerne hadde ikke tilgang til tilstrekkelig med tilfluktsrom da de russiske missilene nærmet seg. Det nærmeste lå opptil 100 meter unna og var bare 34 kvadratmeter stort.

Manglende hemmelighold: Invitasjoner ble sendt ut ni dager i forveien, og arrangementet ble omtalt i sosiale medier. Dermed kunne russisk etterretning raskt få kjennskap til hvor utstillingen skulle finne sted.

Fare for sivile: Våpenutstillingen ble arrangert rett ved sivile bygninger. Den fant dessuten sted relativt nær grensene til Russland og Belarus, innenfor rekkevidden til russiske ballistiske missiler.

Samme kveld som angrepet, etter å ha gitt sine kondolanser til familiene til de drepte, tordnet presidenten videre:

– Alle har allerede fått beskjed tusen ganger om at vi under slike krigsforhold og med en slik fiende ikke kan arrangere våpenutstillinger med store folkemengder, særlig ikke i nærheten av bolighus.

Etterforskere pekte på manglende tillatelser, tilfluktsrom og hemmelighold. Sivile liv ble satt i åpenbar fare.

Kort tid etterpå ble arrangøren pågrepet og fengslet.

Seniorforsker Fabian Hoffmann ved norske Institutt for forsvarsstudier fulgte nyhetene om angrepet i Butsja – og etterspillet.

Hoffmann sier Russland er særlig interessert i å angripe mål knyttet til industrien og har gjort det i lang tid.

– Forsvarsutstillinger er blant disse målene, ettersom de er knyttet til finansiering og innovasjon i Ukrainas forsvarsindustri.

Slike angrep, som også dreper utlendinger og sivile, er en eskalering av krigen, påpeker Hoffmann.

– Måten dette arrangementet ble organisert på, fremstår som uforsvarlig, eller i det minste som et uttrykk for svært grov uaktsomhet, sier seniorforskeren.

Vlads kollega Artem sier at angrepet forandret mye for den ukrainske forsvarssektoren:

– Siden har nesten alle lignende arrangementer blitt avlyst.

I et fjell
sørvest
i Ukraina
er asken
hans spredd.

Etter å ha plukket opp urnen dager etter angrepet, tok Marina den med hjem til Fredrikstad.

– Hvor skulle jeg gravlegge ham? Han hørte jo til i Norge, men også i Ukraina. Det var forvirrende.

Dessuten ville Marina at familien i Norge skulle få ta farvel.

Gjennom intense samtaler i starten av august i år fant de en løsning. Familien hadde også snakket med Vlads nærmeste i Ukraina, hans kjæreste og venner:

«Jeg tror det er lurt å spre asken i Ukraina.»

15. august sto Marina på en fjelltopp i de østlige Karpatene, sørvest i Ukraina. Det var et sted Vlad elsket.

Litt av asken fikk moren spart og samlet i et halskjede med koordinatene til fjellet gravert inn. Kjedet bærer hun alltid med seg.

Hjemme i Fredrikstad føler Marina seg likevel revet i filler av sorg.

– Nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg har lært barna mine.

– Hva mener du?

– Jeg oppdro barna mine til å lære å sette seg mål. Jeg sa: «Hvis en dør lukkes, må du prøve på nytt og finne en vei.»

– Vlad ville hjelpe andre og reiste til Ukraina selv om det var krig. Jeg støttet ham, sier Marina.

Hun tørker bort tårene.

– Men se hva som skjedde.

Amund Bakke Foss

Utenriksjournalist