Ser du hva som er spesielt med snekkeren Magnus (29)?

– Pickupen er min, ja. Den er kjøpt usett! Jeg skjønner at han lurte litt, han karen vi kjøpte den av.

Magnus ler godt der han trasker over tunet hjemme på familiegården han etter hvert skal overta fra foreldrene.

29-åringen har et solid lager av vitser om det han selv kaller «en liten utfordring», nemlig at han ikke ser noe som helst.

– Jeg er så heldig at jeg kan ha humor på det med at jeg er blind. Klarer man å være litt selvironisk, tror jeg det kan være fint for omgivelsene også, forklarer Magnus.

– Jeg sier at jeg skal se på ting, men per definisjon har jeg kjøpt alt usett, konstaterer han med et lurt smil.

Magnus mistet synet som fire-femåring. Men det har ikke hindret ham i å leve et aktivt liv.

– Det er jo andre som kjører bilen min, da. Sånn må det nesten bli. Vi har fokus på sikkerhet. Jeg stoler blindt på assistenten min.

Magnus gliser.

Ombygd grisefjøs

Selv er han tett på det praktiske arbeidet. I det gamle grisefjøset på Rise gård i Stokke har Magnus etablert sitt eget snekkerverksted.

Her produserer han blant annet rastebenker gjennom bedriften Risebenken AS.

I fjor omsatte selskapet for 1,26 millioner kroner, nesten 30 prosent mer enn året før.

Han lager også postkassestativer, blomsterkasser og andre treprodukter på bestilling, i tillegg til å produsere og selge ved. Kundene er blant andre privatpersoner, kommuner, bedrifter og anleggsgartnere.

Med vante bevegelser rusler han rundt i verkstedet, mellom arbeidsbenker, utstyr og stabler med materialer.

Innimellom knipser han med fingrene. Lydene rundt hjelper ham å finne frem, men Magnus bruker også ekkoet fra lyder han lager selv.

– Enkelt forklart er det litt det samme som flaggermusa, forklarer han.

Teknikken kalles ekkolokasjon og fungerer dårligere når det er mye støy, men ifølge Magnus kan han også bruke den med hørselvern på.

Arbeidet krever også Fingerspitzengefühl – i ordets mest bokstavelige forstand.

– Jeg tar en kjapp «kikk» på materialene, forklarer Magnus mens han lar fingrene gli over treverket.

Han leter etter «stygge» kvister og andre ujevnheter som kan gi et dårligere sluttprodukt.

Materialer, verktøy og annet utstyr har faste plasser, og Magnus vet hvor han skal gå og hva han skal hente.

– Det er lagt opp til at jeg kan holde på her alene, forklarer Magnus.

Sikkerhet

Saga har tohåndsbetjening som holder hendene unna sagbladet. Med maler og aluminiumsklosser kapper Magnus plankene i riktige lengder.

– Dette er jo ikke noen heksekunst. Det er noen «trebitær» med noen «skruær» i, sier han på klingende vestfolddialekt.

– Du må kaste deg litt ut i det og finne på ting underveis. Man må tenke enkelt.

Ved arbeidsbenken finner han frem en boremal med skruer som markerer nøyaktig hvor hullene skal være. Han banker malen mot treverket, finner frem drillen og setter i gang.

Det går jevnt og trutt. Innimellom må han kjenne seg frem.

– De fingrene dine, har de fått seg noen smeller opp gjennom årene?

– Ja, at en har klemt seg eller slått seg, det har skjedd. Ellers har det gått bra. Fingrene er i behold.

Funksjonsassistent Halvor Sommerstad arbeider i bakgrunnen.

– Det er ikke en helt A4-kollega du har?

– Nei, det er vel greit at i alle fall en av oss ser litt, gliser Halvor.

Fikk NAV-hjelp

De to kjenner hverandre fra Bygdeungdomslaget, der de blant annet har lagt ned mange dugnadstimer sammen.

Etter en lang prosess fikk Magnus på plass en ordning med funksjonsassistent gjennom Nav, og i juli 2022 begynte Halvor i jobben.

– Det hjelpemiddelet jeg trenger, det er et par øyne, sier Magnus.

– Hvis du mister ei skruepakke med 200 skruer på gulvet – hva gjør du da?

– Da må en begynne å pella da, eller rope på hjelp så to kan pelle, svarer han og ler.

Halvor er ansatt i Risebenken AS, mens Nav refunderer lønnskostnadene. Han bistår med blant annet forflytning, måling og andre oppgaver som krever syn.

De snekrer også sammen, men Magnus utfører mye av produksjonen selv.

Siden oppstarten har Magnus produsert rundt 1500 rastebenker.

– Synes du selv at det du driver med, er litt spesielt?

– Njæææ, hva skal man si? Jeg går oppi dette hver dag og har vært vant til å gjøre noe hele tiden.

Han erkjenner likevel at det er en litt uvanlig yrkesvei.

– Titler er jeg ikke så opptatt av, men på et vis er jeg jo snekker, ja. Jeg driver jo og «snekrær».

Kjøpte vedkløyver for konfirmasjonspengene

Magnus vokste opp på gården, der familien drev med kornproduksjon og grisehold. Han og den fire år yngre broren fikk tidlig delta i gårdsarbeidet.

– Vi har vært veldig heldige. Vi har aldri blitt tvunget til noe, men vi har hatt lyst og interesse og sluppet til og fått oppgaver etter hvert som vi ble eldre.

Det kunne handle om å stelle grisene, tørke korn, skru på redskaper og vedlikeholde bygninger. Magnus var ikke gamle karen da han begynte å tenke på sin egen produksjon.

For mens mange ungdommer bruker konfirmasjonspengene på elektronikk og andre fristelser, gikk Magnus til innkjøp av en vedkløyver.

– Jeg tror den kostet 12.000 kroner, forteller han og viser frem «vidunderet» som nå er erstattet av en større maskin med mer kapasitet.

Da Magnus etter hvert skulle ut i arbeidslivet, viste det seg vanskelig å finne jobb. Han studerte historie en periode, men ville gjerne jobbe praktisk. Løsningen ble Risebenken AS.

Magnus hadde allerede erfaring med å montere benker fra en 4H-leir.

I 2020 overtok han et benkkonsept med utstyr for serieproduksjon av beina til rastebenkene. En lørdag ble brukt til å rive ut den gamle innredningen i grisefjøset og gjøre plass til et snekkerverksted.

Gjennom organisasjonslivet hadde Magnus bygget opp et stort nettverk. Nå bidro familie, venner og kjente blant annet med transport og andre praktiske ting for å få i gang bedriften.

– Jeg tror det er viktig for alle å ha noe å gjøre. Føle at man bidrar i samfunnet, sier Magnus.

Magnus håper historien hans kan inspirere.

– Jeg skal ikke si at sånn jeg har gjort det, er noen fasit på hvordan ting bør gjøres. Men det har funket for meg, i hvert fall.

Han trekker særlig frem støtten fra familien.

– Familien min har sett mulighetene i mange ting og støttet opp. Man må ta hensyn, men det kan ikke styre alt. Det skal skje under trygge rammer, men det går an å gjøre veldig mye likevel.

Husker fortsatt fargene

Magnus er født med den sjeldne øyesykdommen FEVR, som påvirker utviklingen av blodårene i netthinnen og kan føre til alvorlig synstap.

Tidlig i barndommen var Magnus svaksynt på det venstre øyet, mens han så tilnærmet normalt på det høyre.

Synet forsvant gradvis gjennom sommeren og høsten 2002. Selv om det snart er 25 år siden, husker Magnus fortsatt mye fra tiden da han kunne se. Synsinntrykkene har han fortsatt stor nytte av.

– Jeg har et helt klart bilde av fargene, for eksempel. Forskjellen på grønt og rødt.

Minnene hjelper ham å forstå omgivelsene og se dem for seg.

– Et tre kan man jo kjenne på, hele treet. Men for å få inntrykk av en hel skog må du ha sett den.

Magnus var ung, tilpasningsdyktig og hadde ennå ikke begynt på skolen da synet forsvant. Han forteller at han aldri fikk noen psykisk knekk.

– Når det først var så gæli, da, kunne det også vært mye verre, sier han.

Han har heller ikke brukt mye tid på å tenke på hvordan livet kunne vært.

– Hva hadde jeg drevet med uansett? Hva er jeg? Jeg tror det er viktig å komme så nær det som mulig.

Han har gjennom hele livet vært fysisk aktiv.

Magnus tror han ville endt opp med praktisk arbeid innen landbruket også om han hadde beholdt synet.

Spellemann og ungkar

Det er ikke bare snekkerarbeidet som fyller dagene. Magnus deltar også i gårdsdriften, med kornproduksjon på rundt 1000 dekar egen og innleid jord. Etter planen skal han en dag overta Rise gård, som har vært i familiens eie i generasjoner.

29-åringen er også aktiv i Bygdeungdomslaget, og er engasjert i politikken for Senterpartiet. Han holder stadig foredrag for blant andre skoleelever og foreninger.

Når han først har fri, så finner han gjerne frem trekkspillet.

Magnus spiller både torader, femrader, gitar og kontrabass. Han har særlig sans for folkemusikk og gammeldans – en lidenskap han har arvet fra moren.

– Du er spellemann, men er du ungkar også?

– Ja, jeg er nok det ...

– Jeg driver og smugkikker litt, da, legger Magnus til.

Halvor er kjapp til å gripe ordspillet og følger opp med en fleip om at synet ikke nødvendigvis er så viktig på kjærlighetsfronten. Magnus bryter ut i en rå og hjertelig latter.

Siste hånd på verket

Tilbake i snekkerverkstedet nærmer rastebenken seg ferdig. Magnus går over endene med pussemaskinen for å fjerne fliser. Med trente bevegelser kontrollerer han at sluttproduktet blir optimalt.

Så finner han frem et lite metallskilt med firmanavn og telefonnummer, som han spikrer fast i treverket.

– Da er den ferdig. Den blei bra, denna?

Og hvordan ser han for seg livet om fem år?

– Vi driver nok med mye av det samme. Så får vi bare se ...

Magnus tar seg i det.

– Eller ikke bare se ...