Senker Garden

– Er dere fornøyde nå?

Gard Steiro kommer gispende opp av det iskalde vannet i Oslofjorden.

– Nei. Under en gang til. Litt mindre vifting med armene denne gangen.

Men dette er ikke første gang VGs avtroppende sjefredaktør har vært på dypt vann. Nå forteller han for første gang om to perioder da jobben i VG holdt på å knekke ham.

Den første endte med sykmelding. Den andre med en nasjonal skandale.

For dem som ikke har hatt gleden av å møte Steiro:

Den avtroppende toppsjefen står etter øyemål omtrent 176 centimeter på sokkelesten.

Det kan være lett å legge på to centimeter til, siden han alltid står og tripper helt fremst på tåballene inne i skoene, iført en anelse stramme olabukser og blazer.

Se for deg at lillebroren til bestevennen din forsøker å kle seg ut som en voksen. Legg til pulsklokke, et aggressivt rødskjær i hele ansiktet og en siste rest av hårmanke som kjemper for livet, så er du ikke langt fra estetikken til VGs avtroppende kaptein.

Steiro snakker i mobilen nesten hele tiden, enten han er på jobb eller hjemme. Når han er på telefonen, gjør den rastløse bergenseren alltid én av to ting:

Han går, eller – hvis han har penn og papir tilgjengelig – skriver han sitt eget navn. Om og om igjen.

«Gard Steiro, Gard Steiro, Gard Steiro»

– Det er bare en vane, forklarer han selv.

– Han øver på signaturen sin, sier kona Lone.

Karrieren startet han som tenåring i Askøyværingen, og steg rakst i gradene i bergenspressen. Først via Bergensavisen (BA), før han fikk innpass hos Bergens Tidende (BT).

Presselivet har vært altoppslukende, og der andre på 90-tallet skrev kjærlighetsbrev til sine utkårede, laget Steiro hjemmesnekrede aviser med kjærlighetstema til sitt livs flamme – nordlendingen Lone Næss.

– Jeg brukte det jeg kunne, sier Gard.

– Lones søster oppsummerte til­blivelsen av forholdet slik: «Lone var på byen med høy promille og lave forventninger.»

Selv oppsummerer Lone ekteskapet med mannen sin når vi spør:

– Han e en snill mann. Æ like han.

Men ekteskapet
har ikke kun
vært en kilde
til begeistring.

Da Gard var sjefredaktør i BT, hadde paret – på initiativ fra ham – inngått en avtale om at de skulle vaske huset annenhver gang.

Lone utførte pliktoppfyllende sin del av avtalen. En kveld Gard skulle ha vasket huset, kom han seg ikke hjem på grunn av jobb. Han ringte kona og sa at hun måtte vaske gulvene.

Lone protesterte – og svarte: «Gjør det selv.»

«Ok, kommer snart hjem», lovet Gard – før han ringte opp igjen og sa at han ikke kom likevel, og at hun måtte vaske huset før de skulle få besøk dagen etterpå.

Lone gikk da med målrettede skritt til klesskapet og sydde igjen samtlige ben på alle olabuksene hans - for hånd.

Steiro gnir seg i ansiktet når vi spør ham om historien.

– Hun fortalte dere det, ja. Ja, da var jeg nok på mitt mest jobbmaniske.

Vi har fått komme på besøk i Steiros lille hybel i Oslo sentrum, kun noen få minutters gange fra VG-kontorene.

– Har du vaskehjelp?

– Nei, jeg vasker selv.

En gang Steiro kom hjem fra jobb, var hele hybelen endevendt. Alt lå slengt rundt omkring, og nesten alt av verdi manglet. Mens Steiro ringte til forsikringsselskapet gløttet han ut vinduet.

I parken utenfor sto tyvene og for­delte eiendelene hans mellom seg.

– Det eneste fornuftige i en slik situasjon er selvfølgelig å ringe politiet, sier Steiro.

Han ringte ikke politiet.

I vill adrenalinrus sprang han ut, ropte og veivet med armene og skjelte ut tyvene. Mye av eiendelene hans var nå blitt lagt i bager. Steiros egne bager, for å helle salt i såret.

– Jeg ble stående og rive og slite i en bag med en av dem. Men da han stakk hånden i lommen, slapp jeg.

Tyvene rømte på elsparkesykler, med Steiro i hælene.

– Jeg husker så godt at en av dem har på seg en malplassert rød bøttehatt. Og plutselig ser jeg: Det er jo min Brann-bøttehatt!

Inne i hybelen hans kan vi slå fast at det ikke er stort av verdi for vinningskriminelle som vil gjenta bedriften.

Kjøleskapet inneholder ingen ferskmat og består i all hovedsak av brus, frus og snus.

Hybelen er spartansk utformet, men med mye VG-effekter og noen prisdiplomer på veggene som daglig minner Gard Steiro om at han ikke bare er veldig snill (ifølge sin kone, vel å merke), men også veldig flink.

Han forteller om overgangen fra Bergen til Oslo for elleve år siden:

I 2015 har Steiro vært sjefredaktør i BT i tre år. Han får ingen lovnader om toppjobben i VG, men beskjed om at hvis han skal bli sjefredaktør, må han være nyhetsredaktør først.

Hjemme i Bergen bestemmer Gard og Lone seg for å satse. Samtidig vil de ikke rive opp barnas liv på hjemstedet og blir enige om at Gard skal pendle til Oslo.

Han starter i VG. Jobben går veldig bra. Alt annet går dårlig.

– Jeg var virkelig
ikke forberedt,
forteller han.

– Det var ekstremt ensomt å flytte til Oslo.

Tiden borte fra familien kvernet i bergenseren.

– Jeg følte at jeg gikk på akkord med verdiene mine. Som familiemann, far, ektemann. Jeg følte at jeg var verdens verste menneske.

Steiro forteller at tvilen kom allerede før han skulle reise til Oslo. Han begynte å bli deprimert.

– Hele familien så det.

Steiro spretter opp av sofaen, går bort til bokhyllen og finner frem et lekekamera som står fremme.

– Før jeg skal flytte, ser sønnen min på syv at jeg har det vondt. Han finner frem Ole Brumm-kameraet sitt, sin kjæreste eiendel, og sier at «dette skal du få med deg, pappa». Og det gjør alt bare så jævlig mye verre, ikke sant.

– Her kommer sønnen min og trøster meg. Jeg ble rørt, selvfølgelig, men jeg har aldri følt meg så mislykket før.

Det endte med at Steiro ble sykmeldt i to uker.

– Du har ofret mye for karrieren din?

– Nei, offer synes jeg blir et for sterkt ord. Å være redaktør i VG er et privilegium. Det er mange som har ofret mye mer enn meg.

– Du har ofret hverdagen med kona og ungene dine, årene hvor de vokser opp?

– Ja, det er sant. Jeg har ofret hverdagen med familien.

– Jeg tenker at det er hverdagen som først og fremst er livet med familien.

– Ja, jeg har følt en del på det. At det jeg gjorde, var skambelagt. Jeg tror skam er riktig ord. For det er jo poenget med å ha en familie? Å stille opp for hverandre, og ha hverdager sammen og sånt. Men de hverdagene har jeg ikke hatt med familien min.

– Med din arbeidsmengde ville jeg hatt problemer med å være gift med deg.

– Da kan du trøste deg med at det er gjensidig.

Men egentlig var det kun tøft for Gard selv. Resten av familien tok det angivelig greit.

– Endelig visste jeg når han kom hjem. Det var en forbedring fra da han var sjef i BT. Flytider er enklere å forholde seg til, sier kona.

Apropos minstegutten med kameraet – Birk. Han tok Steiro selv imot på baderomsgulvet i Bergen, mens de to andre barna lå i naborommet og sov. Lone hadde styrtfødsel og måtte føde hjemme sammen med ektemannen, som hadde AMK på telefon som eneste hjelp.

– Jeg skjønner ingenting av dem som vil føde hjemme, sier Steiro.

– Det er til og med dem som kaller fødsel for «vakkert». Det er det minst vakre jeg har opplevd i hele mitt liv. Kun traumatiserende.

Tusenvis av ganger
har han snakket om
Bar Vulkan-saken.

Steiro gjør det ikke med glede, men han føler at han skylder folk et svar når de spør. Som regel kommer svarene på autopilot. Det gjør de ikke i dag.

I 2019 publiserte VG en sak om en dansevideo tatt på Bar Vulkan, med Trond Giske og en ung kvinne. Kvinnen ble utsatt for et strerkt press fra VG og ble sitert på et utsagn hun ikke sto inne for. Det ble en stor presseskandale.

Steiro har senere beskrevet det hele som et presseetisk togkrasj. Det gikk rett og slett helt til helvete. Både den opprinnelige saken og rapporten som skulle rydde opp i uføret, ble felt i PFU – pressens selvdømmende etiske utvalg.

Da det sto på som verst kom Lone kjørende hele veien fra Bergen, plukket opp det som var igjen av mannen sin, og kjørte ham hjem samme dag.

Verdenen hans raste sammen.

– Jeg fikk SMS-er og e-poster døgnet rundt. VG ble angrepet fra alle kanter. De gikk plutselig løs på helt andre journalisters arbeid. Alle med et agg i siden til VG gikk til angrep, sier Steiro.

– Da tenkte jeg to ting: For det første var jeg usikker på om jeg ville klare å stå i dette. Det andre var at dette ikke kom til å gi seg før jeg hadde gått av. Jeg landet på at jeg måtte gi meg. Så jeg fant ut: Nå trekker jeg meg.

Han rakk aldri å orientere styret.

– Jeg kom så langt at jeg ringte en venn som jeg kjenner godt – og som kjenner pressen.

– Kan du si hvem det er?

– Nei. Men han sa: «Nei, dette må du ikke gjøre», minnes Steiro.

– For det første sa han at jeg måtte vente og se hvordan det utartet seg. For det andre: Hvis jeg gjorde det, ville jeg ha gjort saken uendelig mye større. Da ville den bli sett på som så «stor at den førte til at en VG-redaktør måtte gå», forteller han.

– Det har aldri skjedd i VG at en redaktør har gått på grunn av en publisering. For historiebøkene ville dette ha blitt stående som en mye større skandale. Da ville den ikke lenger ha handlet om meg, men om VG, oppsummerer Steiro.

– Jeg er veldig glad for at jeg lyttet til det rådet.

Gard Steiro har vært åpen om at han er en pessimist og tung til sinns.

Men Bar Vulkan-skandalen gjorde noe med ham.

– Den saken endret meg. Åpenbart. Av alle ting er jeg mindre pessimistisk nå enn jeg var før.

Steiro har vært nede på dypet, rørt litt rundt i grunnforholdene og oppdaget at det finnes fast grunn der også.

– Det blir ikke stort verre enn det var da. Så det bygget nok en robusthet. Blir du redd for å ta vanskelige beslutninger i en jobb som min, er du ferdig. Samtidig må du kjenne på en viss frykt og respekt når du tar de vanskelige valgene.

– Har du etter Bar Vulkan-saken tatt noen beslutninger som du ser ble feil?

– Nei, men det har vært noen vanskelige avgjørelser om identifisering, hvor vi kunne vippet begge veier.

– Du har publisert en helt udoku­mentert påstand om at Marius Borg Høiby skal ha et ukjent barn?

– Det angrer jeg ikke på i det hele tatt. Men det var en vanskelig avgjørelse. I slike saker må du danne et team rundt deg og diskutere nøye før publisering.

– Har du en favorittjournalist i VG?

– Det er deg, sier Steiro.

– Jeg visste det. Takk.

– Men hvis jeg skal være seriø…

– Nei takk, jeg har fått det jeg trenger her. Vi går videre.

Da det ble kjent at
han skulle slutte,
var det ikke måte
på til hyllest.

Så løst satt rosen fra det øvrige Presse-Norge, at man kunne lure på om Steiro har noe på dem.

Det har han helt sikkert også.

Under hans ledelse har VG vunnet flere Skup-priser og mangedoblet antallet betalende abonnenter.

I den aller klammeste omfavnelsen, fra en kommentarartikkel i NRK, kunne vi lese:

«VG er ikke lenger et skjellsord. En allerede populær avis ble større og bedre og mer ambisiøs. Det er arven etter Gard Steiro.»

– Men helt stueren er ikke VG blitt ennå. Det er for eksempel fritt frem for journalister i VG å spille på hest med kildene sine?

– Uansett hvordan du stiller det spørsmålet der – du kan stille det i 20 varianter – og jeg kommer ikke til å si noe som helst om det.

Steiro er plutselig tre hakk mer anspent. En VG-journalist ble nemlig stevnet som vitne etter å ha spilt på hest med Stein Lier Hansen, som var leder i Norsk Industri og senere ble korrupsjonsdømt.

VGs strategi i retten var i tråd med Bergen-rapperen Kamelens hit fra 2016: «Når snuten spør, si ingenting». Og denne saken vil ikke Steiro si noe om nå heller.

– Kan jeg spille på hest med kildene mine?

– Slik jeg kjenner ditt etiske kompass, ville jeg vært varsom før jeg ga deg grønt lys til noe sånt, svarer Steiro.

Okei, ingen hest. Hva med løver?

VG har klart å overtale minst én politiker til å sette seg på en av riksløvene foran Stortinget – klarer vi å få Steiro oppå også?

– Helst ikke.

– Jo, men du må.

– Okei, svarer han, før han spør:

– Kan jeg havne i trøbbel for dette?

– Neida.

Nå rir han ut av journalistikken og blir sjefen for sjefene i VG, Aftenposten og alle andre Schibsted-eide aviser.

Med ansvaret for det som visst kalles for News Media-divisjonen i Schibsted skal han nå peke ut sin egen etterfølger og være med i ansettelsen av den nye VG-redaktøren.

La oss få unnagjort det viktigste:

– Kan du gi meg en heads up dersom det er sånn at jeg – din favorittjournalist – er aktuell for jobben?

– Jeg kan gi deg beskjed her og nå om at du på ingen måte er aktuell.

– Hvilke kvaliteter er det jeg mangler?

– Nei, hvor skal jeg begynne, svarer Steiro.

– Jeg kan uansett love at jeg ikke skal bli noen sånn syvende far i huset som sitter og fabler om at alt var bedre før. Hvis du noen gang hører noe sånt ut av min munn, kan du komme og kutte av meg armen.

– Jeg synes «nakkeskudd i fjæra ved morgengry» har noe litt mer poetisk over seg.

– Det blir litt i overkant. Men du kan få kappe av meg tre lemmer.

Tilbake på stranden:
Steiro begynner å bli
en anelse medtatt.

Bølgene, vinden og kulden har gjort sitt.

– Hva er egentlig symbolikken med dette? At jeg har tatt meg vann over hodet?

– Ikke bry deg med det, du. Bare dykk under en gang til.

Steiro dyrker mer enn gjerne myten om seg selv som en dystopiker og en mann med et blidt ytre, men et mørkt sinn.

– Der forsvant brillene, ja, sier han som om det var akkurat som forventet, idet han igjen kommer opp etter luft.

Vi har mistet tellingen på hvor mange ganger vi har sendt ham under.

Mens Steiro forsvinner under vann på jakt etter synet sitt, forteller VGs fotopraktikant at hun har dårlig samvittighet for de forsvunnede brillene.

Det varer kun frem til hun får høre hvor mange år hun må jobbe for å tjene like mye som det Steiro gjør i løpet av ett:

– Åja. Da kan det være det samme.

Steiro får ikke med seg bemerkningen, der han vaker under overflaten ute i Oslofjorden. Han har nok andre ting å tenke på uansett.

Kun den blanke, røde issen til Gard Steiro vises i vannskorpen før den forsvinner under – og popper opp igjen. Akkurat som en dupp.

Og dupper de funker sånn at uansett hvor dypt de senkes, så flyter de tilbake til overflaten igjen.