«Pust ... IKKE PRESS!»

– Jeg tok en hånd mellom bena hennes og kjente at ok, her er det et hode, forteller Lars Eide (39).

Han og kona Natalie Remøe Hansen fikk en fødselshistorie utenom det vanlige.

Å føde i bilen, spesielt i byen, tilhører sjeldenhetene. Årlig skjer én av 370 fødsler under transport. Det inkluderer fødsler i ambulanse, så tallene på personbil eller drosje er nok enda lavere.

Vi møter journalistparet – hun i VG, han i NTB – hjemme i huset på Kampen. To måneder har gått siden taxidramaet i Oslo sentrum.

– Det er vel en tidslinje her som er litt interessant, åpner pappa Lars.

Klokken 00.45, dagen før termin, merket Natalie at noe var på gang. Med en app begynte hun å ta tiden mellom riene.

– De var veldig rolige og ikke særlig vonde, med rundt ti minutter mellom hver. Så jeg vekket ikke Lars en gang. Jeg tenkte det var modningsrier.

Først et par timer senere varslet hun ektemannen. Klokken 03 ringte de fødeavdelingen og fikk beskjed om å be barnevakten komme – men også at det hørtes ut som Natalie kunne bli hjemme en stund til.

Fødselen til sønnen Jeppe (3) startet på helt samme måte, men med en del timers ventetid før aktiv fødsel.

Lars benyttet likevel ventetiden til å dusje.

– Jeg hadde vært og spilt tennis og tenkte egentlig at jeg skulle dusje neste morgen. Men Natalie var så rolig at jeg tenkte at jeg nå i alle fall hadde god tid til å dusje og barbere meg. Vi snakket om å gå ned på soverommet i kjelleren etterpå og vente der sammen.

Den planen holdt ikke lenge. Rundt klokken 03.24 endret alt seg.

– Plutselig er det en
bryter som går av,
forteller Natalie.

– Det kommer veldig brått og kjennes mye vondere. Jeg får gitt beskjed til Lars om at han må ringe taxi. Og at det ikke blir noen tur ned i kjelleren. Vi må dra rett på sykehuset.

Lars griper med seg Natalies hvite jakke. De setter seg i taxien som har kommet. Idet bilen begynner å kjøre, kommer pressriene.

– Altså, umiddelbart skjønte jeg at vi ikke kom til å nå frem, minnes hun.

Strekningen mellom parets hjem på Kampen og Ullevål sykehus er fem kilometer – en kjøretur på litt over ett kvarter.

Natalie ber Lars ringe fødeavdelingen og få dem til å sende en ambulanse. Hun ligger på siden i baksetet, med hodet i fanget hans, og kjenner at barnet er på vei ned fødekanalen.

Lars husker godt hva de første ordene hans var:

«Pust ... IKKE PRESS!»

– Til slutt måtte jeg bare hyle ut: «Stopp denne bilen!» forteller Natalie.

– Og til Lars: «Du må ta imot!»

Taxien stanser midt på Tøyen, snaue 15 minutter fra Ullevål sykehus. Lars går rundt bilen, åpner døren og gjør seg klar til å ta imot barnet.

Underveis har han kjent hodet mellom bena på Natalie.

– Det var bare å brette opp ermene på skinnjakken og rive av buksene hennes.

– Jeg fødte med trusen på, sier hun.

– Ja, jeg dro den bare til siden.

De får kontakt med ambulansen og legger telefonen på høyttaler i midtkonsollen. Lars får beskjed om å holde en hånd ved åpningen uten å presse hodet inn. I tillegg skal han holde begge hender klare fordi det kan være glatt.

Taxisjåføren skrur på lyset i baksetet. Så går han ut og venter ved fortauet, klar til å hjelpe om det trengs.

Den hvite jakken Lars har tatt med hjemmefra, legges under Natalie.

– Det var ett push. Så kom ungen. Jeg fikk lagt henne tilbake på Natalie med navlestreng og det hele.

Rundt klokken 04 torsdag 13. august kom Mie Remøe Eide til verden.

Det tar rundt
ett minutt før
ambulansen
er på plass.

– Og da var vi liksom ikke alene i verden lenger – noe som hadde vært en ganske mektig følelse, sier Lars.

Natalie sitter igjen med en god følelse fra fødselen, men det er også fordi alt gikk så bra, påpeker hun. Og ikke minst er hun glad for at dette skjedde i graviditet nummer to og ikke i den første:

– Det føltes som vi hadde gjort noe sykt sammen, som vi hadde klart sammen.

Men det var også noen skjellsettende øyeblikk underveis.

– Da hun kom ut, skrek hun så lite. Jeg ropte: «Hun skriker ikke nok! Hun skriker ikke nok!». Ambulansen kom fort, men jeg syntes ikke det var betryggende nok. Jeg fikk heller ikke sett henne, fordi navlestrengen var for kort. Hun ble liggende på magen min, sier Natalie.

– Men Lars var helt rolig. I hvert fall på utsiden, og det er jeg så takknemlig for. Han viste seg som gjennomsolid.

– På utsiden, ja. Innvendig var det kaos, svarer Lars.

– Jeg følte at jeg hele tiden hadde 160 i puls. Alt ble veldig mekanisk. Først på sykehuset klarte jeg å ta helt innover meg hva som hadde skjedd. En jordmor så meg inn i øynene og sa: «Herregud, så flink du har vært!» Da brøt jeg sammen.

– Det var jo en krisesituasjon. Du kunne ha frosset helt, men du klarte å handle?

– Men det tror jeg Natalie skal ha æren for. For hun var veldig tydelig i sin kommunikasjon. Kort og enkel kommunikasjon.

Også for Natalie tok det tid å komme til seg selv.

– Jeg tror det tok et døgn før jeg gråt, faktisk. Jeg husker jeg var veldig fnisete det første døgnet. Jeg var kanskje litt shaky.

På Ullevål sykehus lå Mie en halvtime på varmebrettet. Klokken 05.55 fikk Natalie henne på brystet.

– Det var det beste øyeblikket!

For Lars var det en noe absurd opplevelse da han i taxien, med nødvendig utstyr fra ambulanselegene, ble bedt om å ta på hansker for å kutte navlestrengen.

– Det føltes litt rart. Da hadde jeg gjort alt annet med mine bare hender. Plutselig skulle det være så sterilt.

I ambulansen ble Lars også oppringt av taxisjåføren. Turen måtte avsluttes slik at han kunne få jobbet videre den natten. Sjåføren ba derfor Lars om å vippse ham 600 kroner.

– Det var veldig surrealistisk, sier Lars.

– Men sjåføren hadde gjort opplevelsen vår så mye bedre. Han hadde ikke dårlig tid.

Han har
kjørt mange
kvinner til
fødeavdelingen.

Men i sine 16 år som taxisjåfør har Muhammad Noman (41) aldri før opplevd en fødsel i bilen. Mens VG er på besøk hjemme hos Natalie og Lars, stikker han innom.

– Jeg sa bare: «Jeg står ute. Hvis du trenger hjelp, bare si fra til meg», minnes han.

– Men de trengte nesten ingen hjelp av meg. Så jeg bare lot dem være, sier han.

Muhammad har selv tre barn – og er veldig glad i babyer.

Etter fødselen bar det rett til vaskehallen med drosjebilen.

Også den hvite jakken til Natalie er så god som ny etter en skikkelig runde i vaskemaskinen på Ullevål sykehus.

Hun må spørre Muhammad:

– Hvor mye hylte jeg da? Jeg føler selv at jeg hylte sånn.

– Ja, du hylte veldig mye, svarer sjåføren og siterer Natalie:

«Nok! Det går ikke at du kjører videre! Du må stoppe bilen!»

Muhammad har også svaret på hvor vannet gikk: ned ved fotenden i baksetet.

– Vi har trekk på gulvet, og setet er i skinn. Så det gikk veldig fint, forsikrer han.

Så kommer Muhammad med et tilbud til lille Mie.

– Hvis jeg fortsatt kjører taxi når hun er blitt stor, kan hun bare ringe meg. Hun skal få gratis turer hele livet, lover han.

– Jeg er jo også onkel, ikke sant?

Line Fausko

Journalist

Line Møller (foto)

Journalist

VG