Overspent og overspilt

Kids i krig.

Anmeldelse

«Rinnan»

Med: Axel Bøyum, Odin Waage, Andrea Berntzen, Ella Ovedie Nygaard Aspen, Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen

Manus: Øyvind Holtmon og Eirik M. Holsve

Regi: Kenneth Karlstad

Norsk krigsdrama i fire deler

Premiere på Prime Video fredag 30. oktober

Har du også følt på at noe er annerledes denne høsten? At det er noe som mangler, liksom?

Du er inne på noe. Høsten 2026 er den første i manns minne da det ikke settes opp én eneste norsk film om andre verdenskrig på kino.

Enda godt da, at når filmbransjen svikter, står TV-bransjen klar til å levere varene. «Rinnan» har i første rekke premiere på strømmetjenesten Prime Video, men skal etter hva jeg forstår dukke opp på TV 2 med tid og stunder (den norske kanalen er involvert på produsentsiden).

For ordens skyld: Undertegnede hører ikke til blant de som mener at det heretter bør være forbudt å lage film og TV om krigen. Tvert imot – den var sannelig en betydelig begivenhet i norsk historie, mer enn stor nok til at den aldri bør glemmes.

Lag i vei! Så vil jeg nok si at det er viktig å lage filmer og serier om andre temaer også, og at for mange av de norske krigs-eposene inntil ganske nylig har vært heltefortellinger med lav grad av kompleksitet.

Denne siste fellen går Kenneth Karlstad ikke i når han har valgt å følge opp gjennombruddet «Kids in Crime» (2022 og 2024) med en serie om et av Norges minst avholdte mennesker gjennom tidene: Henry Oliver Rinnan (1915-1947).

For Rinnan var ingen helt, nei. Han var en quisling i begrepets fundamentale forstand: En landssviker som løp fiendens ærend under krigen, og hvis «bande», Rinnan-banden, førte til at et åttitalls gode – mye bedre enn ham – nordmenn ble drept.

Bokstavelig talt en liten kødd, med sine 1.59 på sokkelesten. Med et sadistisk smil om munnen på filmopptakene vi har sett fra landssvikoppgjøret. Hva er det så den svært talentfulle Karlstad og hans manusforfattere Øyvind Holtmon og Eirik M. Holsve har å fortelle oss om ham?

Spør du meg så spør jeg deg. «Rinnan» forsøker definitivt ikke å bore i landssvikerens psyke. Den leter ikke etter svar i barndom og oppvekst, og sporer i beste fall sviket så langt – les: kort – tilbake i tid som til da Rinnan bokstavelig talt ble målt, veid og funnet «ikke tjenestedyktig» ved okkupasjonens utbrudd.

Bare noen måneder senere lot han seg verve som tysk agent av Gestapo-offiserene som brukte det gamle Misjonshotellet i Trondheim som hovedkvarter. Som kunne by ham på mat, drikke og muligheter – kort sagt alt en ung opportunist måtte ønske. Hoppet fra den riktige siden av historien, til den gale, synes å ha skjedd rekordraskt.

Forsøker serieskaperne å finne noen formildende aspekter ved skikkelsen? Vel, vi får i korte øyeblikk observere Rinnan som noenlunde normal familiemann og far.

Men ingen tvil: Serien tegner opp en psykopat fra første stund. Filmer ham ovenfra, slik at han skal se lav og «ynkelig» ut i forhold til både menn og kvinner. Det aksentuerer den sykelige hevngjerrigheten hans. Nærbildene av det snikete ansiktet er fanget fra rare vinkler; det er noe ubehagelig, sjøsykt og småkvalmt med bildespråket i sin alminnelighet.

Apropos uttrykket: Karlstad har tatt med seg den postmoderne, hyperaktive ADHD-estetikken fra «Kids in Crime». Der den fungerte godt til å fortelle en historie om stresset narkomani og et knippe mennesker som hele tiden surfet farlig nær psykosen.

Når kan sikkert også Rinnan mistenkes for å ha vært både narkoman og psykotisk, han også. Spesielt etter at han i begynnelsen av den andre episoden begynner å knaske Pervitin – metamfetamin-preparatet som tyskerne benyttet seg av for å holde seg gale av søvnmangel.

Axel Bøyums tolkning av landsforræderen har definitivt en del for seg. Deriblant det jeg oppfatter som en overbevisende Levanger-dialekt.

Men burde Karlstad ha tonet ned det manierte noen hakk? Jeg synes det. Fire timer med denne intense, hviskende og kurrende psykopatien blir i meste laget. Bøyum begår det man kan kalle en «Al Pacino-innsats»: Dårlig er den ikke. Men den er sannelig veldig mye.

Kontrasten er stor til Odin Waage som motstandsmannen Odd Sørli. Waage er ikke en fyr som spiller så innmari stort, men stoler på sin egen blonde og erke-norske karisma.

Sørli og hans kjære Elin Sødahl (Ella Ovedie Nygaard Aspen) er det nærmeste «Rinnan» kommer heltemodige skikkelser. Solveig Kleve, motstandskvinnen som var så uheldig å forelske seg i Rinnan, godt spilt av Andrea Berntzen, er den tragiske.

Action- og torturscenene er godt skrudd sammen, tidskoloritten er veldig fin og Karlstad sper hele veien på med tekstplakater på skjermen, reelle og fiktive «Filmavisen»-sekvenser i nevrotisk svart-hvitt, samt ironisk aproposmusikk av typen «lystige revyviser».

Men jeg oppfattet ikke på noe tidspunkt «Rinnan» som spennende. Ei heller som genuint nysgjerrig på sin hovedperson, eller ondskap som sådan.

«Rinnan» løfter seg ganske kraftig i det fjerde, siste og beste episoden. Før den var dette for meg tre ganske traurige timer med en type krigs-kitsch jeg ikke helt vet hva jeg skal bruke til.

Anmelderen har sett hele serien