Oops, nå gjør han det igjen: Utfordrer norsk historie

Visste du at bronsealderen i Norge er en bløff? At det du har lært på skolen om middelalderen ikke stemmer – og at Norge egentlig var en dansk koloni?

• Yngve Kvistad

Nasjonalbiblioteket Oppdatert torsdag 29. oktober kl. 17:39

Få mer innhold fra VG i Google-søk

Gjør VG til en foretrukken kilde, så dukker sakene våre lettere opp når du søker.

Legg til VG.no på Google

• I sin nye bok utfordrer historiker Terje Tvedt måten vi forteller Norges historie på.
• Han mener «bronsealderen» og «middelalderen» passer dårlig på Norge, mens vannkraften har fått for lite plass.
• Tvedt sammenligner også Norges tid under dansk styre med et koloniforhold.

Alt dette, og mer til, står å lese i «Norges historie. Med verden som speil», en ny og duggfrisk versjon av historien vår, ført i pennen av Terje Tvedt.

Igjen legger han sitt boksprengte hode på blokken.

Med vitende og vilje.

– En historiker som ikke blir debattert, er verre enn en komiker ingen ler av, mener forfatteren selv.

Og ja – han forventer både latter og debatt når boken i disse dager møter sitt publikum for første gang.

Folk vil lese, kolleger vil frese. Medienes debattflater vil fylles opp av innlegg for og imot Terje Tvedt. Noen av dem vil også handle om bokens innhold.

Dette skriver Tvedt i sin nye bok:

1. Norge må ses utenfra: Tvedt skriver norgeshistorien med verdenshistorien som sammenligningsgrunnlag, ikke bare Nord-Europa.
2. Vil forklare den norske suksessen: Det store spørsmålet er hvordan et tynt befolket land i Europas nordvestlige rand kunne bli blant verdens rikeste, frieste og mest demokratiske.
3. Forkaster den vanlige epokeinndelingen: Norge hadde ingen bronsealder. I stedet deler han historien inn i bein- og steinalderen (9500 f.Kr. – 500 f.Kr.), jernalderen (500 f.Kr. – 800 e.Kr.), vannalderen (800 – 1970) og energialderen (1970 –). Han avviser også vikingenes slaveøkonomi som usannsynlig. Det finnes ingen arkeologiske funn eller kilder som bekrefter påstanden om at norske vikingraid i stor grad handlet om å fange og selge slaver.
4. Geografien er hovedpersonen: Kort vekstsesong, våt jord, vinter og topografi gjorde jordbruk vanskelig, men kyst, fisk, fosser og senere energiressurser ga landet andre fordeler.
5. Norge var fattig, men aldri et «u-land»: Tvedt protesterer mot den nasjonale fortellingen om et nærmest underutviklet Norge som reiste seg ved egen flid. Landet var fattig, men hadde tidlig betydelig økonomisk aktivitet, eksport og teknologisk kapasitet.
6. Vannet forklarer langt mer enn historikerne har sett: Tvedt mener faghistorien har vært «vannblind»: vannhjul, sagbruk, tømmerhandel, møller og vannkraft blir den lange røde tråden i norsk økonomisk historie.
7. Ulempen ble en styrke: Fossen, som ikke hjalp bonden, ble en kapitalressurs da mekanisk og senere elektrisk energi ble avgjørende.
8. Norsk velstand skyldes også omverdenen – og flaks: Nederlendere og briter skapte markedet for tømmer; en engelskmann bidro til iseksporten; amerikanere lette etter og fant olje. Poenget er at Norge hadde råvarene idet andre trengte dem.
9. Råvarenasjon: Tvedt trekker en linje fra trelast, fisk og skipsfart via vannkraft og olje til havbruk og dagens energikamp – snarere enn en fortelling om at vi har «vokst fra» ressursøkonomien.
10. Vannkraft som forutsetning for oljeformuen: Fordi elektrisiteten hjemme kom fra fossene, kunne olje og gass i stor grad eksporteres. Her løfter han også frem hjemfallsretten som et klokt, nasjonalt politisk valg.
11. Likhet og demokrati forklares materielt, ikke moralsk: Tvedt knytter den norske samfunnsmodellen til en natur der vann og jern var relativt tilgjengelig og vanskelig å monopolisere – og til at arbeidere uten lang utdannelse fikk uvanlig stor politisk innflytelse. Tvedt gjør et poeng av at enkeltarbeidere, ikke arbeiderklassen, tok makten i staten. Han går gjennom Norges statsministre fra Johan Nygaardsvold til Trygve Bratteli – en periode på 34 år hvor ingen hadde annen utdanning enn folkeskolen. Det sosiale gjennombruddet i Norge var unikt, fremholder Tvedt.
12. Samtidsdiagnose: Tvedt bruker historien til å utfordre norsk selvforståelse om bistand, EU, energipolitikk og nasjonal eksepsjonalisme. I sluttdelen går han inn i blant annet havbruk, datasentre, kunstig intelligens og coronakrisen.

Allerede på utgivelsesdagen ble verket omfavnet av VGs begeistrede kritiker (terningkast fem), mens Morgenbladets mann leste det som «Tvedts ustanselige kverulering».

Begge anmelderne er historikere av utdanning.

Som vanlig deler Terje Tvedt akademia, som en annen Moses, mens halve Norge står i kø for å høre ham snakke. Overveldende mange er ungdommer og studenter.

«Beatles-tilstander» sto det å lese i avisen da han holdt sin første foredragsserie om historie på Nasjonalbiblioteket. Folk ventet i timevis for å sikre seg billett.

Det gjør de fortsatt. Senest tirsdag denne uken, da han atter trakk et stort publikum til arkitekt Holger Sinding-Larsens gamle Universitetsbibliotek ved Solli plass.

Vi bestemmer oss for å møte ham samme sted.

Da Terje Tvedt skrev «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» i 2020, ble den årets mest overraskende julegave.

Syv opplag og 70 000 solgte eksemplarer senere står hjemlige sannheter for fall.

– Det er ikke noe oppgjør med fortiden, presiserer Tvedt.

– Men det er en helt annerledes norgeshistorie, legger han til.

– Nei, sier du det ...

– I hovedsak fordi den bryter med en tung tradisjon når det gjelder norsk historieskriving. Den har gjerne bestått av bindsterke verk der en gruppe eksperter har skrevet utmerkede enkeltbøker om «sin» periode. Mitt perspektiv er annerledes. Jeg prøver å fortolke hele Norges historie i sammenheng. Fra istidens slutt frem til i dag. Det har ingen faghistoriker gjort i moderne tid – med god grunn.

– Fordi?

– Det er vanskelig, og det vil faglig sett møte motstand. Nettopp på grunn av konvensjonen om at historikere skal fokusere på avgrensede perioder. Underveis oppdaget jeg ting som gjorde at jeg ikke kunne klippe og lime fra den etablerte norgeshistorien. Jeg måtte skrive inn det nye jeg fant. Selv om det vil opprøre noen, mener jeg at det nå er mulig.

– Hvordan da?

– Det er enklere å skaffe seg oversikt over fagtradisjonen. Jeg har kunnet forholde meg til digitale analyser av samtlige 353 bøker som er skrevet om Norges historie de siste 150 årene – med titler på bokmål og nynorsk der ordene Norges eller samisk historie inngår. Dermed har jeg kunnet undersøke hva som er vektlagt i enkelte perioder, og hva som er utelatt i andre. Boken er også et svar på et samtidsproblem: at kunnskapen om Norges historie er fragmentert, fortellingene likeså, samtidig som den totale tilgangen til informasjon er mer overveldende enn noen gang, sier Terje Tvedt.

– Mitt prosjekt er å forklare store sammenhenger så tydelig som mulig for å oppmuntre til tilsvarende forsøk. Og for å gjøre det lettere å følge og eventuelt avvise mine analyser, presiserer han.

Dette er Terje Tvedt:

Terje Tvedt (f. 24. 08. 1951 i Rogaland, oppvokst på Kløfta som yngst i en søskenflokk på tre) er en prisbelønt norsk historiker, forfatter, geograf, filmskaper og akademiker.

Han er forskningsprofessor ved Nasjonalbiblioteket og professor emeritus ved Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen.

Tidligere har han vært professor i globalhistorie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og gjesteprofessor ved University of Cambridge.

Han er kjent som en skarp kritiker av norsk utenrikspolitikk og for sine analyser av Norges rolle i verden, særlig gjennom bistandspolitikken og selvbildet som en humanitær stormakt, fredsnasjon og forkjemper for menneskerettigheter.

Tvedt har en bred vitenskapelig produksjon med et særlig fokus på vannets rolle i samfunnsutviklingen, historisk og globalt. Hans hovedfagsoppgave fra 1984 tok for seg kanalprosjektet i Jonglei i Sør-Sudan, og han har senere skrevet flere bøker om Nildalens historie.

Han var også redaktør for det omfattende nibindsverket A History of Water.

Som formidler har Tvedt nådd et bredt publikum, blant annet gjennom dokumentarserier som «En reise i vannets fremtid», som vant Gullruten i 2008. Hans evne til å knytte komplekse historiske og geografiske temaer til dagens samfunnsutfordringer har gjort ham til en særegen stemme i norsk offentlighet.

Han har mottatt Norsk Forskningsråds formidlingspris (2006), Meltzerprisen for fremragende forskningsformidling (1997) og Universitetsforlagets pris årets tidsskriftartikkel i 2015.

I sin doktoravhandling fra 1993 analyserte han norske forestillinger om den ikke-europeiske verden på 1970- og 1980-tallet. Han har vært en tydelig kritiker av det han kaller det norske «godhetsregimet», der statlige og frivillige hjelpeorganisasjoner støttet av politikere, forskere og media skaper en konsensus som ifølge Tvedt hemmer kritisk debatt.

Hans syn på norsk bistandspolitikk førte til at han mottok Fritt Ord-prisen i 2007.

I 2017 utga han boken «Det internasjonale gjennombruddet», der han analyserer hvordan en humanitær-politisk elite har omformet Norge fra en nasjonalstat til et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn med ambisjoner om å være en humanitær stormakt. Boken vakte sterk debatt og ble en bestselger.

Tvedt har også markert seg som kritiker av Norges rolle i krigen i Libya i 2011. En av hans artikler om temaet vant prisen for beste tidsskriftartikkel i 2015.

Hans analyser og evne til å utfordre etablerte sannheter har gitt ham en sentral plass i norsk samfunnsdebatt.

Tvedt er gift og har fire barn i alderen 24–48 år.

Boken har Terje Tvedt skrevet på i seks år, men kimen til et større historieverk ble sådd for 40 år siden, da han jobbet som bistandsarbeider i Sør-Sudan. Her kom han til kort da han ikke klarte å besvare det mest opplagte av alle spørsmål:

Hvorfor var Norge, av alle land, blitt så velstående at det kunne sende penger og folk til Afrika for å utvikle Afrika?

– For å prøve å forklare dette måtte sammenligningsgrunnlaget gjøres bredere. Karakteristisk for norsk historieskriving har vært å se Norge i lys av de norske eller skandinaviske forholdene. Jeg mener imidlertid at den som kan historien til bare ett land, egentlig ikke kan historien til noe land. Derfor måtte perspektivet utvides. Da blir det også tydeligere hvordan Norges utvikling historisk er blitt rammet inn av vårt klima, vår natur og vår beliggenhet. Her har vi rett og slett hatt sabla flaks.

– Er flaks en vitenskapelig størrelse?

– Ja, definitivt. Norge har verdens nest lengste kyst, vi har olje og gass i havet. Regnet er demokratisk; det er mye av det, og det faller i hodet på alle. Det regner eller snør 223 000 liter vann for hver enkelt nordmann i snitt per døgn året rundt. Landets gjennomsnittlige høyde over havet er 500 meter. Uten disse tilfeldige, men varige og definerende naturforholdene kunne ikke Norge blitt Europas fremste energistat eller verdensledende oppdrettsland i vår tid.

– Det er enkelt å slå fast at dette var flaks, men vanskeligere å forstå hvordan den formet landets utvikling på sine spesielle måter opp gjennom hundreårene og tusenårene, sier Tvedt.

Han mener at den demokratiske tilgangen til vann har vært helt avgjørende for Norges velstand. Ikke bare i form av endeløs, fornybar energi.

– Landet fikk også vannhjulet, som ga oss møller, gruvedrift og oppgangssag, som igjen ga oss trelast, båtbygging og shipping. Norge, av alle land, ble verdens tredje største skipsfartsnasjon allerede på 1800-tallet. Seks hundre år før det var Norge sentrum for verdens første havbårne imperium. Vikingenes suverene utnyttelse av både sjøen og elvene bidro til å gjøre kongeriket til Europas største på slutten av 1200-tallet.

– I rettferdighetens navn har da andre før deg skrevet om møller, gruver og trelast?

– Ja, for all del. Men det er ikke satt inn i en særegen natur-samfunn-kontekst, som et langvarig svar på Norges gavmilde vannlandskap. Vannets rolle som historisk aktør er oversett. Det at vannet renner år etter år, er noe man selvsagt har visst, men uten å analysere følgene av det. Men det er jo nettopp dette rennende vannets bevegelsesenergi som på ulike måter i 500 år var motoren bak Norges økonomiske utvikling.

– Og derfor innfører du vannalderen som nytt periodegrep i Norge, årene fra cirka år 800 til rundt 1970?

– Begrepet har universell relevans. Det er den eneste ressursen som alle land til alle tider har vært avhengig av og kontrollert på en eller annen måte. Vannet renner samtidig i naturen og i samfunnet, fra sted til sted og fra tid til tid på det samme stedet. Vannalderen fanger inn den lange perioden på nesten 2000 år da vannkraften og vannhjulet var menneskets eneste effektive tilleggskraft, bortsett fra dyrs muskelkraft.

– Til Norge kom denne teknologien først for ca. 1000 år siden. Noen hundre år senere viste det seg at Norge var usedvanlig heldig stilt og ble etter hvert Europas fremste vannkraftland. Etter hvert ble Norge også landet med flest vannmøller i forhold til befolkningen. Fra starten av 1840-tallet til 1960-tallet var Norge det eneste landet i verden som gjennomførte en industriell revolusjon basert på kun én energikilde, nemlig vannkraften i forskjellige former.

– Men hvorfor avlyser du både bronsealderen og middelalderen?

– Bronsealderen er lite egnet som betegnelse på en periode av Norges materielle kultur, fordi det fantes knapt bronse her. Treperiodersystemet – steinalder, bronsealder og jernalder – ble formulert i Danmark på 1830-tallet, basert på arkeologiske funn der man fant redskaper av stein nederst, deretter gjenstander av bronse og ting av jern øverst. Denne inndelingen fikk oppslutning, også fordi den var i samsvar med en dominerende tenkning om evolusjon, der alle samfunn måtte gå gjennom de samme utviklingsstadiene.

Terje Tvedt poengterer at land som Egypt, Frankrike og Danmark hadde en bronsealder.

– Men i Norge, og det er problemet, fantes det ingen redskaper laget av bronse, etter det vi vet. Det er totalt bare funnet cirka tusen gjenstander, eller brokker av gjenstander, fra en periode som skal ha vart i 1200 år. Siden har det vist seg at det heller ikke var noen bronsealder i Finland, i deler av Baltikum, i Afrika sør for Sahara, i deler av Asia eller i Mesoamerika.

Tvedt mener det ikke vil være noe tap å stryke bronsealderen fra historiebøkene.

– Det vil tvert imot kunne bedre forståelsen av norsk historie å ta vekk en epokebetegnelse som viser til en materiell kultur som IKKE påvirket folks dagligliv, mener han.

– Menneskene den gang gikk jo ikke rundt og sa at de levde i en bronsealder. Det er noe historikerne kom på i ettertid.

– Man gikk ikke rundt i Norge og sa at man levde i en mellomkrigstid heller ...?

– Poenget med periodisering er at det skal beskrive et spesielt stadium i samfunnets utvikling og gjøre det lettere å forstå historiens lange linjer. Middelalderen, eller ventetiden mellom Romerrikets sammenbrudd og renessansens gjenoppvåkning, sier heller ikke noe om Norge. Romerrikets kollaps innebar ingen nedgangstid i Norge, og renessansen gikk oss hus forbi. Det var ikke noe universitet her, og folk holdt på med helt andre ting enn å diskutere den antikke kulturarven.

– Norge hadde da vitterlig religionsbrytning, kirkebygging, føydalsamfunn og pestepidemier, faktorer som definerte den europeiske middelalderen?

– Jada, vi hadde munker og gregoriansk sang også. Men det var snakk om helt andre prosesser og en annen utvikling enn i resten av Europa. Den største brytningen var jo at danskekongen bestemte seg for å innføre protestantismen med makt i Norge, blant annet av økonomiske grunner. Ordet middelalder har mange assosiasjoner, men hjelper noen av dem oss til å forstå norsk historie? Middelalderen er heller ikke et begrep brukt i Kina eller Sør-Amerika, fordi det gjør deres historie vanskeligere å forstå.

– Folkevandringstiden – et befestet begrep i tidlig norsk forhistorie – forkaster du også?

– Igjen: Det passer på Sentral-Europa, men ikke på Norge. Folk fra Asia vandret ikke til Norge for 1500 år siden. De vandret sørover på kontinentet. Som betegnelse bør folkevandringstiden reserveres for vår samtid: Den er nå.

– Du problematiserer også kongeriket Danmark-Norge?

– Ja, forestillingen om at det var et sidestilt partnerskap mellom to land, en slags enhetsstat mellom to nærmest likestilte broderfolk, er konstruert i ettertid. Danskekongens plutselige maktovertagelse, den tvungne innføringen av protestantismen og fjerningen av det norske riksrådet kan sammenlignes med et regelrett kupp. Danske embetsmenn overtok styringen av landet og hentet ut store verdier. En betydelig del av de danske statsinntektene kom jo fra Norge, og kongen fikk alt kirkegods og ble landets største jordeier over natten.

– Du får det til å høres ut som om Norge var en dansk koloni?

– Ja, forholdet minner om klassiske koloniale relasjoner. Kanskje bortsett fra at den kulturelle undertrykkelsen på visse viktige områder var sterkere enn det britene mange steder sto for i Afrika. Nå er forholdet mellom Norge og Danmark så uproblematisk at tiden må være moden for en balansert analyse av de mer enn 300 årene under dansk herredømme, mener Terje Tvedt.

Få mer innhold fra VG i Google-søk

Gjør VG til en foretrukken kilde, så dukker sakene våre lettere opp når du søker.

Legg til VG.no på Google Publisert: 29.10.26 kl. 17:39