Ny medisin kan utsette diabetes: – Tre sykdomsfrie år kan bety mye

• Teplizumab kan utsette diabetes type 1-utbrudd, men mange vet ikke at de trenger det.
• I Norge er medisinen ennå ikke godkjent, men noen har fått den gjennom et Compassionate Use-program.
• Forskere jobber med å finne personer i risikosonen for å tilby screening og behandling.

Men legene har et problem: De fleste som kan ha nytte av behandlingen, vet ikke at sykdomsprosessen allerede er i gang.

De føler seg friske. De har ingen typiske symptomer på diabetes. Likevel har immunforsvaret allerede begynt å angripe cellene som produserer insulin.

Disse menneskene kan være i stadium 2 av sykdommen.

Da er risikoen svært høy for at sykdommen utvikler seg videre til stadium 3. Det er da de blir avhengige av insulin og får diagnosen «diabetes type 1.»

Nå har det kommet en medisin som kan bremse denne utviklingen.

Legemiddelet Teizeild, med virkestoffet teplizumab, er godkjent i USA og i EU for å utsette overgangen fra stadium 2 til stadium 3.

I Norge har Beslutningsforum ennå ikke avgjort om behandlingen skal innføres på norske sykehus, men enkelte norske pasienter har likevel fått den gjennom et Compassionate Use-program.

Seksjonsoverlege Anja Fog Heen ved Lovisenberg sykehus var den første som ga behandlingen til en pasient i Norge.

– Alt som kan være med på å forebygge diabetes eller utsette tidspunktet for når man får diabetes, er interessant, sier hun.

Ifølge Heen er det mange praktiske konsekvenser av å få en diabetes 1-diagnose.

– Når du ikke lenger har egen insulinproduksjon, er du livslangt avhengig av medisiner. Du må alltid ha med deg medisiner, insulin og utstyr for å måle blodsukker. Mange pasienter gjør et stort arbeid som til dels er usynlig, og som også kan være ensomt, forklarer hun.

Friske – men på vei mot diabetes

Type 1-diabetes er en autoimmun sykdom. Immunforsvaret angriper betacellene i bukspyttkjertelen som produserer insulin.

Sykdomsutviklingen begynner som regel lenge før pasienten merker noe.

• I stadium 1 kan bestemte autoantistoffer påvises i blodet, men blodsukkeret er fortsatt normalt.
• I stadium 2 har personen minst to slike autoantistoffer, og blodsukkeret har begynt å bli unormalt. Men personen har ennå ikke utviklet klinisk diabetes.
• Stadium 3 er det vi tradisjonelt har kalt type 1-diabetes: Blodsukkeret har passert grensen for diabetes, og pasienten trenger insulinbehandling.

Det er personer i stadium 2 som kan være aktuelle for den nye behandlingen med teplizumab.

Problemet er å finne dem.

– Det er en utfordring, fordi disse personene er friske og ikke vet at de har antistoffer, sier Lars Krogvold, overlege på Barneklinikken ved OUS Ullevål og forsker tilknyttet Oslo Diabetes Research Centre.

For å finne dem må man altså undersøke mennesker som ikke føler seg syke.

– Det gjøres ikke organisert i Norge i dag.

Diabetes type 1 og 2

Dette er forskjellen:

Diabetes type 1:

• Sykdommen har ingen ting med livsstil å gjøre.
• Immunforsvaret angriper og ødelegger betacellene i bukspyttkjertelen som lager insulin. Etter hvert produserer kroppen svært lite eller ikke noe insulin selv. Derfor må personer med type 1 diabetes få insulin resten av livet.
• Sykdommen kan oppstå i alle aldre, men er vanlig hos barn og unge.

Diabetes type 2:

• Skyldes først og fremst at kroppen blir mindre følsom for insulin (insulinresistens), samtidig som bukspyttkjertelen etter hvert ikke klarer å produsere nok insulin til å kompensere.
• Arv spiller en viktig rolle, og risikoen påvirkes av blant annet alder, overvekt og fysisk aktivitet.
• Behandlingen kan være livsstilsendringer, tabletter og andre medisiner, og noen trenger etter hvert insulin.

Vil lete blant familiene

Krogvold arbeider nå med et forskningsprosjekt der planen er å tilby screening til barn, søsken og foreldre til personer med type 1-diabetes.

Prosjektet venter nå på godkjenning fra Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), som vurderer om medisinske forskningsprosjekter er etisk forsvarlige.

De som ønsker å delta, skal få undersøkt om de har autoantistoffer. Dersom de har det, blir deltagerne fulgt opp for å se om sykdommen utvikler seg.

Men screening av friske reiser et vanskelig spørsmål: Hvorfor lete etter en sykdom før man har symptomer?

– Noen vil kanskje si: «Det som skjer, det skjer. Jeg har ikke behov for å vite», sier Krogvold.

Likevel mener han at det er en fordel å vite om man har autoantistoffer i kroppen. Da kan blodsukkeret følges regelmessig og sykdommen oppdages tidligere.

Det gjør at både pasient og familie får tid til å forberede seg på sykdommen som mest sannsynlig vil bryte ut.

Og man unngår at den oppdages ved at pasienten får syreforgiftning, altså ketoacidose, som er en potensielt alvorlig tilstand.

I dag oppdager rundt hvert tredje barn og unge med diabetes 1 at de har sykdommen først ved at de får syreforgiftning.

Og ikke minst: nå finnes det også en behandling som kan utsette sykdommen.

Behandling rett i blodet

Teplizumab påvirker immunsystemet og demper angrepet på de insulinproduserende betacellene.

Behandlingen gis intravenøst hver dag i 14 dager.

Anja Fog Heen ved Lovisenberg har gitt behandlingen til en pasient i 20-årene.

– Det påvirker immunsystemet slik at ødeleggelsen av de cellene som produserer insulin, går mye saktere. Det er snakk om et par år i gjennomsnitt. Samtidig er det individuelle forskjeller i hvor lenge man kan bremse utviklingen, forklarer hun.

I en studie av behandling med teplizumab, publisert i New England Journal of Medicine i 2019, deltok 76 personer med høy risiko for å utvikle type 1-diabetes.

44 fikk teplizumab og 32 placebo.

• For dem som fikk teplizumab, var median tid fram til diabetesdiagnosen 48,4 måneder.
• For dem som fikk placebo, gikk det 24,4 måneder før de fikk diabetesdiagnosen.

Median tid til diabetesdiagnose var dermed to år lenger i gruppen som fikk teplizumab.

I en opppfølgingsstudie fra 2021, var forsinkelsen rundt 2,7 år.

Men effekten varierer betydelig.

– Noen av dem som fikk teplizumab, fikk likevel diabetes nesten med en gang. Andre fikk det sent. Det er fortsatt vanskelig å si hvem som vil ha størst utbytte av behandlingen, sier Lars Krogvold.

Han sier at det er flere spørsmål forskerne ønsker svar på:

– Hva kjennetegner dem det virket på? Var det gutter, ikke jenter? Var det voksne, ikke barn? Hvem var det virket på?

Verdien av tre år uten diabetes

Selv om behandlingen ikke forhindrer sykdommen, kan noen ekstra år uten diabetes ha stor praktisk betydning.

Krogvold bruker et barn som eksempel.

– Hvis du får diabetes når du er ti år og skal leve til du er 80, har du 70 år med diabetes foran deg. Hvis du i stedet får diabetes når du er 13, blir det 67 år.

Sett over et helt liv kan tre år virke beskjedent.

– Men det betyr at tiåringen kan gå fjerde, femte og sjette klasse uten diabetes. Det er jo veldig deilig, sier han.

Også for familien kan årene før diagnosen ha stor betydning.

En ny rapport fra Oslo Economics viser at foreldre til barn med type 1-diabetes gjennomgående har lavere stillingsprosent enn andre på samme alder og av samme kjønn. Analysen indikerer at både mødre og fedre reduserer stillingsprosenten i årene etter at barnet får diagnosen.

• Oslo Economics anslår den tapte verdiskapingen som følge av redusert arbeidsdeltagelse blant disse foreldrene til 1,6 milliarder kroner i året.
• Rapporten peker også på bekymring, søvnforstyrrelser og behov for tilpasninger i arbeidslivet som belastninger for familiene.
• Rapporten er laget på oppdrag fra Sanofi Norge, selskapet som markedsfører Teizeild. Oslo Economics opplyser at de selv er ansvarlige for analysene og innholdet.

Barnelege og forsker Lars Krogvold peker på en annen mulig fordel av å utsette sykdomsdebuten lengst mulig:

– Diabetesforskningen går raskt fremover. I løpet av disse årene kan nye behandlinger komme.

– Du kan aldri helt ta deg fri

Hva er det egentlig man utsetter?

Emma Nilsen Furland (27), leder i Ungdiabetes, har hatt type 1-diabetes siden hun var halvannet år gammel.

– Å ha diabetes 1 er en stor jobb. Den må gjøres 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Du kan aldri ta deg helt fri fra den, forklarer hun.

Emma bruker kontinuerlig glukosemåler og insulinpumpe. Moderne teknologi gjør mye av jobben, men hun må fortsatt følge med.

– Jeg ser nok på insulinpumpen 20 til 50 ganger i døgnet.

Hun må også beregne mengden karbohydrater i maten og fortelle pumpen hvor mye hun skal spise.

– Du kan aldri bare ta deg et eple fordi du har lyst på det. Du må hele tiden tenke: Ok, det er cirka så mange karbohydrater, og så må jeg gi beskjed til pumpen.

Mat er langt fra det eneste som påvirker blodsukkeret. Trening, stress, sykdom, hormoner og til og med været kan spille inn.

– Det er ekstremt mange faktorer som påvirker blodsukkeret. Derfor er det en krevende oppgave å holde det stabilt og fint, forklarer hun.

Kan bli akutt alvorlig

Både for høyt og for lavt blodsukker kan få alvorlige konsekvenser.

Furland har selv hatt syreforgiftning.

– Da føler man seg fryktelig dårlig. Man blir kvalm og uvel, og føler seg generelt sliten og dårlig, sier hun.

For lavt blodsukker kan i verste fall føre til kramper og bevisstløshet.

I tillegg kommer risikoen for senskader, blant annet på øyne, nyrer og føtter og økt risiko for hjerte- og karsykdom.

– Det er ting man går og bærer med seg i hverdagen og du vet at sykdommen kan få alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt, sier Furland.

Sykdommen påvirker også den psykiske helsen.

– Det er økt forekomst av depresjon, angst, selvmord og spiseforstyrrelser blant personer med diabetes Det er noe jeg syns er veldig viktig at vi snakker om, sier Emma Nilsen Furland, leder av Ungdiabetes.

Koster samfunnet milliarder

• Rundt 33.500 mennesker lever med type 1-diabetes i Norge. Rundt 30.000 voksne og 3500 barn og unge. I 2025 ble rundt 1000 nye tilfeller registrert.
• Oslo Economics har beregnet at kostnadene for helse- og omsorgstjenesten er størst det året sykdommen oppdages.
• For barn er den gjennomsnittlige kostnaden beregnet til rundt 229.000 kroner i diagnoseåret, mot rundt 70.000 kroner for voksne. For barn skyldes det blant annet sykehusinnleggelse, opplæring og tett oppfølging.
• Rapporten beregner de samlede årlige merkostnadene i helse- og omsorgstjenesten til 2,4 milliarder kroner, mens tapt verdiskaping er beregnet til 6,6 milliarder.
• Det tilsvarer rundt ni milliarder kroner i året.
• I tillegg kommer konsekvenser som redusert livskvalitet, psykiske belastninger, tapte leveår og belastningen på pårørende, som ikke er verdsatt i kroner i analysen.
• Rapporten understreker samtidig at beregningene ikke sier noe om hvilke behandlinger som bør prioriteres eller om teplizumab eller andre behandlinger er kostnadseffektive.
• Kilde: Oslo Economics. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Sanofi Norge, som markedsfører Teizeild.

«Jeg tenker på det hele tiden, Lars»

Krogvold kjenner godt igjen Emma Nilsen Furlands beskrivelse.

Han forteller om en venn som har hatt diabetes siden ungdomsårene.

En gang spurte han hvor ofte vennen tenkte på sykdommen.

– Svaret var: «Jeg tenker på det hele tiden, Lars.»

Vennen lever et aktivt liv, jobber og har mye annet å tenke på.

– Men tankene om diabetesen er der hele tiden i tillegg til alt det andre.

Slik beskriver Krogvold også sykdommen for barn og familier: De fleste fortsetter med skole, håndball, korps og andre aktiviteter.

– De fortsetter livet sitt. Men det har kommet noe i tillegg som i større eller mindre grad er en belastning.

– Aldri hatt noe slikt før

Det er derfor de nye bremsemedisinene vekker stor interesse i diabetesmiljøet.

Fremskrittene har i mange år først og fremst handlet om bedre insulin, sensorer og insulinpumper. Det har gjort det tryggere og enklere å leve med sykdommen, men påvirker ikke selve sykdomsprosessen.

– Vi som jobber med diabetes, har aldri hatt noe sånt, sier Krogvold.

Ved mange andre sykdommer kan legen si: «Her er medisinen som skal gjøre deg frisk.» Slik har det ikke vært ved type 1-diabetes.

– Vi har blitt vant til å tenke insulin og pumper og sensorer. Det går bedre og bedre. Men vi tilbyr dem jo ikke å bli friske.

Nå forskes det for alvor på medisiner som kan påvirke selve sykdomsforløpet.

Påvirker immunforsvaret

Medisiner som skal bremse utviklingen av en sykdom, kan også ha bivirkninger.

Teplizumab demper deler av immunforsvaret som angriper de insulinproduserende cellene i kroppen.

– Det kan gjøre pasienten mer utsatt for infeksjoner og for cytokinfrigjøringssyndrom, en immunreaksjon som kan gi feber og påvirke blodtrykket, forklarer Krogvold.

Han mener sikkerheten ved bruk av teplizumab er godt undersøkt, men det gjenstår spørsmål om hvordan nytten skal veies mot bivirkninger og kostnader, og om hvem som bør få behandlingen.

Nytte, ressursbruk og kostnader inngår i vurderingen når Beslutningsforum for nye metoder skal avgjøre om teplizumab skal innføres i den norske spesialisthelsetjenesten.

Flere bremsemedisiner på vei

Teplizumab er ikke den eneste bremsemedisinen forskerne håper kan utsette type 1-diabetes.

Krogvold er selv involvert i den internasjonale Baricade-delay-studien, der forskerne undersøker om legemiddelet baricitinib kan utsette sykdommen hos personer i tidlige stadier. Behandlingen gis som en daglig tablett.

– Effekten vet vi ikke. Det er det studien skal undersøke, sier Krogvold.

Målet er større

Lars Krogvold er begeistret for at det endelig finnes behandlinger som kan påvirke sykdomsutviklingen.

Men ambisjonene stopper ikke ved noen ekstra diabetesfrie år.

– Vi synes det er kjempestas at det begynner å komme muligheter for å forsinke og påvirke sykdomsforløpet. Men vi har forventninger om at de mulighetene skal bli større og bedre enn dem vi har i dag.

– 2,7 års utsettelse er ikke så lenge. Det vi ønsker, er at sykdommen ikke skal komme i det hele tatt.

Han sammenligner med forebygging av andre sykdommer:

– Vi ønsker jo ikke at noen skal få røde hunder. Derfor gir vi vaksine mot røde hunder.

– Vi vil at man ikke skal få diabetes. Det må være målet.

Vil du lese mer om helse og trening? VGs magasin Helse består av 100 sider om kroppen, formen og hodet – og kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)