Når internett blir sikkerhets- og utenrikspolitikk

Satellittbredbånd kan styrke norsk beredskap, men også skape nye sårbarheter. Hvem bestemmer hvis Norges og Elon Musks interesser kolliderer?

Dette er en kronikk

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Debatten om Europas avhengighet av amerikansk teknologi ruller og går, være seg skytjenester, big tech-plattformer eller AI. Men hvor blir det av debatten om infrastrukturen som tilgjengeliggjør internettforbindelsen?

DN har prisverdig problematisert dette i en leder, mens NRK har klart å finne tre akademikere fra NHH som ikke har et kritisk poeng.

Les også

Alle elsket Elon Musk

Vi snakker selvsagt om Starlink, og om vi i Norge forstår konsekvensene av i ytterste fall å gi fra oss internett til Elon Musk og SpaceX.

Selvfølgelig vil jeg bli beskyldt for å be for min syke mor, men det handler om noe større enn det.

Jeg er nokså overbevist om at vi aldri ville overlatt strømforsyningen, eller for den saks skyld kritiske deler av forsvars- eller beredskaps-systemene, til en utenlandsk privatperson som opererer utenfor vår demokratiske kontroll.

På den ene siden nesegrus beundring for teknologien og byggingen av verdens største satellittbaserte bredbåndsnett. På den andre siden eksempelet fra Ukraina de siste ukene.

Dette handler ikke lenger om teknologi. Det handler om samfunnskritisk infrastruktur, nasjonal sikkerhet, geopolitikk, totalberedskap og kontroll.

Les også

Bloomberg: Elon Musks Starlink tilbyr gratis internett til iranere

Det første dilemmaet er avhengighet.

Alle teleoperatører i Norge har gjennom over 30 år investert flere hundre milliarder i robust mobil- og bredbåndsinfrastruktur. Det har gitt og gir mange arbeidsplasser.

Det skjer under strenge krav og tillatelser fra myndighetene, samt regulering av frekvensressurser.

De tre mobilnetteierne er underlagt sikkerhetsloven fordi infrastrukturen og tjenestene er så viktige at bortfall rammer Norges nasjonale sikkerhetsinteresser, som suverenitet, forsvar, landets økonomi og ikke minst liv og helse for alle innbyggerne.

Hvis stadig større deler av kommunikasjonen flyttes til et globalt satellittnett kontrollert av én privat aktør utenfor Norge, som ikke er underlagt sikkerhetsloven og andre strenge krav, blir spørsmålet enkelt: Hvem bestemmer når interessene til Norge og eieren ikke lenger er sammenfallende?

Les også

Musk-avtale står i stampe

Det andre dilemmaet handler om jurisdiksjon og data.

I Norge og Europa er det et grunnleggende prinsipp at innbyggerne og virksomhetene skal vite hvordan deres data skal behandles og brukes.

Når disse dataene havner i hendene på satellittaktøren, er det betimelig å stille spørsmål om lagring, bruk, innsyn, jurisdiksjon og oppfølging av regelverk.

En titt på hjemmesiden til Starlink i Norge gir ikke umiddelbart inntrykk av at dette står høyt på dagsordenen. Det betyr ikke at Starlink er usikkert eller ikke følger norsk lov, men det betyr at myndighetene må stille de samme spørsmålene som stilles til andre som leverer samfunnskritisk infrastruktur.

Ingen er tjent med juridisk og regulatorisk fripassasjerkjøring. Amerikansk lovgivning gir USA rett til innsyn i kommunikasjon som går over nettverk levert av amerikanske selskaper.

Det tredje dilemmaet er nasjonal autonomi.

Diskusjonen i EU handler nå om hvordan man kan redusere avhengigheten av ikke-europeiske satellittsystemer. Norge deltar i diskusjonen, og Zelenskyj etterspør det, fordi satellittkommunikasjon selvsagt anses som viktig for beredskap og samfunnssikkerhet.

Til syvende og sist handler det om strategisk kontroll og nasjonal autonomi.

Vi skal applaudere innovasjon, og vi ønsker all konkurranse velkommen. Men det forutsetter samtidig felles spilleregler.

En debatt om Starlink handler selvsagt ikke om hvorvidt vi er for eller mot internett fra satellitter. Det er ingen tvil om at teknologien vil bli en viktig del av fremtidens løsninger, være seg i kriser, uvær og naturkatastrofer eller krig.

Gjort riktig må lavbanesatellitter inngå i verdikjeden, og vi i Telia bruker selv Starlink som backup og utvidet dekning i områder med dette i bakhodet.

Det er ikke noe historisk nytt at privateide selskaper bidrar i kriger. Slik har det i alle tider vært. Jeg oppfordrer likevel relevante myndigheter, akademia og sikkerhetsmiljøer til å engasjere seg i en debatt som ser utover det rent kommersielle og konkurransemessige.

Økt avhengighet av SpaceX og Starlink kan skape strategiske sårbarheter som Norge og Europa vil slite med å reversere. Vi ønsker vel ikke en fremtid hvor vårt digitale liv og vår kommunikasjon som nordmenn er avhengige av, skal slås av og på av en person i USA som ingen i Norge har stemt på.

Det burde bekymre langt flere enn det ser ut til å gjøre i dag.