• Lofoten hadde over 800 000 registrerte gjestedøgn i fjor. På populære fjellturer slites stiene ned av alle besøkende.
  • En ny folkeaksjon krever strengere regulering. Reiselivsnæringen peker på arbeidsplassene turismen gir, men er enig i at flere tiltak trengs.
  • Kommunene vil innføre turistskatt for å betale for blant annet toaletter og vedlikehold av stier.

– Jeg liker jo ikke å gå rundt for å samle driten til andre. I min egen jævla private hage!

Knut-Arne Ness (59) har bodd i Svolvær sentrum stort sett hele livet. Men noe har endret seg de siste årene, forteller han:

Plutselig kan han finne bæsj og dopapir i hagen.

– De kommer hit for å kable.

Det skjer ved inngangsporten, i buskene og i trappen ned til kjelleren.

Stanken melder seg først.

– Når skiten blir liggende lenge nok, begynner det å lukte. Så ser du det og tenker bare: «Ka e det der for nokka?»

59-åringen er ikke i tvil.

– Turismen øker, ja! Det kommer så mye folk hit, det er tjåka fullt hele tiden.

Rekken av røde rorbuer er blitt «iconic» i sosiale medier verden over.

VG har kjørt vestover på E10 og havnet midt på Hamnøy, nesten ytterst i Lofoten.

Det er høst, og vi trodde høysesongen var over for lengst. Men turistene er overalt.

«Hamnøy Bridge» byr på en «world-famous» postkortutsikt over det lille fiskeværet, ifølge et raskt Google-søk.

Folk strømmer hit fra hele verden for å få det perfekte bildet. Men blant de lokale blåser det opp til storm.

Det bor knapt 25 000 mennesker i Lofoten, men gjennom året får de besøk av langt flere.

Og pilene peker oppover.

  • Bare i fjor ble det registrert over 800 000 gjestedøgn på tvers av Lofoten. Det er over 84 000 flere enn året før, ifølge SSB.
  • Nøyaktig hvor mange turister som kommer i løpet av et år, er det ingen som vet helt sikkert.

Storinnrykket betyr arbeidsplasser og folkeliv, men også nedslitt natur og overfylte søppelbøtter.

– Lofoten står i fare for å møte samme skjebne som Barcelona, Dubrovnik og Venezia, mener Sigve Fredriksen (50).

Han mobiliserer til en folkeaksjon mot overturisme.

De fleste lofotværingene som VG møter på tvers av øyrekken, har fått med seg det gryende opprøret.

Likevel er det få som vil si noe på trykk i avisen. Debatten er for betent nå, forklarer de vi møter.

Blant turistene er stemningen en annen.

– Vi trodde egentlig at det skulle være enda flere turister her. Det er ikke like ille som vi fryktet, sier Zoey (26).

Venninnene fra Beijing fikk øynene opp for Lofoten på den kinesiske appen RedNote.

Bilder av fiskehjell i sjøkanten, spisse fjell og dansende «aurora» overtalte dem.

Nå kjører de øyrekken på langs, med stjerner i øynene. De snakker om Kp-indeks, fiskesuppe og «amazing hikes».

– Det er helt nydelig her. Vi elsker Lofoten, sier Laura (31).

Ikke bare kineserne er bergtatt.

– Wow!

På stien opp mot Ryten ytterst på Moskenesøya hører vi eufori på språk fra hele verden. Selv de fire-fem lokale vi møter, må gispe av den vanvittige utsikten.

Det gamle sauetråkket snirkler seg oppover fjellet mellom bratte steinhyller og gjørmete mose. Høstsolen ligger lavt over det bølgete landskapet.

– Denne stien var ikke laget for 90 000 besøkende i året, sier Ole-Jakob Kvalshaug (37).

Han er forvalter i Lofotodden nasjonalpark. Nå jobber de med å oppgradere stien for å matche pågangen.

Men forvalteren vil ikke stemple Lofoten som et offer for overturisme.

– Utfordringene er på enkelte plasser til enkelte tider, sier Kvalshaug.

Nå står vi midt i et eksempel på synlige problemer. Det som før var en skjult perle for lokalbefolkningen, har blitt en Instagram-favoritt.

Fjellturen opp Ryten og ned til sandstranden i Kvalvika har for lengst gått viralt.

Turister puster og peser seg forbi oss. Noen i hvite sneakers – andre i nykjøpte og svindyre turklær.

– Mange lokale forteller at de anser dette terrenget som tapt. De går heller tur en annen plass, sier Kvalshaug.

– Jeg forstår dem godt. Det så jo ikke sånn ut her for 20 år siden.

Endringene i landskapet er umulig å overse.

Når tråkket blir gjørmete, går folk et steg til siden. Så gjør neste person det samme.

Slik brer stien seg ut – meter for meter – mens vegetasjonen rundt slites ned.

– Enkelte plasser er det bare gjørme. Stiene er ikke robuste nok til å tåle den typen besøkstall vi har i dag. Naturen tåler heller ikke at vi ikke gjør noe.

Nesten alle turistene har et kamera i hånden eller rundt halsen. Et par steder ligger våtservietter og brukt toalettpapir i mosen langs stien.

Det er ikke mange som plukker bær her lenger, forklarer Kvalshaug.

Og i bekken ned mot stranden i Kvalvika, som er en populær teltplass, er det påvist E. coli.

– Der ville jeg ikke drukket vann lenger nå uten å koke det først, sier parkforvalteren.

Men løsningen er ikke å skylde på turistene, mener Kvalshaug.

– Det finnes alltids noen råtne egg, og det er gjerne de som blir fremhevet i mediene. Jeg opplever at de aller fleste ikke ønsker å gjøre noe galt, sier han.

Kvalshaug tror det ville hjulpet med mer fokus på de enkle tingene – som at turistene følger stien og ikke kaster søppel i naturen.

Og en jevnere fordeling av turister gjennom sesongene.

For selv om veksten er størst andre deler av året, er sommeren fortsatt aller travlest. Sesongtoppen er for høy, mener Kvalshaug.

– Og det er da konfliktnivået er størst.

I årevis har Lofoten-kommunene kjempet for at turistene skal ta sin del av regningen.

Nå er en turistskatt rett rundt hjørnet.

Den burde blitt innført for flere år siden, mener Kvalshaug.

– Skal vi få til ting, må vi ha penger. Hvis det ikke er statlig støtte, må jo turistene betale for seg.

  • Turistskatten åpner for at kommunene kan kreve inn en avgift på tre prosent av overnattingsprisen.
  • Alle de seks Lofoten-kommunene har søkt om å innføre turistskatt fra 2027.
  • Så langt har bare Vågan fått grønt lys, mens de øvrige fem fortsatt venter på svar.

Kvalshaug håper den vil gi flere verktøy for å tilrettelegge bedre.

– Jeg tror ikke vi får reiselivet til å forsvinne, og jeg tror ikke folk ønsker det heller. For hva er Lofoten uten reiselivet?

– Det er turismen vi lever av.

Vegar Vaage (41) har jobbet på havet hele livet, som sin far før ham. Han merker tydelig hvordan turismen endrer Lofoten.

Før var han yrkesfisker, styrmann og kaptein. Nå går jobben hans ut på å vise turister hvordan de får torsk på kroken.

– Det har gått fra å være en sesong om sommeren til at vi egentlig har turisme hele året.

VG blir med ham til sjøs, sammen med amerikanere, finner, tyskere og kinesere. Mange har designersolbriller og dyre kameraer – alle er påtvunget enorme flytedresser.

Bølgene skvulper og spruter idet båten tøffer ut i havgapet.

Mens Svolvær forsvinner bak oss, må en etter en slenge seg over rekkverket og brekke seg.

Vaage trår til med plastposer, en klapp på skulderen og lovnader om at vi snart er fremme.

– Det er litt som middagen hjemme: Det er bestandig en unge som ikke liker fisk.

Han vet ikke hvordan de har det. Selv har Vaage aldri vært sjøsyk.

– Havet er jo stave stille! Men om noen timer blir det noe førrbainna drittvær, som vi pleier å si her i nord.

– Oh my god, oh my god, oh my god!

Vaage suser fra det ene snøret til det andre for å hjelpe når de mest nervøse turistene får napp. Selv han blir imponert når digre beist dras opp i fleng.

– Å, dæven!

Den største torsken veier over 16 kilo.

Fisketuren begynner å ligne en photoshoot til sjøs, men de færreste vet hva de får på kroken.

– Jeg bryr meg ikke! Det var en fisk, og jeg fikk bildet mitt. Jeg gjorde det jeg kom hit for å gjøre, jubler en amerikaner.

Måkene sirkler over treskøyten mens Vaage viser hvordan torsken skal sløyes. Han løfter hånden triumferende til værs etter å ha skåret av tungen.

– This tastes just like chicken nuggets!

Turistene grøsser og roper «eeew». Vaage trekker på skuldrene og drar en annen fisk opp av bøtten.

– I don’t know what it’s called in English, but here we say brosme.

Vaage trives med å møte nye mennesker hver dag. Han håper turistene sitter igjen med mer enn bare en båttur.

– Det er godt å legge seg og vite at du har gitt noen en opplevelse som de synes er fantastisk. Når man bryr seg om jobben, så tar man den jo med seg hjem.

Men Lofoten kunne vært bedre rigget, erkjenner han.

– Det er egentlig ikke kapasitet til å ta unna all turismen.

Han mener at nok er nok.

– Jeg er ferdig med å bruke inne­stemme, sier ungdomsskolelærer Sigve Fredriksen.

Han er ikke alene.

I sommer tok det helt av på Facebook. I gruppen «Overturisme i Lofoten!», som ble opprettet allerede i 2022, skjøt medlemstallet brått fart.

Plutselig var de gått fra et par hundre medlemmer til godt over 4000. Veksten speiler et etterlengtet behov for å kunne snakke fritt om medaljens bakside, mener Fredriksen.

– Vi må kunne si fra når det har gått for langt.

I høst ble fellesskapet formalisert som en forening: «Folkeaksjonen mot overturisme i Lofoten». Fredriksen er blant de fire i styret.

Nå har han invitert VG hjem til Ørsnes utenfor Kabelvåg. Han mener diskusjonen er langt på overtid:

  • Aksjonistene ønsker sterkere regulering og mer innflytelse for dem som bor her.
  • Fredriksen synes man bør vurdere å stenge sårbare naturområder midlertidig, slik at vegetasjonen får hentet seg inn.
  • Han tar også til orde for inngangspenger til de mest populære fjellturene, der tusenvis av turister går hvert år.

Det haster å bremse utviklingen, slår Fredriksen fast.

– Vi er jo egentlig minst et tiår for sent ute hvis vi skulle ha klart å ivareta naturen og befolkningen hundre prosent.

– Roen og freden vi har her, er under press. Min intensjon er å ivareta naturen og bolysten.

Den ferske folkeaksjonen vil ikke at Lofoten skal være en «destinasjon».

– Fordi dette er hjemmet vårt. Folk kan komme på besøk og være våre gjester.

De siste månedene har turismedebatten fylt spalter i både lokal- og riksaviser. Sigve Fredriksen er blant flere som har advart om at lofotværinger er i ferd med å bli ordentlig forbannet.

Samtidig har Facebook-gruppen fått kritikk for å bidra til steile fronter. Andre har kalt det et ekkokammer.

Styret i folkeaksjonen bryr seg ikke noe særlig om det. Fredriksen er først og fremst stolt.

– Spissformuleringer er en måte å få folk til å våkne på.

Men reiselivsaktøren Destination Lofoten ønsker en mer nyansert diskusjon.

– Debatten i sosiale medier blir fort svart/hvitt, sier daglig leder Line Renate Samuelsen.

Hun mener at enkelthistorier preger for mye av turisme-debatten.

– Når det sies at noen har opplevd at noen har tisset i hagen, er det som om det tisses i alle hagene. Det blir narrativet, men det er ikke sant.

Noe av verdien reiselivet skaper, forsvinner i debatten, mener hun: Restauranter i verdensklasse og et rikt kulturtilbud – i tillegg til en drøss med arbeidsplasser.

– Diskusjonen handler også om et levende samfunn.

Alt dette må likevel veies opp mot belastningen på lokalmiljøene, understreker Samuelsen.

– Vi er klare over utfordringene med turismen i Lofoten. Det trengs tydeligere rammer og mer regulering på enkelte områder.

Samuelsen vil gjerne ta diskusjonen et hakk videre.

– Jeg skulle ønske vi kunne snakke om løsninger, for utfordringene er vi ganske klare over. Vi må faktisk gjøre noe med dem.

Selv om debatten kan være hard, trekker aksjonistene og reiselivsnæringen frem de samme utfordringene når VG spør.

  • Begge vil styre ferdselen i naturen bedre.
  • Begge peker på villcamping og trafikksikkerhet som de største problemene.
  • Begge mener en turistskatt er nødvendig – og på overtid.

– Vi har ikke hatt gode nok arenaer for dialog med lokale stemmer, innrømmer Samuelsen.

Hun har invitert den nye folkeaksjonen til møter. Og aksjonistene krever sin plass ved bordet.

Sigve Fredriksen mener gruppens vekst og oppmerksomheten rundt den har gjort at turistnæringen lytter mer enn før.

– Det virker som de skjønner alvoret.

Men også han understreker at han ikke ønsker turistene helt bort.

– Jeg synes selv det er flott å reise på ferie, og jeg synes det er hyggelig at folk vil hit på besøk. Men vi må ha penger til å holde rent i huset når gjestene skal komme.

Fredriksen har selv følt seg invadert.

Han forteller om turister som har kommet gående inn på tomten hans for å ta bilder mens han har jobbet i hagen.

– De hadde ingen tanke om at inngangsporten var et hint om at dette er en privat sfære. Jeg ble bare en kulisse. Men huset mitt er ikke noe museum!

Andre ganger har turister campet midt i nabolaget, forteller han. Fredriksen sier at han gikk rett bort til dem og spurte: «Hvor driter dere?»

– Her leker barna våre. Her plukker vi bær. Og jeg vil ikke ha dritten deres her.

Ingrid Bjørndal Farestvedt

Journalist

Naina Helén Jåma

Fotojournalist

Source: VG · Ingrid Bjørndal Farestvedt, Naina Helén Jåma

At a glance

Topic
World
Country
🇳🇴 NO
Publisher language
NO
Added to Allnira