Mistet mamma (52) – så fikk hun en idé

• Da moren fikk brystkreft, ble løpingen et fristed for Annicken Brandt Henriksen (24). Etter morens død bestemte hun seg for å hjelpe andre.
• Gjennom løpegruppen High as a Cone har hun samlet hundrevis av deltagere og over 100.000 kroner til Rosa sløyfe.
• Løpegruppen har blitt et fellesskap der fremmede finner nye venner, støtte og løpeglede.
• Nå ønsker Annicken å videreføre initiativet og skape større åpenhet om brystkreft og sorg.

Da Nina Birgitte Brandt Henriksen fikk brystkreft i august 2024, studerte datteren Annicken (24) fortsatt i København.

Mens lillesøsteren Hedda var hjemme og bidro, fullførte Annicken studiene. Først i mars 2025, da morens helsetilstand ble alvorlig forverret, flyttet hun hjem for å hjelpe til.

Hverdagen ble snudd på hodet.

– Det ble veldig tungt mentalt å være omsorgsperson hjemme og nærmest fungere som helsepersonell uten kompetanse til det, forteller Annicken Brandt Henriksen til VG.

Fra mars til juni ble treningssenteret et fristed. Enkelte dager trente hun flere ganger for å få tankene over på noe annet..

– Jeg løp på møllen for å få det ut, eller bare for å være sosial på treningssenteret. Da fikk jeg tankene over på noe annet, forteller Henriksen.

Etter hvert satte hun seg et mål: Hun skulle løpe halvmaraton i Stavanger.

Men før løpet kom, mistet hun moren.

Nina Birgitte døde 23. juni 2025, 52 år gammel.

Interessert i løping? Meld deg på nyhetsbrevet fra VG Puls.

– Jeg skulle klare det uansett

Etter morens død ble det vanskelig å finne tilbake til treningen.

– Jeg beveget meg nesten ikke på flere uker. Men da halvmaratonet nærmet seg, bestemte jeg meg for å være skikkelig sta. Mamma var veldig sta, så jeg skulle klare det uansett, forteller Henriksen

Hun tok på seg noe rosa og gjennomførte løpet.

– Da jeg gjennomførte, skjønte jeg hva jeg faktisk var i stand til å klare. Det ga mersmak, sier hun.

Kort tid etter bestemte Annicken og lillesøsteren seg for å samle venner og familie til Rosa sløyfe-løpet i 2025.

– Vi følte at vi hadde en god sak og noe større enn oss selv å løpe for, forteller sier 24-åringen

Venner, morens kolleger og flere av hennes nærmeste venninner ble med. Det ble starten på løpegruppen «High as a Cone».

Fem dager før

Omtrent fem dager før oktober startet i år, fikk Henriksen følelsen av at hun måtte gjøre mer.

Året før hadde de løpt i morens ånd. Nå ønsket hun også å hjelpe andre.

– Det er dessverre for sent for meg å gjøre noe som kan hjelpe mamma. Hun er borte, og det endrer ikke faktum, sier hun.

24-åringen bestemte seg for å invitere til fire felles løpeturer gjennom oktober, med mål om å samle inn penger til Rosa sløyfe.

Tiden var knapp. Derfor brukte hun sin egen TikTok-konto til å spre initiativet «RosaRun».

Hun turte ikke å ha for høye forventninger.

– Jeg er redd for å bli skuffet.

Før den første løpeturen hadde rundt 78 personer meldt seg på. Henriksen var usikker på hvor mange som faktisk ville komme.

Rundt 80 møtte opp.

– Shit, folk kommer faktisk, mimrer hun til VG.

Det var venner og kolleger, men også fremmede som hadde oppdaget initiativet på sosiale medier.

Henriksen gikk bort til dem hun ikke kjente, ga dem en klem og spurte hvorfor de hadde kommet.

– Da fikk jeg høre mange fine historier om hvorfor de hadde valgt å delta, forteller hun.

Den første gangen bakte hun bollene selv, selv om hun aldri hadde bakt boller før. Hun laget også skilt med QR-koder slik at deltagerne kunne gi penger dersom de ønsket det.

Det opprinnelige målet var 10.000 kroner. Etter hvert økte hun det til 100.000.

Så begynte tvilen.

Regn og rekordoppmøte

Oppmøtet varierte gjennom oktober. Den andre tirsdagen kom rundt 45 personer i dårlig vær. Uken etter møtte over 110 opp.

Under den siste løpeturen, 27. oktober var det var mørkt og bøtteregn. Likevel stilte rundt 65 personer.

– Det synes jeg er helt sinnssykt bra, sier hun.

Løpegruppen skulle være for alle, uavhengig av erfaring og fysisk form. Det ble også arrangert en gågruppe, og løperne stoppet ved lyskryss for å samle feltet.

– Det handler ikke om prestasjon. Det skal bare være hyggelig.

Flere møtte opp alene, ikke nødvendigvis på grunn av kreftsaken, men fordi de ønsket å bli kjent med nye mennesker.

Én deltager fortalte at alle vennene var i militæret, og at løpegruppen kanskje kunne være et sted å finne nye venner.

Etter løpet hadde personen funnet en gjeng og allerede avtalt å løpe sammen uken etter.

Historien gjorde inntrykk på Henriksen.

– Jeg håper at jeg har klart å skape et trygt sted hvor folk kan komme alene, uten å måtte kjenne noen fra før.

Lina Marie Johansen Torvik, stipendiat i idrettsvitenskap ved NTNU, forteller at sosial støtte og fellesskap kan ha positiv betydning for både trivsel og motivasjon.

– Det fine med en løpegruppe er at man ikke nødvendigvis trenger å ha de samme målene eller forutsetningene. Det viktige er at man opplever å være en del av et fellesskap der det er plass til alle, forteller hun.

Hun forklarer at det å møtes regelmessig rundt en felles interesse kan gjøre det lettere å bli kjent med nye mennesker.

Til dem som synes det er skummelt å møte opp alene, har hun et enkelt råd:

– Just do it!

– Og hvem vet – kanskje møter du din nye bestevenn eller soulmate?

17 kroner hver

Da innsamlingen gikk tregt, fikk hun en idé.

Hun regnet ut at dersom hver av følgerne hennes donerte 17 kroner, ville de nå målet.

Regnestykket delte hun på Instagram.

– Jeg tror det kom inn rundt 15.000 kroner på to timer. Det bare rant inn.

Den siste tirsdagen passerte innsamlingen 100.000 kroner. Kort tid senere nærmet beløpet seg 109.000.

Henriksen hadde tidligere sagt til søsknene og kjæresten at hun tvilte på at de ville klare det. Utad forsøkte hun likevel å vise tro på målet.

– Hvis ikke jeg trodde på målet, hvordan skulle jeg få andre til å tro på det?

Hun synes fortsatt det er vanskelig å ta innover seg resultatet.

– Jeg kjenner mer på at vi alle har klart å gjøre noe så fint for noen andre.

Sorgen skifter form

For Henriksen har løpegruppen også blitt en inngang til samtaler om det som er vanskelig.

Hun har fått meldinger fra mennesker som selv har kreft, men også møtt personer som ønsker å dele erfaringer med sorg og tap.

Hun håper å gjøre det lettere å snakke om slike opplevelser, også lenge etter at noen har gått bort.

– Sorgen er jo ikke borte. Den bare tar andre former, sier 24-åringen.

Hun opplever at mange viser omsorg de første månedene etter et dødsfall. Etter hvert går livet videre for menneskene rundt, mens sorgen fortsatt er der.

Det kjenner Kreftforeningen igjen.

– Sorg tar tid og er en prosess. Den følger ingen fast tidsplan, og kan komme i bølger, sier generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.

Hun forteller at unge pårørende kan oppleve situasjonen som særlig ensom, fordi få jevnaldrende har lignende erfaringer.

– Derfor er det viktig at venner, familie og andre rundt ikke slutter å ta kontakt og spørre hvordan det går når den første tiden har gått.

Annicken ønsker også å vise at et aktivt liv ikke nødvendigvis betyr at alt er enkelt.

På sosiale medier deler hun trening, jobb og hverdagsøyeblikk. Men bak de travle dagene finnes også sorgen.

Noen ganger tror hun at hun fyller dagene med aktiviteter for å slippe å være alene med tankene.

– Det er lov å ha det vanskelig, sier hun.

– Vi er på ingen måte i mål

Henriksen vil ikke at historiene om dem som dør av brystkreft, skal forsvinne blant fortellingene om gode prognoser og overlevelse.

I 2025 ble det registrert 4528 nye tilfeller av brystkreft i Norge, ifølge Kreftregisteret.

I perioden 2021–2025 var fem års relativ overlevelse blant kvinner 92,9 prosent. For pasienter med fjernspredning var den 44 prosent.

Tallene gjelder brystkreft generelt.

Moren til Annicken hadde trippelnegativ brystkreft, som ifølge Kreftforeningen rammer rundt 15 prosent av brystkreftpasientene.

– Denne typen er noe mer hissig og kan spre seg oftere enn den mest vanlige brystkrefttypen, forklarer generalsekretær i Kreftforeningen

Ved trippelnegativ brystkreft mangler kreftcellene bestemte kjennetegn som vanlig brystkreftbehandling kan rettes mot. Derfor kan ikke hormonbehandling eller HER2-rettet behandling brukes mot denne kreftformen.

Ross understreker at det finnes andre behandlingsmuligheter, blant annet cellegift, og at det forskes på nye behandlinger.

– Brystkreft er ikke én diagnose, det finnes flere typer brystkreft.

Henriksen opplevde at omgivelsene ikke alltid forsto hvor alvorlig morens sykdom var. Kommentarer om andre som hadde overlevd brystkreft, var ment som trøst, men kunne være vanskelige å høre.

– Jeg skulle ønske at folk var mer forsiktige med å bagatellisere det å få kreft, forteller 24-åringen.

Ross kjenner igjen opplevelsen.

– Selv om brystkreft har høy overlevelse, er det fortsatt pasienter som lever med spredning og som dør av brystkreft. Vi er på ingen måte i mål, sier generalsekretæren.

Vil fortsette

Selv om oktober er over, ønsker Henriksen å videreutvikle løpefellesskapet.

Hun ser for seg et fast møtested hvor deltagerne kan samles til kaffe, boller og samtaler etter løpeturene.

I år ble det mye fokus på pengeinnsamlingen. Neste gang ønsker hun også å formidle mer kunnskap om sykdom og sorg.

Hun vurderer dessuten nye aktiviteter og samarbeid til støtte for andre formål.

Ross mener slike initiativer kan ha stor betydning.

– Løpegrupper og andre aktiviteter skaper et fellesskap, åpenhet og samhold rundt noe som ellers kan oppleves som ensomt og vanskelig å snakke om.

For Henriksen handler det om å fortsette å gjøre noe for andre.

Selv om hun virker trygg når hun snakker foran løpegruppen, forteller hun at hun gruer seg hver gang.

– Men innvendig er jeg livredd, sier hun.

Likevel gjennomfører hun, og sitter igjen med en følelse hun ønsker at andre også skal oppleve.

– OK, jeg klarte faktisk dette.

– Hvis det er noe jeg ønsker å gjøre videre i livet, så er det å hjelpe andre. Hvis mine erfaringer kan gjøre det, er det nok for meg, avslutter hun.

Vil du lese mer om helse og trening? VGs magasin Helse består av 100 sider om kroppen, formen og hodet – og kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)