- Henrik Kristoffersen snakker om striden med Skiforbundet, som startet med at han fikk nei til å ha sponsorlogoen til Red Bull på hjelmen. Saken endte i retten.
- Kristoffersen sier at han fortsatt har dårlig samvittighet for hvordan sinnet hans den gangen gikk utover familien.
- Før han legger opp etter neste OL, har han byttet skimerke og styrket teamet for å kjempe om seire.
– Det har kostet meg utrolig mye.
I dette intervjuet forteller alpinstjernen Henrik Kristoffersen (32) om årene han fortsatt sliter med å legge bak seg.
Om sinnet som tok overhånd. Konfliktene som tæret på ham og familien.
Og den dårlige samvittigheten han ikke blir kvitt.
– Jeg tror vi er merket for livet av den saken, sier faren Lars Kristoffersen.
Men én ting nekter de å gi slipp på.
Ønsket om å bli best trumfer fortsatt alt. I år tok jakten på marginene en ny vending.
– Se på det der! Det er så dårlig at jeg får lyst til å bare … uvææh!
Mørket har senket seg over skieldoradoet Pitztal i Østerrike. Far og sønn Kristoffersen sitter tett og studerer video fra dagens trening.
Henrik holder hendene foran ansiktet. Vrir seg i sofaen.
– Og den der, den trenger vi ikke å se på engang!
Rundt dem sitter resten av teamet stille.
Men Henrik begynner å flire – og snart ler alle sammen.
Så går de i gang med samtalen Henrik har hatt tusenvis av ganger: Hva kan bli bedre i morgen?
Han har 34 verdenscupseire, 102 pallplasser, tre VM-gull og to OL-medaljer, og jager bare videre.
Men gjennom karrieren har Henrik Kristoffersen også blitt kalt bortskjemt, krevende og vanskelig.
– Han er veldig misforstått, mener Tobias Røvde, som er blitt Henriks trener etter flere år som klubbkamerater.
– Henrik stiller litt høyere krav til profesjonalitet og gjennomføring. Men han stiller like høye krav til seg selv. Noen ganger har han sagt ting han kunne spart seg for – det er han klar på – men det er ikke alltid lett når man er full av adrenalin.
Også faren Lars Kristoffersen (58) mener det er umulig å forstå Henrik uten å vite dette:
– Det som er med Henrik … Det er ikke sånn at alpint har betydd noe for ham. Det har betydd alt for ham. I alle fall frem til han fikk barna sine.
– Det er mange som har kalt Henrik bortskjemt drittunge, og jeg vet ikke hva. Men det er ingen bortskjemte drittunger som blir best i noen ting, så det er bare håpløst, sier Lars.
Nå er en sluttdato satt.
Etter neste OL skal det være over.
Henrik vil ikke bruke de siste sesongene på å være nesten god nok. Han vil tilbake til å kjempe om seieren i hvert eneste renn.
Før denne vinteren tok han noen valg som vakte oppsikt.
Først brøt han med eks-rivalen Marcel Hirschers skimerke Van Deer, der han var stjernen. Så signerte han for Head. Bruddet skapte overskrifter i en rekke land – og i kulissene hadde det foregått mye.
Henrik brukte deretter sommeren på å «ta enda bedre valg i matveien» og er tilbake på en litt lettere vekt.
Så ble en ekstra trener, en ny servicemann og en ny fysioterapeut og fysisk trener hentet inn.
Fortsatt orker han dette, å snu hver eneste stein. Men Henrik er nøye på hvem han slipper inn på seg.
– Jeg stoler på veldig få folk, og så tar det tid før jeg stoler på folk. Sånn ordentlig, ordentlig.
Men én mann lytter han alltid til.
Faren Lars, som sjelden er mer enn to skritt unna.
– Han er et holdepunkt. En annen trener kan bytte jobb i morgen, mens fattern kommer alltid til å være fattern. Det gir nok en trygghet, for det er så mye som forandrer seg hele tiden.
I over 20 år har Lars fulgt sønnen, selv om det har betydd mye tid borte fra kona – Henriks mor Hilde – og resten av familien.
58-åringen står opp tidlig, preparerer løyper, måker snø, lager planer og legger alt til rette for privatlaget.
– Han var den første jeg så opp til da jeg var liten. Og jeg har på en måte sett opp til ham hele livet, forteller Henrik.
Men skistjernen har begynt å merke at selv ikke faren har ubegrenset med krefter.
– Når jeg gjør sånne smådumme ting, sier han ikke fra så mye som han gjorde før, forklarer Henrik.
– Så kan man jo mene at jeg gjør færre smådumme ting enn det jeg gjorde før, kanskje.
Han smiler, men blir samtidig mer alvorlig.
– Jeg skjønner jo at alt vi har vært igjennom … At det er en påkjenning som sliter på.
Én kamp kostet mer enn alt annet: Striden med Norges Skiforbund.
Det startet med at Henrik fikk et lukrativt tilbud om å ha sponsorlogoen til Red Bull på hjelmen, men endte i retten – etter at Skiforbundet sa nei fordi plassen allerede var solgt til Telenor.
I flere år var det steile fronter og munnhuggeri i mediene. Fra idrettens side ble det advart om at Kristoffersens krav kunne true hele den norske idrettsmodellen.
Dette var striden mellom Kristoffersen og Skiforbundet
- Bakgrunnen: Henrik Kristoffersen ønsket å reklamere for sin private sponsor Red Bull på hjelmen. Norges Skiforbund sa nei fordi sponsorplassen allerede var solgt til Telenor. Aksel Lund Svindal hadde tidligere fått tillatelse til en tilsvarende avtale med Red Bull.
- Uenigheten: Kristoffersen mente forbundet begrenset hans mulighet til å inngå egne sponsoravtaler. Skiforbundet forsvarte ordningen med at felles sponsorinntekter skulle bidra til å finansiere både topp- og breddeidrett.
- Rettssaken: I 2016 saksøkte Kristoffersen Skiforbundet. Han krevde å få inngå avtalen med Red Bull, alternativt inntil 15 millioner kroner i erstatning for tapte inntekter.
- Dommen: I mai 2019 tapte Kristoffersen saken i Oslo tingrett. Retten mente Skiforbundets ordning og avslaget ikke var i strid med EØS- eller konkurransereglene. Kristoffersen valgte å ikke anke.
- Ny utvikling: I oktober 2026 inngikk Norges Skiforbund en sponsoravtale med Red Bull, som åpnet for at utvalgte norske alpinister kunne kjøre med selskapets logo på hjelmen. Kristoffersen hadde da kjempet for en slik mulighet i 12 år. Nå er han en av de som kjører med Red Bulls logo på hjelmen. Avtalen ligner den han kjempet for. Forskjellen er at nå er avtalen gjennom forbundet.
Syv og et halvt år etter rettssaken preger den ham fortsatt.
– Det har kostet meg utrolig mye. Både i form av ryktet mitt, hvor mye det har slitt på privatlivet mitt og familien min sitt privatliv. Og selvfølgelig har det kostet mye penger også, sier han – før han understreker at pengene ikke er det viktigste.
– Jeg så jo på det å kunne få ha den logoen på hjelmen som en utrolig anerkjennelse. At jeg ikke fikk det jeg hadde gjort meg – i hermetegn – fortjent til, klarte jeg ikke å akseptere, særlig siden Aksel allerede hadde det. Jeg klarte det bare ikke.
Følelsen av å bli urettferdig behandlet slapp ikke taket.
– Det var som å gå med fullt av glasskår i skoene hele tiden. Jeg var sint og grinete og sur konstant. For jeg klarte ikke å la det gå.
– Hvor lenge var det sånn?
– Lenge.
– Årevis?
– Ja. Du kommer til et punkt der du blir eldre, men …
– Er det vanskelig å legge det bak seg?
– Det går ikke.
Henrik Kristoffersen har sagt at perioden holdt på å ødelegge familien.
For det var ikke bare Henrik som måtte leve med sinnet hans.
– Det sleit på alle rundt meg, de nærmeste rundt meg. Det sleit på familien, og det var min feil.
– Har du dårlig samvittighet overfor familien?
– Ja. Akkurat på det området der, har jeg det, sier Henrik.
– Det er en del ting jeg har sagt i media, det angrer jeg ikke på, for alt var sant. Men jeg har dårlig samvittighet overfor spesielt fattern, for det er han som må rydde opp.
For å få hjelp med sinnet, begynte Henrik til slutt med det han kaller «anger management» hos den kjente idrettspsykologen Tom Henning Øvrebø. Initativet var hans eget.
– Jeg vet ikke om det ble bedre, men det var greit å ha noen å prate med.
Henrik hadde uansett farens og familiens støtte gjennom hele rettssaken.
– Men det var blytungt. Jeg var mye mer sliten på den tiden enn jeg er nå i alle fall, sier Lars Kristoffersen.
– Og det som skjedde i løpet av de årene der, pluss alt som sto i media, gjorde noe med Henrik. Det gjorde også noe med måten han ble sett på av opinionen. Så føler du at du ikke kan si noe, for sjansen for at du gjør det verre enn det er, er til stede.
– Når du ser tilbake, er du fornøyd med at dere sto opp for det dere mente var rett, eller tenker du at det kostet for mye?
– Jeg vet ikke. Egentlig begge deler. Det er derfor jeg ikke vet, sier Lars.
– Men at Henrik klarte å prestere på det nivået han gjorde den gangen mens alt sto på, det er bare helt vilt. Faktisk. Det er en prestasjon i seg selv, altså.
– Hvordan klarte han det?
– Jeg aner ikke. Har ikke peiling.
Den voldsomme viljen har Lars sett mange ganger, helt fra sønnen var et barn.
Da den lille lysluggen oppdaget alpint, ble han besatt.
Selv ville Lars bare gi barna en sunn interesse. Det var aldri planen å bli trener.
Men plutselig lå sønnen og leste Kjetil André Aamodts selvbiografi som om den var en bibel, og faren skjønte at han måtte hjelpe til der han kunne.
– Jeg har aldri behøvd å si til Henrik: Nå må du dra på trening. Ikke én eneste gang, sier Lars.
– Alle muligheter jeg hadde til å stå på ski, var jeg på ski, forteller Henrik selv.
Det var på ungdomsskolen Henrik merket at han ikke lenger ble invitert på fester og sosiale sammenkomster.
– Jeg ble nok lei meg for det, men kan på en måte forstå det. Jeg var mye borte og måtte si nei til så å si alt, sier han.
– I dag er det noe jeg tenker over selv: Det er alltid bedre å bli spurt og kunne takke nei, enn ikke å bli spurt.
Men på den samme skolen gikk også Tonje. På den tiden en talentfull håndballspiller som het Barkenes til etternavn.
– Vi trente sammen noen ganger. Hun var en av dem som forsto meg, og hvorfor jeg måtte reise så mye, forteller Henrik.
Han begynner å le.
– Nei, jeg var vel stupforelsket, da! Men jeg merket at hun ikke var så interessert på den tiden.
Det ble ikke de to. Ikke helt ennå.
I stedet fikk hele Norge snart lære navnet Henrik Kristoffersen.
19 år gammel tok han sin første pallplass. Publikum skulle snart ikke få nok av knivingen mellom Henrik Kristoffersen og Marcel Hirscher.
Midt oppe i alt dette tenkte Henrik fortsatt på Tonje.
– Tingen er … Jeg har alltid vært seriøs når det gjelder trening og alt sånt. Men sosialt sett er jeg nesten analfabet, med tanke på jenter og alt med det, sier Henrik.
– Jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg skulle gjøre!
– Tonje har sagt at jeg måtte bare bli litt voksen på enkelte områder først, he-he.
I dag er de gift og har to små barn: Emil på tre og Linnea som ble født i sommer.
En dag vil Henrik være mye mer hjemme. Det er bare noe han må gjøre først.
På hotellrommet i Pitztal ligger resultatet av en hemmelig operasjon.
Splitter nye skistøvler, dresser og hjelmer. Klær og sko. Alt sirlig plassert med tellekanter.
– Jeg har ikke fullt sånn OCD, sånn at hvis ting ikke er på linje … Men … Det er nært!
– Hvis alt er på plassen sin, går ting litt lettere, ikke sant?
I vår dro Henrik, Lars og en håndfull andre til Kvitfjell mens det ennå var mørkt.
Ingen skulle se hva de holdt på med.
For fantes det alternativer som passet Henriks kjørestil hakket bedre – som kunne gi ham de avgjørende marginene tilbake?
– Henrik hadde vært stresset ganske lenge. Utstyret fungerte for ham til tider, men det var for uforutsigbart, forteller Lars.
En støvelekspert fra Head hadde allerede kommet seg ubemerket inn på hotellrommet deres litt før.
Van Deer ble informert om valget han var i ferd med å ta, men svært få andre.
– Hvis noen hadde sett Henrik på Head-ski, ville det gått raskt. Da blir det media, mas og ikke fred til å gjøre noe, sier Lars om de hemmelige skitestene i vår.
Nå tror Henrik den nye «setupen» kan gjøre forskjellen.
– Hvis jeg ikke får det til å fungere nå, må jeg også se meg selv i speilet, sier han.
Det som driver dem fremover, er ikke alltid det de tør å si høyt.
Det er ett ord Lars ikke bruker – ennå.
– Det er mange som spør meg om jeg ikke er utrolig stolt av Henrik. Da sier jeg: Ikke nå. Jeg har bestemt meg for å vente til vi er ferdige. Hvis en blir for fornøyd og mett, kan man miste litt av lidenskapen og driven, sier han.
– Så jeg må distansere meg fra det pappa-greiene, forklarer han.
– Men: Jeg hadde aldri holdt på med alt dette vi gjør – eller vært trener – for noen andre utøvere enn Henrik.
Henrik rister likevel på hodet da han får høre hva faren har sagt.
– Han er jo en far. Det går ikke å separere det.
– Når vi er ferdige, håper jeg vi fortsatt har det samme forholdet. Kanskje bare litt mindre business og mer familie.
– Hvor mye av drivkraften din har egentlig handlet om å imponere faren din?
– En del. Mer enn jeg vil innrømme i et TV- eller avisintervju, sier Henrik.
– Hvorfor vil du ikke innrømme det?
– Fordi jeg, som alle idrettsutøvere, også gjør det for meg selv. Men samtidig så har jeg nok ...
Han tenker seg om.
– Det som er litt vanskelig, er at han har sagt flere ganger at «nå sier du ikke det og det i intervjuer» og sånt. Og så har jeg gjort det likevel. Noen ganger går rullegardinen ned. Da gjør jeg jo ikke fattern akkurat stolt eller imponerer ham, liksom.
Han himler litt med øynene av seg selv – og smiler.
– Men det har nok handlet en del om å få den anerkjennelsen av ham. Det har nok det.
Source: VG · Yasmin Sunde Hoel, Bjørn S. Delebekk (foto)
At a glance
- Topic
- Sports
- Country
- 🇳🇴 NO
- Publisher language
- NO
- Added to Allnira