Meninger
Debattinnlegg
I går hadde jeg en av de samtalene jeg har gruet meg aller mest til. Jeg skulle fortelle Dennis, som bare er 5 år, at mamma har fått kreft.
Trebarnsmor
Jeg har tenkt så mye på hvordan jeg skulle klare å forklare det for et lite barn.
Hvordan forteller man egentlig en 5-åring at mamma er syk, uten å skremme ham?
Hvor mye skal man si?
Hvilke ord skal man bruke?
Og hvordan skal man forklare noe som selv jeg synes er vanskelig å forstå?
Jeg valgte å være så enkel og ærlig som jeg kunne.
Jeg fortalte ham at mamma har en sykdom som heter kreft.
At jeg har en klump i puppen, og at det er noen rampete celler som flyr rundt i kroppen min og er litt umulige.
Derfor må mamma få medisiner som skal hjelpe til med å gjøre dem snillere igjen.
Jeg fortalte ham også noe som var veldig viktig for meg at han skulle vite:
Det er ikke hans feil at mamma er syk.
Det er ikke fordi han ble sint fordi han ikke fikk sjokoladepålegg på brødskiva.
Det er ikke fordi han har gjort noe galt.
Mamma er bare syk.
Jeg fortalte ham at jeg ikke er smittsom.
At det ikke er farlig å gi mamma en klem eller et kyss.
At han fortsatt kan sitte på fanget mitt, kose med meg og være akkurat den samme lille gutten som før.
Så fortalte jeg at medisinen mamma skal få, kanskje gjør at jeg mister håret.
Da svarte han at jeg kanskje blir litt lik farfar og oldefar.
Da lo han skikkelig.
Og akkurat der kom det lille smilet jeg hadde håpet på.
Så ser han på meg og sier:
«Mamma, er det en ball du har i puppen, liksom?»
«Ja», sier jeg. «Det blir jo litt som det.»
«Du kan kjenne her hvis du vil.»
Han kjente forsiktig på kulen. Og var enig i at han faktisk kunne kjenne noe der.
Så kommer spørsmålet:
«Hvilken farge er det på ballen?»
Jeg måtte nesten smile.
«Hvilken farge vil du at den skal være da?»
Han tenkte seg litt om.
«Hmm… blå!»
«Ja», sa jeg. «Da har mamma en blå ball i puppen.»
«Nei, mamma.»
«Nei?»
«Den er regnbuefarget!»
Så smilte han, ga meg en klem – og gikk videre for å leke med lillebroren sin på 2 år.
Og der satt jeg igjen.
Med et lite øyeblikk som betydde så utrolig mye.
Jeg gruet meg så fælt til denne samtalen. Jeg var redd for å si for mye, redd for å si for lite, og aller mest redd for å gjøre ham redd.
Men kanskje trengte han ikke alle svarene.
Kanskje han bare trengte mamma, noen enkle ord, en trygg klem – og en regnbuefarget ball.
Den lille samtalen vår lærte meg så mye.
Barn trenger ikke alltid hele bildet slik vi voksne ser det.
De trenger trygghet, ærlighet og å vite at de fortsatt er elsket og trygge.
Og akkurat i går ble den samtalen så mye finere enn jeg hadde våget å håpe på.
Mamma har kreft.
Men mamma er fortsatt mamma.
Denne teksten ble først publisert på Charlotte Olsen Becsáns Facebook-side, og gjengis med tillatelse.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.Source: VG · Charlotte Olsen Becsán
At a glance
- Topic
- World
- Country
- 🇳🇴 NO
- Publisher language
- NO
- Added to Allnira