• Trude har familierekorden på 3.28.35. Espen er bare 50 sekunder bak og sikter nå mot en tid under 3.20.
  • Den som ender med dårligst personlig rekord, må kjøpe løpeantrekk og sko til den andre – og ta barregningen.
  • For Trude blir Valencia hennes 95. maraton på vei mot målet om 100.

Trude Osaland løper baklengs, kikker på klokka og roper til kjæresten at han må ta seg sammen.

Espen halter etter med leggkramper. Hver kilometer må han stoppe for å tøye ut. Trude begynner å bli utålmodig.

Det er Annecy maraton i Frankrike i 2019. Paret har et tidsmål de gjerne vil nå, men etter 30 kilometer har Espens legger begynt å protestere.

Da det gjenstår én kilometer, ligger han flere hundre meter bak. Trude stopper og venter.

Et eldre ektepar lurer på hva hun driver med.

– I am waiting for my boyfriend, svarer hun.

Trude og Espen Osaland

Maratonløpere

Espen kommer haltende rundt svingen. Med 400 meter igjen må han stoppe enda en gang.

Trude løper baklengs, rister på hodet og passer på at han kommer seg videre.

Til slutt krysser de målstreken sammen.

Syv år senere er konkurranseinstinktet minst like sterkt. Men når Valencia maraton går av stabelen 6. desember, er det slutt på å vente på hverandre.

Nå står familierekorden på spill.

– En liten forhåndsfavoritt

Trude har familierekorden på 3.28.35, satt i Firenze i 2017. Espen mangler bare 50 sekunder etter fjorårets Valencia-løp.

– Familierekorden nevnes med jevne mellomrom, spesielt i disse tider. Selv om det er i en spøkefull tone, vil begge gjerne ha den beste maratontiden for prestisjens skyld, forteller ekteparet.

I år har Espen satt seg et offensivt mål: Under 3.20.

Trude sikter mot en tid under 3.30.

Og taperen må betale.

Den som sitter igjen med den dårligste personlige rekorden, må spandere et nytt løpeantrekk på den andre, inkludert sko. I tillegg venter regningen i baren etterpå.

Espen har grunn til å være optimist. I oktober forbedret han halvmaratonpersen til 1.33.37 i Valencia.

Trude har på sin side hatt en travel høst med fire maraton på 29 dager.

– Espen er kanskje en liten forhåndsfavoritt, men det skal tross alt løpes. 42,2 kilometer er langt, og mye kan skje, understreker de.

Kjærligheten startet med en SMS

Det hele begynte i august 2017.

Trude hadde fått øynene opp for en sprek mann i nabolaget i Sandnes. Espen var syklist og hadde nylig blitt singel.

Hun la ham til som venn på Facebook, ventet en drøy måned og fant deretter telefonnummeret hans.

Så sendte hun en SMS med spørsmål om han ville bli med på løpetur.

– Han svarte ja etter 30 sekunder, forteller Trude.

Det ble deres første date.

Siden har de trent sammen.

– Kan bli vel mye løpeprat

Espen hadde imidlertid ingen planer om å bli maratonløper. Han syntes 42,2 kilometer virket fryktelig langt.

Men Trude fikk overtalt ham til å debutere i Farsund i 2018.

Det ble en brutal opplevelse. Etter 30 kilometer måtte han gå store deler av resten og kom i mål på 4.35.

Fire måneder senere tok han revansj da Trude hjalp ham inn til 3.56 i Odense.

I dag løper ekteparet rundt 75–80 kilometer i uka sammen. De er som regel i joggeskoene senest klokken 16.30 etter jobb.

Trude, som er journalist i Jærbladet, bestemmer stort sett distanse og fart på de rolige turene.

Espen, som er ingeniør, styrer tempoet på intervallene.

– Det går oftest litt for fort for Trude, selv om hun henger med, innrømmer han.

Løpingen har styrket forholdet, mener de. Men helt konfliktfritt har det ikke vært.

Én gang ble de så uenige på løpetur at Trude rett og slett løp fra Espen.

De siste fem kilometerne hjem gikk i rasende fart.

– Den største fordelen er at vi alltid har en å lene oss mot. En som trekker når ting går litt trått.

Ulempen?

– Det kan bli vel mye løpeprat.

FORFATTER: Trude Osaland har skrevet boken «Jakten på løpelykken», der hun deler sin lidenskap for løping og erfaringene fra et langt liv som maratonløper. Foto: Foto: Privat
FORFATTER: Trude Osaland har skrevet boken «Jakten på løpelykken», der hun deler sin lidenskap for løping og erfaringene fra et langt liv som maratonløper. Foto: Foto: Privat

Fra løpehat til 100 maraton

For Trude er Valencia enda en milepæl.

Det blir hennes 95. maraton. Espen skal løpe sitt nummer 22.

At Trude skulle bli maratonsamler, var langt fra opplagt.

Som håndballspiller i Vålerenga i 1. divisjon hatet hun løpetreningen.

– Jeg hadde mareritt om Nøklevann. Jeg hata det intenst og var alltid sistemann.

Først da hun ble mor til tvillinger, oppdaget hun hvor praktisk løping kunne være.

Med tvillingjoggevogn fikk hun trent samtidig som hun passet barna.

I 2011 løp hun sitt første maraton i New York. Planen var å gjøre det én gang før hun fylte 40.

Siden har det blitt maraton i 15 land på tre verdensdeler.

Hun har løpt i bekmørket på Curaçao, der politifolk måtte lyse opp veien med lommelykter. I Wien løp hun feil og havnet på halvmaratonløypa, før hun etter mye om og men fant tilbake til maratontraseen.

Og i Genève kjempet ekteparet seg gjennom et maraton i 35 graders varme.

Nå nærmer Trude seg det store målet: 100 fullførte maraton.

Planlegger du et nytt løp? Sjekk ut VG Puls’ løpskalender her:

– Alt kan skje

Drømmen er å løpe jubileumsløpet i hjembyen Sandnes.

– Jeg får liksom aldri nok av 42,2 kilometer. Det er en uforutsigbar distanse, og alt kan skje.

Hun har heller ingen planer om å gi seg etter nummer 100.

– Jeg er sikker på at jeg kommer til å runde 150, kanskje også 200.

Espen har allerede bestemt seg for å løpe jubileumsløpet sammen med henne.

Men først skal de gjøre opp seg imellom i Valencia.

Der venter både familierekorden, prestisjen og en mulig saftig regning.

Og uansett hvem som kommer først i mål, er Trude sikker på én ting:

– Livet er morsommere for den som er glad i løping.

Source: VG · Morten S. Hopperstad, Ingeløw Elise Kopperud

At a glance

Topic
World
Country
🇳🇴 NO
Publisher language
NO
Added to Allnira