Jeg lengter etter å lengte

Som den observante leser kan ha fått med seg, er jeg romantisk anlagt. Da jeg leste «Jane Eyre» og «Wuthering Heights» som tenåring, forestilte jeg meg at kjærlighetslivet mitt skulle finne sted på gotiske slott og i tåkete myrer. Jeg drømte om lange blikk, lange håndskrevne brev og lange kjærlighetserklæringer levert med britisk aksent.

Dessverre lever jeg ikke i en tid for ballsaler og stearinlys, men for datingapper og emojier. Én ting er at 2026 mangler 1800-tallets gotiske estetikk. En annen er at dagens datingvirkelighet kan føles blottet for nettopp hovedattraksjonen ved disse historiene: Lengsel. Relasjoner som bygger seg opp over tid, der du er adskilt fra din elskede, enten av geografi eller av samfunnets forventninger.

Hør spalten som podcast her, på Podme eller der du hører på podcast. Her får du høre mer om drømmen om å date på 1800-tallet:

Om du finner meg stirrende lengselsfullt ut av vinduet mitt i femte etasje på Torshov, er det ikke fordi jeg venter på brev fra en elsker til sjøs. Mer sannsynlig er det at jeg håper på en sms fra noen som ikke er mystisk forsvunnet, men som bare ikke har giddet å svare. Frustrerende, men ikke like romantisk.

Er det nettopp tilgjengeligheten som gjør samtiden så uromantisk? At vi har muligheten til å meldes, ringes og møtes til enhver tid?

For mange år siden, under pandemien kjent som covid-19, opplevde jeg noe som faktisk minnet om en gammeldags romanse. I dypet av en lang og bekmørk coronavinter der man knapt kunne klemme en venn hvis man ville holde seg på riktig side av loven, begynte jeg å date noen i et annet land.

Det startet med dm-er på Instagram, som ikke umiddelbart lukter romanse à la Brontë. Likevel fikk flørten et skjebnesvangert aspekt av at verden holdt oss fra hverandre. Dette var en tid der utenlandsreiser ble straffet med karantenehotell. Å møtes var ikke bare upraktisk, det var nesten umulig. Dermed ble det alt jeg lengtet etter.

Meldingstråden begynte uskyldig med bilder av fint lys i byene vi bodde i. Tonen ble på kort tid mer intens og intim, og de neste ukene var jeg limt fast til mobilen. Jeg tekstet meg gjennom vinkvelder og hytteturer, og enset knapt hvor jeg var eller hva som ble sagt. Midt i verdens kjedeligste tid var jeg selv oppslukt av en stor kjærlighetshistorie.

Etter måneder med teksting klarte vi endelig å finne et smutthull i reiserestriksjonene og møtes. Det var alt jeg hadde håpet på. Jeg gikk på skyer og levde i min egen 1800-tallsroman. I hvert fall i noen uker. Da vi på nytt ble adskilt, var ikke lengselen like spennende lenger.

Jeg hadde glemt en ganske elementær ting: at avstandsforhold suger.

Det virkelige livet mitt foregikk plutselig et helt annet sted, et sted jeg ikke hadde tilgang på. Mine egne planer og menneskemøter føltes uviktige, noe som skulle slå ihjel tid til vi endelig kunne sees igjen. Jeg lengtet, ja, men lengselen var ikke lenger noe som gjorde forbindelsen sterkere. I stedet ble jeg trist og usikker: Hadde han det like tøft som meg? Eller var det en ubalanse i relasjonen?

Kanskje var det ikke lengselen som hadde gjort forholdet vårt unikt. Det kan også forklares på en annen måte: At adskillelsen hadde tvunget oss til å faktisk bli kjent med hverandre over tid.

Datinglivet mitt på den tiden besto av sporadiske Tinderdates i form av pandemivennlige turer i Torshovdalen og Frognerparken, med kaffe på termos. Selv var (og er) jeg tilhenger av å møtes så fort som mulig. Hvorfor kaste bort uker med å tekste med noen, når dere bare kan møtes og du kan finne ut om kjemien stemmer?

Denne innstillingen baserer seg på et premiss om at kjemi er noe man kan merke umiddelbart. I det minste etter en time eller to. Spørsmålet er om jeg er for streng når jeg avskriver noen etter et første møte fordi det ikke slår gnister.

Det skal sies at jeg sjelden forventer at en jeg møter på en første date skal være den neste store kjærligheten. Jeg drar med et åpent sinn og håper på en hyggelig kveld. Men kanskje er dette for lave forventninger. Når det ikke finnes tilknytning fra før, er det heller ingenting som holder meg fra å kutte kontakten med det samme.

Da jeg ikke hadde muligheten til å møte min pandemiflørt, fikk jeg rom til å drømme og bygge forventninger. Kanskje er det så enkelt som at jeg bør ta meg mer tid til å bli kjent med folk før jeg avgjør om de er riktige for meg. Det burde være mulig uten at verden må rammes av en ny pandemi.

Nå finnes det også en slagside ved drømmer og forventninger: De stemmer ikke alltid overens med virkeligheten. Etter noen prøvende måneder med avstand møttes vi omsider igjen. Den første magien falmet og ga rom for mindre eventyrlige problemer. Vi ble irritert på hverandre og småkranglet. Det kom frem at vi så etter forskjellige ting.

Idéen om den store, skjebnesvangre romansen hadde kanskje hjulpet oss sammen – men idéer bygger ikke varige forhold.

Rakel skriver i VG hver fredag. Har du noe på hjertet? Send en melding til henne da, vel!

Rakel Kraft Biørnstad

Spaltist

Det må nevnes at kjærlighetshistoriene jeg romantiserte som ungdom, ikke skildrer sunne og ideelle forhold. Gotiske romanser har en lei tendens til å ende med oppgravde lik eller gale koner innestengt på loftet. Kanskje er det på tide å justere fantasiene.

Da jeg dro tilbake til Oslo, hadde restriksjonene begynt å slippe taket, og jeg slapp karantenehotell. Verden fant gradvis tilbake til seg selv. En uke etter at jeg kom hjem, slo vi opp over telefon.