Ja, det er et svik

Tidligere NRK-journalist Anders Magnus har skrevet boken «Innvandringens skyggesider» (Kagge). Den har fått raust med oppmerksomhet, med rette. Han peker på ekte og alvorlige problemer.

Alle som har fulgt innvandringsdebatten en stund, vil se at det står fint lite nytt i boken.

Men det er akkurat det som gjør inntrykk. Det Magnus beskriver, er hverken nytt eller ukjent.

Boken er på mange måter en dokumentasjon på at ulempene med innvandring er dekket av norsk presse. Han refererer til utallige nyhetsartikler. Vi i pressen har hverken gjort nok eller alt rett for å belyse til dels alvorlige samfunnsproblemer. Men kildelisten hans nyanserer anklagene om at mediene sjelden skriver om det som går galt med integreringen.

Til tross for alt vi vet, vedvarer problemene. Dét er det ubehagelige.

Vold blant unge, kjønnsdiskriminering, utenforskap, organisert kriminalitet, for å nevne noe.

Noe synes å bare bli verre. Én vesentlig forklaring på det, er at det stadig kommer nye innvandrere til. Nå merker vi konsekvensene av flyktningkrisen i 2015 og 2016. Integrering er et evig arbeid.

Magnus peker på flere forhold som er nærmest utålelige. Særlig når de har vært godt kjent så lenge.

Hatet mot skeive er kanskje det verste.

I noen innvandrermiljøer fører hatet til frykt og ufrihet. Skeive muslimer rammes hardest, men homohatet i muslimske miljøer rammer også skeive utenfor.

Det tar liv og det ødelegger liv.

Zaniar Matapour skøyt 18 skudd utenfor London pub 25. juni 2022. To ble drept, ti fysisk skadet og mange flere har siden slitt psykisk. Arfan Bhatti er dømt for medvirkning til terror, og venter nå på dom i ankesaken.

Når hatet ikke blir korrigert, blir konsekvensen at skeive ikke har de samme rettighetene i alle deler av det norske samfunnet.

Vi kan sikkert kalle det en kollektiv svikt, men alle er ikke ansvarlige. Det er norske, muslimske ledere som har mest å svare for. De vet at hatefulle holdninger er utbredt i moskeene, men gjør lite med det. Det gjør dem ansvarlige.

Flere har etterlyst at innvandrermiljøene selv tar et oppgjør: Ikke én muslimsk menighet eller organisasjon stilte opp i solidaritetsmarkeringen etter at to homofile ble knivstukket på Tjuvholmen. Dét er en svikt.

De muslimske lederne er i posisjon til å gjøre livet enklere for skeive, men vil ikke. Da NRK stilte spørsmål til et knippe moskeer om holdninger til homofili, slet de med i det hele tatt å få svar.

Anders Magnus beskriver hvordan homohatet er utbredt på skoler med mange muslimske elever. Det kunne vært lett å avfeie kapittelet hans som anekdotisk og med svakt kildegrunnlag.

Ikke gjør det: Hans beskrivelser stemmer godt overens med det andre har sett før ham, som Noman Mubashir og Venstre-politikeren Abid Raja.

Min kollega Shazia Majid kom med en rystende beskrivelse av tilstanden ved Bjørnholt skole i Oslo. «Free Zaniar» hadde en elev skrevet på skolens digitale plattform. Som om Zaniar Matapour var en politisk fange. Flere andre elever hadde uttrykt støtte til elevens kommentar.

Det er som å heie på Anders Behring Breivik.

Homohatet har ikke fått leve helt fritt på den skolen: Dette ble tatt tak i.

Og til inspirasjon: Skolen har sørget for at Pride-flagget ikke er mulig å kutte av. Hva barn lærer hjemme og i moskeen er på godt og vondt utenfor politikkens domene. Men å gjøre skolen til en trygg plass for alle skeive, det er et politisk ansvar.

Selv om problemet absolutt er størst i visse innvandrermiljøer, er negative holdninger til skeive ubehagelig utbredt også i majoritetsbefolkningen.

Å få Pride ut av skolen, har blitt en kampsak for enkelte de siste årene. Foreldre, religiøse grupper og enkelte politikere kommer stadig med krav om at elevene skal få slippe å bli pådyttet Pride. De mener enkelte barn ikke føler seg inkludert når Pride-flagget er oppe.

Det blir et spørsmål om hva som er viktigst og hvordan man lærer barna å tolke flagget.

Jeg mener vi bør gå heller motsatt vei, nettopp for å slå i bordet med liberale verdier: Pride bør heller få større plass i skolen.

Skolen skal ikke være likegyldig og verdiløs, men markere de individuelle rettighetene vi alle har i Norge. Vi kan tro på hvilken gud vi vil, men også elske hvem vi vil.

Naivitet nevnes ofte som en forklaring på at integreringsproblemer aldri blir løst. Jeg tror det er like mye usikkerhet.

Da justisminister Emilie Enger Mehl ventet et år før hun møtte de skeive organisasjonene etter 25. juni-terroren, var det neppe naivitet. Jeg vet ikke hva det var. Ofrene for terroren og de som daglig frykter at homohatet i muslimske miljøer skal ramme igjen var i alle fall dypt skuffet.

Innvandringen til Norge vil bli strammet inn fremover. Spørsmålet er hvor mye og hvor radikalt. Mens vi krangler om det, bør vi ha en felles ambisjon: Å ikke skuffe dem som rammes av homohatet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.