Iversen drakk seg full noen dager før OL-femmila

• Emil Iversen tok seg en fest under OL i 2018, men da han våknet, ble han uventet bedt om å gå 50 kilometer noen dager senere.
• Hendelsen er en av mange historier i boka «På innsiden av landslaget – 20 år med gull, vrakinger og hemmeligheter».
• Forfatterne mener det er mørke skyer i horisonten for langrenn etter to tiår med suksess og stor oppmerksomhet.

Det var skiledelsen som banket på rommet til Iversen en februarmorgenen på en av de siste dagene av OL i Sør-Korea for åtte år siden.

De ville diskutere og tilby ham en plass på femmilslaget under OL i Pyeongchang i Sør-Korea, heter det i en helt ny bok om langrennslandslaget.

– Han var skikkelig bakfull, sier den tidligere langrennsløperen Didrik Tønseth.

Tønseth har sammen med sin tidligere lagkamerat Pål Golberg og langrennsekspert Petter Skinstad skrevet boken «På innsiden av landslaget – 20 år med gull, vrakinger og hemmeligheter».

Iversen hadde bare gått OL-sprinten og trodde mesterskapet var over. Laget til femmila var klart, og han hadde omtrent pakket bagen.

Så trakk Johannes Høsflot Klæbo seg, mentalt utladet etter fire distanser.

Da trenerne kom for å tilby Iversen plassen, mye fordi han var en av få som hadde spurtegenskaper, fant de 26-åringen fullt påkledd og med akkrediteringen på tvers.

– Det hadde jo ikke skjedd i dag, sier Pål Golberg.

Iversen endte på 10. plass og kom hostende inn til intervjusonen.

– Jeg var egentlig klar til å reise hjem på fredagen, så ble det endring i planene, og da må man bare prøve å mobilisere, sa Iversen til Eurosport etter rennet.

Han kom også hostende inn i målområdet.

VG har forsøkt å komme i kontakt med Emil Iversen i sakens anledning. Han har ikke besvart våre henvendelser, men VG får opplyst at han er klar over omtalen av historien fra OL i 2018.

Forfatterne mener lagets bosted kan ha bidratt til at historien ikke ble kjent den gangen.

– Kanskje er det litt fordi det foregikk der det foregikk, at mediene ikke var så tett på. Et annet sted hadde det nok blitt avslørt, sier Tønseth.

Iversen-episoden er én av flere historier i boken. Hovedprosjektet er å forklare kulturen bak 20 år med norsk langrennssuksess fra Petter Northugs gjennombrudd i 2006, sier Tønseth.

Forfatterne kaller boken en hyllest til utøvere og støtteapparat, men kommer også med en pekefinger til dagens system.

Sett denne fra da Northug kranglet med en løper i rulleskirenn?

De mener dagens landslag fortsatt rir på en bølge andre har skapt. Fremover bekymrer de seg mer for interessen enn for norske resultater.

– Det er mange mørke skyer i horisonten. Det er klima, oppmerksomhet, det er økonomi, sier Skinstad.

Han frykter at sporten blir forbeholdt hvite nordmenn fra øvre middelklasse.

– Sånn skal ikke langrennssporten være, sier Skinstad.

Den største sportslige trusselen er ifølge trioen nivået utenfor Norge. De spør hvor lenge det er interessant å se nordmenn slå hverandre.

Petter Northug ble også stor fordi han kjempet mot profiler fra Sverige, Russland og Sveits, påpeker de.

Johannes Høsflot Klæbo mangler en tilsvarende rivalisering.

– Vi trenger noen gode som de norske karene også skal slå, sier Golberg.

Skinstad trekker frem kvinnelaget som en advarsel mot å lene seg på tidligere storheter.

– Det er jo det som har skjedd i dameklassen. Altså en har bare satt seg tilbake i stolen, vært fornøyd med at en har hatt Marit (Bjørgen) og Therese (Johaug), og bare fortsatt å gjøre det samme, men ikke tatt hensyn til etterveksten, ikke stilt nok krav, ikke vært nok på hugget og sånne ting, sier Skinstad.

Forfatterne tror fortsatt på langrenn som folkesport, men mener interessen krever hardt arbeid i Norge og utenfor.

– Det nytter ikke bare å sette seg tilbake i stolen og satse på at det vedvarer, sier de.

Sett denne fra landslagets testløp nylig?