Hvordan bli god til å date?

For ett år siden var jeg på en date som åpnet med at han sa: Jeg har gruet meg i flere timer, jeg er så nervøs.

Ærligheten var beundringsverdig, men ga meg ikke spesielt høye forhåpninger til kvelden. Jeg så for meg to obligatoriske øl med mål om å berolige en spurvete sjel. Det fristet betydelig mindre enn en kveld hjemme i sofaen med en ny sesong av «Alone: Australia».

Denne spalten finnes også som podcast! Lytt her, på Podme eller der du lytter til podkast.

Dette er risikoen du løper ved å dra på blind date: Du vet ikke hva du får. Og, i min partners forsvar, er det både menneskelig og gjenkjennelig å synes at dating er nifst eller ubehagelig. Tenker du over det, er jo hele konseptet både unaturlig og konstruert. Du møter en vilt fremmed person med det ene målet for øye å finne ut om dere har seksuell og romantisk kjemi.

Da jeg dro på mine første Tinder-dater i begynnelsen av tjueårene, var jeg selv skvetten og selvbevisst. Jeg stotret meg gjennom noen famlende samtaler og gledet meg til øyeblikket jeg endelig kunne dra igjen. I dag kan jeg knapt huske guttene jeg møtte på disse tidlige datene. Jeg var så opptatt av å prøve å fremstå spennende, smart og vittig at jeg ikke enset hvem det faktisk var jeg satt overfor.

Siden den gang har jeg lært å slappe litt mer av. Øvelse gjør kanskje ikke alltid mester, men det kan gjøre unaturlige situasjoner mer naturlige. Å dra på date føles nå relativt hverdagslig. Med alderen lærer man seg tross alt at å føre en samtale ikke trenger å være ensbetydende med å holde et stand up-show. Man kommer langt med å vise interesse og stille spørsmål.

Med en betryggende øl i hånden fikk jeg omsider min nervøse date i snakk. Samtalen begynte hakkete, men fløt etter hvert bedre. Jeg ble lettet: De neste timene ville ikke bli fullt så smertefulle som fryktet. Lettelsen hadde også et hint av stolthet. Jeg kunne hvile i bekreftelsen av at dette var noe jeg hadde fått til.

En venninne beskrev det slik: Etter hver første date hun er på, sliter hun med å finne ut om de to egentlig hadde god kjemi, eller om det bare er hun som er god til å være på date.

Virker det mot sin hensikt at vi har blitt så gode til å lage generisk, hyggelig stemning? Ingen av oss leter jo etter et generisk, hyggelig forhold. Kanskje har vi blitt litt for opptatt av å leke «Skavlan» til å faktisk se etter ekte kjemi og være sårbare.

En leser beskrev i en mail at hun føler hun spiller en rolle overfor gutter hun flørter med. Hun ser på det som en lek å få gutten hun snakker med til å føle seg sett og spesiell. Selv gjør hun seg sjarmerende og oppmerksom, morsom og uimotståelig. Denne leken har likevel en baktanke. Aller helst håper hun at noen skal klare å avsløre bløffen og faktisk se den virkelige henne.

Har du noe på hjertet? Send Rakel en melding da, vel!

Rakel Kraft Biørnstad

Spaltist

Da jeg leste dette, slo det meg hvor kronglete vi gjør ting for oss selv. Kanskje er ikke dette spillet en test, men en måte å beskytte oss på. Vi ber om å bli sett, men gjennom en intrikat vegg av skuespill og roller. Det er mye å forvente av en første date.

Det å skape en slags omgjengelig, allround-versjon av personligheten min som kan snakke med alle og ha kjemi med alle, er jo en måte å unngå å være sårbar på. Med en gang daten min var på rett kjøl og samtalen gikk av seg selv, kunne jeg slappe av. Er det fordi jeg er livredd for pinlig stillhet? Eller vil jeg desperat at de jeg møter skal oppleve meg som sosialt kompetent, heller enn at de skal se den virkelige meg med alle mine feil og mangler?

Jeg tror egentlig ikke det kommer så mye vondt ut av å spille litt skuespill på første date. Situasjonen i seg selv er, som sagt, konstruert. De færreste klarer å være hundre prosent seg selv med et fremmed menneske. Jeg klandrer oss ikke. Datingkulturen med all sin uforutsigbarhet gjør det kontraintuitivt å vise frem hele sitt sanne, nakne jeg og si: «Vil du ha meg akkurat sånn?»

Personlig ser jeg på en første date som noe man må komme seg gjennom. Jeg håper på et glimt av interesse eller nysgjerrighet, tilstrekkelig til å motivere meg til å dra på date nummer to. Det beste utfallet av en første date er jo nettopp at begge vil møtes igjen, ikke at man har gjennomskuet den andre totalt. Dette har man forhåpentligvis god tid til, i beste fall resten av livet.

Tilbake til daten: Tre øl inn var alle nerver tilsynelatende glemt. Samtalen svingte fra mastergrader til hippiekultur, religion og norske C-kjendiser. Mens jeg drakk opp ølen, kjente jeg absolutt på dette glimtet av interesse. Jeg kunne da tenke meg å møte denne fyren igjen?

Da jeg foreslo å kjøpe neste øl til oss, tok imidlertid kvelden en brå vending.

Han svarte kontant at han ikke «følte denne daten helt». Han fortsatte med at kvelden hadde vært «hyggelig, men ikke på en romantisk måte» og at han «øvde seg på å være mer åpen og ærlig».

Betuttet nikket jeg, surret skjerfet rundt halsen og klemte ham kort farvel i døra. Med såret stolthet tråkket jeg oppover Thorvald Meyers gate på vei hjem.

Der jeg hadde innbilt meg at jeg hadde reddet fyren fra nervene og attpåtil gitt ham en gavepakke av en kveld, hadde han faktisk sittet og vurdert meg.

Om han hadde gjennomskuet meg eller ikke, forblir uvisst. I alle tilfelle husket han hva som egentlig er poenget med en date: Å finne ut om dette mennesket faktisk er noe for deg.

Likte du spalten? «Rosa skyer og røde flagg» kommer i VG hver fredag.