Hjertesmerte i storformat

Bygda inntar hovedstaden.

Jeg har jobbet som musikkjournalist og -kritiker siden 2005. Har bakgrunn som vaktsjef i NRK Lydverket og P3 Musikk, og skriver ukentlig om musikk i Musikkmagasinet Klassekampen. Har i tillegg anmeldt bøker i VG og litteraturtidsskriftet Vinduet.

E-post

Fredag 13. november kl. 23:09

Det er ikke alle 28-åringer forunt å selge ut Oslos storstue to kvelder på rad. 

Men så har da også Synne Vorkinn fra Lesja i Innlandet brukt de siste åtte årene på å meisle ut sin egen plass innenfor den voksende bevegelsen av artister som bruker det norske språket med stolthet og særpreg – med egen dialekt og lyrisk nerve dirrende i bunnen.

Anmeldelse Synne Vo

• Sted: Oslo Spektrum
• Dato: 13. november 2026

Med deltagelsen i TV2-programmet «Hver gang vi møtes» tidligere i år fant Synne Vo for alvor sin rettmessige posisjon i den nåtidige norske popkanonen, side om side med Marit Larsen, Espen Lind og Marcus og Martinus.

Som plateartist har hun imidlertid fortsatt en del å gå på i disse ører – det blir tidvis noe vel pent og pyntelig over det rent melodiske som utspiller seg i låtene hennes. Når en anmelderkollega kaller dette kunstneriske universet «en drømmekombinasjon av Odd Nordstoga og Veronica Maggio», frister det umiddelbart å sende vedkommende en spilleliste med høydepunktene fra de respektive katalogene.

Mye av spenningen i forkant av den første av disse to konsertene i Oslo Spektrum avhenger med andre ord av hva Vo er i stand til å få ut av disse låtene i levende live, og hvorvidt ømme heimstadhymner overlever overgangen til et mer kantete arenaformat.

Showet starter med en svært morsom kortfilm og deretter «Kanskje det går til helvete», som skjemmes en smule av ullen vokallyd. Problemet vedvarer til en viss grad gjennom en ellers finfin «Sjå på oss nå», men løses underveis.

Seansen våkner for alvor til liv med «St. Hanshaugen» og «Te de som elske han», men publikumsfrieriet mellom låtene oppleves mest av alt som et forsøk på å få tiden til å gå.

Deretter går konserten inn i et teatralsk strekk som er knallbra koreografert, men som likevel suger luft ut av det rent musikalske momentumet.

Emma Steinbakken kommer inn fra venstre flanke under Timbuktu-tolkningen «Alle vil til himmelen», og hun bidrar til å løfte det hele til himmels. Når Vo tar det hele ned med solopiano på «Heldig», oppleves et mobilopplyst Spektrum som det riktige stedet å være.

Deretter går det hele i all hovedsak rett vei. «Heime» innledes av en litt for lang video, men selve låten treffer der det gjør godt. Synne Vo trakterer trekkspill overbevisende nok på «Gjesten på festen», en muskuløs Tobias Sten rusler inn på scenen under «Ingen her e deg» og et dansende par spleises under en versjon av «Bygda» som etter hvert føles uendelig lang.

«Full og fin» lever opp til tittelen, men det er først med vâre «Ett minutt» og celebre gjesteinhopp fra Marit Larsen og Marcus og Martinus at hovedpersonen virkelig ser ut til å senke skuldrene.

Med «Du ska få en dag i mårgå» begynner det hele å ligne en hjemmeseier – om enn på bortebane. Det gir grunn til å glede seg til morgendagen, der det meste trolig vil sitte enda bedre.