Hemmelig notat til Rød-Larsen: «Vi gjorde jobben, de tok glansen»

• Gro Harlem Brundtland ba utenriksminister Johan Jørgen Holst kjempe for Norges plass under fredsseremonien i Washington, viser et hemmeligholdt brev.
• Holst fryktet at USA ville ta æren for Norges arbeid og ville klage til amerikanerne.
• Han fikk ingen taletid, men president Bill Clinton trakk frem Norges innsats.

13. september 1993 tok to erkefiender fra Israel og Palestina hverandre i hånden.

Bak det historiske øyeblikket lå måneder med hemmelige fredsforhandlinger i Norge.

Men den offisielle signeringen skjedde i USA, og på scenen sto USAs president Bill Clinton.

I kulissene fryktet den norske regjeringen for at USA ville ta æren for Norges arbeid.

Det viser et hittil hemmeligholdt notat til Terje Rød-Larsen. Avsenderen var daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst.

Notatet er skriblet ned på et papir fra Watergate Hotel, et luksushotell i Washington, D.C.

I brevet, som ikke er datert, gir den norske utenriksministeren uttrykk for sterk misnøye med amerikanernes planer med en seremoni.

– Som du ser av programmet vi har fått i natt er tanken at vi skal ledes ut av rampelyset.

– Inntrykket blir at «Vi gjorde jobben» «de tok glansen».

– Måtte slåss for vår plass

Gjennom hemmelige møter i Oslo hadde norske diplomater og fredsmeglere bidratt til å få i stand en avtale mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO.

Terje Rød-Larsen og Mona Juul hadde spilt sentrale roller i forhandlingene, mens utenriksminister Johan Jørgen Holst var tungt involvert i sluttfasen.

Selve undertegningen skjedde i Washington, D.C. i september 2013.

I det håndskrevne brevet skriver den norske utenriksministeren at «Gro» fryktet at Norge skulle bli skjøvet til side. Det var Gro Harlem Brundtland som på dette tidspunktet var statsminister i Norge.

– Gro sa at jeg måtte slåss for vår plass i seremonien fordi erfaringen tilsa at amerikanerne vil forsøke å skyve oss til side, skriver Holst.

– Dette er ikke personlig men for Norge. Vi ber bare om at fakta blir respektert.

«Norge som fredsnasjon»

Hilde Henriksen Waage har forsket på Oslo-avtalen. Hun mener notatet viser starten på det som skulle bli Norges merkevare som fredsnasjon.

– Det er jo her alt begynner. Det er merkevarebyggingen av Norge som fredsmegler, sier Waage.

Hun mener samtidig at brevet bekrefter hvor lite Norge hadde å stille opp med da supermakten USA ville overta scenen.

– Men de blir skjøvet til side, sier hun.

Waage peker på at Rød-Larsen, Mona Juul og Jan Egeland ble sittende i bakgrunnen under seremonien. Den norske utenriksministeren fikk plass ute på plenen foran Det hvite hus, men ingen taletid.

I et Dagsrevyen innsalg 13. september 1993 ble Holst intervjuet foran Watergate-hotellet. På spørsmål om hvilken ære han og teamet skulle ha for at topplederne fra Israel og Palestina hadde kommet til en enighet, svarte han:

– Uten de tre partene som har drevet den norske kanalen, så hadde ingen vært her i Washington i dag.

Ville klage til USAs utenriksminister

Ifølge det håndskrevne brevet var misnøyen så stor at Holst ønsket å ta saken videre med amerikanerne.

I brevet ber han Rød-Larsen kontakte «Dennis», slik at «Christopher» blir gjort oppmerksom på saken.

Dennis Ross var en sentral amerikansk forhandler i fredsprosessen, og Warren Cristopher var USAs utenriksminister.

– Jeg vil etter overveielse be om at du ber Dennis om å henlede Christophers oppmerksomhet på saken.

– Vi er skuffet og stiller oss uforstående, skriver Holst videre.

Holst mente det var viktig at amerikanerne ikke skulle kunne vise til praktiske forhold for Norges rolle i seremonien.

– Vi må ikke etterpå gjøre det mulig for dem å skylde på protokollen.

Brevet er signert «Johan Jørgen».

Waage synes det er spesielt at utenriksministeren ikke tok kontakten selv.

– Det er veldig spesielt at han ikke selv, som utenriksminister, tar denne kontakten, men at det er Terje Rød-Larsen, den store operatøren, som helt sikkert tar kontakt med Dennis Ross, sier hun.

To forhandlinger

1. Washington-sporet (Det offisielle)

• Hva: Den offisielle og offentlige fredsprosessen.
• Hvem: Ledet av USA. Israel forhandlet her med arabiske naboland og en felles jordansk-palestinsk delegasjon. Israel nektet formelt å snakke direkte med PLO.
• Status i 1993: Forhandlingene hadde kjørt seg fullstendig fast. Det var stor medieoppmerksomhet, men ingen reell fremgang.

2. Oslo-sporet (Den hemmelige bakkanalen)

• Hva: Et topphemmelig, uoffisielt forhandlingsspor som foregikk i Norge, skjermet fra pressen og etter hvert skjermet fra USA.
• Hvem: Tilrettelagt av norske aktører, bl.a. Terje Rød-Larsen, Mona Juul og utenriksminister Johan Jørgen Holst. Her forhandlet Israel for første gang direkte med PLO.
• Resultatet: Mens USA trodde alt sto stille i Washington, var det i Norge det virkelige gjennombruddet skjedde. Dette resulterte i Oslo-avtalen, som til slutt ble feiret med den offisielle seremonien i Washington.

– Førte USA bak lyset

Ifølge Waage ble amerikanerne svært overrasket og sinte da de fikk vite hvor langt Oslo-forhandlingene hadde kommet.

For mens det hemmelige Oslo-sporet i det skjulte skjøt fart, sto den offisielle, amerikanskledede fredsprosessen i Washington fullstendig fastlåst uten resultater.

Hun mener dette bidro til at USA tok kontroll over den offisielle seremonien i Washington.

Da håndtrykket fant sted, var det Bill Clinton som sto i sentrum. Selv om Holst ikke fikk tale, trakk presidenten frem den norske regjeringens innsats.

Også Warren Christopher takket Holst og hans norske kolleger. Yasser Arafat takket Norge fra talerstolen.