Publisert i dag 07:50

Takket være en kombinasjon av kontroverser og nyskapende spillmekanismer ble «Grand Theft Auto» en suksess i 1997.

For utgiveren BMG Interactive gikk det verre. Konkurrenten Take-Two Interactive kjøpte restene av selskapet – og fikk avtalene med GTA-utvikleren DMA Design med på kjøpet. Dette ble grunnlaget for et nytt navn i spillbransjen: Rockstar Games.

Året etter kjøpte Take-Two like godt selve GTA-studioet også. Skottene fikk beholde DMA Design-navnet en stund til, men i dag kjenner du dem som Rockstar North.

Deres første spill ble naturlig nok oppfølgeren «Grand Theft Auto 2». Det regnes som en veldig «trygg» oppfølger, for de viktigste nøkkelelementene fra eneren var beholdt, med en håndfull nye forberdringer.

Spillet solgte over én million kopier, men det var åpenbart, spesielt for Rockstar-ledelsen, at fugleperspektivet til de to første spillene måtte byttes ut med noe mer tidsriktig: 3D.

Å overføre spillets dynamiske verden til tre dimensjoner var mildt sagt utfordrende. Det fantes ingen tilsvarende 3D-spill, og etter hele fire feilslåtte forsøk kom løsningen via et annet team, som nylig hadde fullført 3D-plattformeren «Space Station Silicon Valley». Deres systemer tok utviklingen videre.

  • Les første del av serien:

Slo ned som en bombe

Grand Theft Auto III tok oss med til Liberty City.

Joachim Froholt

Resultatet var «Grand Theft Auto III», som slo ned som en atombombe i spillverdenen da det ble lansert for PlayStation 2 i 2002. Aldri før hadde et spill levert en så detaljert og dynamisk 3D-verden kombinert med friheten til å gjøre hva man ville i den.

Man kunne følge trådene i hovedkampanjen, gjøre sideoppdrag, eller ta del i en av de mange tilgjengelige aktivitetene. Eller bare finne sin egen moro. 

«GTA III» var en åpen sandkasse som rystet spilldesignere verden over, og tvang dem til å tenke nytt.

Ikke bare virket spillets New York-inspirerte Liberty City, som et ekte sted, men dynamisk vær og et heftig lydbilde økte følelsen av å være til stede. Det samme gjorde de ikoniske radiostasjonene, der man fritt kunne hoppe fra klassisk til trance, og fra åttitallsmimring med låter fra gangsterfilmen Scarface til talkshow med Laslow og verdens sprøeste innringere. Alt ispedd herlig satiriske reklamesnutter.

Samtidig var ikke «GTA III» noen fullvokst utgave av den moderne GTA-opplevelsen. Historiefortellingen var rimelig begrenset, handlingen var banal og hovedpersonen sa aldri så mye som et ord. Mellomsekvensene var korte og relativt enkle, og spillets imponerende by var egentlig ganske liten. Men dette var bare begynnelsen.

«Vice City» og «San Andreas»

Allerede året etter kom «GTA: Vice City», med et større fokus på å skildre en helhetlig verden satt til en spesifikk tid – nærmere bestemt Miami på åttitallet. Det var større, hadde en mye tydeligere stil og stemning, og mer fokus på historiefortelling. Hovedpersonen fikk stemme (spilt av Ray Liotta), og Rockstar investerte mer i både skuespillere og lisensierte låter. 

Der «GTA III» la det tekniske og spillmessige grunnlaget, var det med «Vice City» at seriens Hollywood-ambisjoner kom til syne.

I 2004 fulgte Rockstar opp igjen, med «Grand Theft Auto: San Andreas». All erfaringen fra de to forrige spillene ble kombinert. Handlingen var mye mer ambisiøs, rollefigurene mer troverdige og verden mer realistisk. I tillegg var den stor. Løst basert på California og Nevada, med tre svære byer og store områder mellom dem. 36 kvadratkilometer totalt.

Og den var alt annet enn tom! Tidligere spill hadde plenty av sidegreier å leke seg med, men alt var basert på kjernemekanismene – kjøring og skyting. I San Andreas kunne du spille biljard, besøke kasinoer, danse, spille basketball og leke med arkadeautomater. Du kunne gå på treningssenteret, og fysisk aktivitet hindret deg i å bli overvektig. Og du kunne til og med innlede forhold med ulike jenter og så gå på date med dem.

San Andreas skiltet med over 800 individuelle skuespillere, og hadde tungvektere som Samuel L. Jackson, James Woods og Ice-T på rollelista. Rockstar Games begynte å fortjene navnet sitt.

Drama i Norge: – Passer ikke engang for voksne

Kontroverser hadde vært en del av serien siden starten, og utviklerne hadde ingen planer om å justere seg for å unngå bråk denne gangen heller. Stort sett, i alle fall – siden Liberty City er inspirert av New York, ble det gjort flere endringer i etterkant av terrorangrepene den 11. september 2001, for å fjerne potensielt støtende elementer. Ikke så rart, Rockstars eget hovedkvarter var bare et par kilometer unna Ground Zero.

Men ellers var spillet like amoralsk og brutalt som før, men nå sett fra nært hold og med noe av den mest realistiske 3D-grafikken på markedet. Legg til at det fant sted i troverdige miljøer fulle av vanlige folk som kunne meies eller skytes ned – selvsagt ble det bråk. 

At lommeboka ble liggende igjen etter drepte sivile, gjorde dessuten at man ble belønnet for å drepe dem. Dette skapte en eksplosiv kombinasjon: Man kjøpe sex med prostituerte, og etterpå kjøre dem ned for å få tilbake pengene. 

Slikt var bensin på kritikernes bål, og førte blant annet til salgsforbud i Australia.

I Norge ble Barne- og Familieminister Laila Dåvøy (KrF) sjokkert da hun fikk se spillet, og uttalte til ITAvisen at «dette spillet er forferdelig, og burde ikke være lov å selge». Hun ba samtlige forhandlere om å trekke produktet, mens hun så på muligheten til å forby det. 

Deretter ble GTA-distributør KE Media politianmeldt av Forbrukerrådet og Barneombudet i fellesskap. Tom Bolstad i Forbrukerrådet mente det «klart strider mot straffelovens bestemmelser mot utilbørlig bruk av grove voldsskildringer i film, video eller lignende», mens fungerende barneombud Knut Haanes sa at «spillet passer ikke engang for voksne, og manglende lovverk fører til at forhandlere kan selge til småbarn dersom de ønsker det».

Anmeldelsen førte til at «GTA III» ble fjernet fra hyllene hos elektronikk-kjeden Expert, mens KE Media la lanseringen av Rockstar-spillet «State of Emergency» på vent for å unngå trøbbel. Anmeldelsen ble imidlertid henlagt, og Dåvøys forsøk på å forby spillet falt også i fisk. 

Da «Vice City» ble sluppet senere samme år, gikk norske butikker tomme på dag én.

Hot Coffee: Den aller største kontroversen

Noen år senere eksploderte det rundt serien igjen, og det på en litt merkelig måte. Et av minispillene vi ikke fikk i den ferdige versjonen av «GTA: San Andreas» var rett og slett et sexspill, der belønningen for en vellykket date var en animert, interaktiv sexscene. Med påkledde aktører, skal sies.

Den ble droppet for å unngå aldersmerkningen «Adults Only» i USA, som ville klassifisert spillet på samme måte som pornografi, og hindret det i å få hylleplass hos de store kjedene.

Promobilde for Hot Coffe-modifikasjonen på ModDB.

Et Rockstar i tidsklemme gjorde imidlertid en tabbe av dimensjoner, ved at de aldri fjernet minispillet fra spillet. I stedet gjorde de det utilgjengelig gjennom normalt spill. Det hadde ingen umiddelbare konsekvenser på PlayStation 2 der spillet debuterte, og ingen kikket nærmere på koden. Da spillet ble sluppet på PC, tok det derimot ikke lang tid før det minispillet ble oppdaget, og fritt tilgjengelig via en uoffisiell modifikasjon.

Da det ble det klart at innholdet teknisk sett var i PS2-versjonen også, var katastrofen komplett.

Spillet fikk den fryktede «Adults Only»-merkningen i USA de hadde forsøkt å unngå. Kort tid senere ble spillet også fjernet fra hyllene i de fleste kjedene, og produksjonen ble stanset.

I et påfølgende «class action»-søksmål, signert en 85 år gammel bestemor som hadde kjøpt spillet til sitt 14 år gamle barnebarn, inngikk Rockstar forlik. Totalt tapte de visstnok over 200 millioner kroner på hele greia, men med over 27 millioner solgte kopier innen 2011 gikk nok spillet greit i pluss.

Slike salgstall var imidlertid småtterier i forhold til hva serien skulle oppnå senere...

Mer om

Source: VG · Joachim Froholt

At a glance

Topic
World
Country
🇳🇴 NO
Publisher language
NO
Added to Allnira