Gi gass til datasenter

Dette er en kronikk

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Køen av potensielle datasenterprosjekt har skapt enormt engasjement. Mange ser muligheten for at denne nye næringen kan bringe verdiskaping og arbeidsplasser. Ja, den kan sågar minne om vår superlønnsomme oljebransje.

Andre frykter at næringens store strømforbruk øker norske strømpriser kraftig, og dermed svekker lønnsomheten i øvrig næringsliv samt koster husholdningene dyrt. Disse protesterer som om man selger unna arvesølvet (vannkraften) til evig tid.

Dermed fylles mediene av debatter mellom dem som vil satse og dem som vil stanse næringen.

Senest på NRK Debatten for få dager siden – hvor frontene var steile og NRK gav inntrykk av at vi har kun to valg: 1) fullt frislipp for flere datasentre, som gir økte strømpriser og vindmøller på hvert nes, og 2) full stans av flere datasentre, slik at vi kan redde lavere strømpriser.

Midt oppi dette lurer jeg på hvorfor debatten angripes som om Norge er et energifattig land.

Dersom vi løfter blikket, så har vi langt flere alternativ enn dette. NRK kunne for eksempel vektlagt følgende: Norge produserer rundt 10 ganger mer energi enn vi forbruker selv. Til vanlig produserer vi grovt regnet 150 TWH strøm, hvorav ca. 10 prosent eksporteres (i år med gjennomsnittlig temperatur og nedbør). I tillegg produserer vi tilsvarende rundt 2400 TWH med olje og gass, hvorav 92–98 prosent eksporteres.

Med andre ord: Vi flommer over av energi. Spørsmålet bør være hvordan vi forvalter energiressursene best mulig for å maksimere velstand, sikre sysselsetting og næringsutvikling, samt minimere miljøbelastningen.

Av vår 150 TWH strømproduksjon, brukes nær 1/3 i industrien. Aluminiumsnæringen bruker ca. halvparten av dette, rundt 20 TWH. Det aller meste av deres produkter blir eksportert. Ergo, gjennom aluminiumsverkene våre eksporterer vi rundt 20 TWH med vannkraft.

Jeg heier på aluminiumsnæringen vår. Det er heldigvis veldig få som protesterer på dette, fordi vi oppfatter at disse bedriftene er bra for norsk økonomi, bra for sysselsetting, bra for næringslivet, bra for miljøet, og bra for fagmiljøene vi utvikler her hjemme.

La meg samtidig sette dette ytterligere i perspektiv: Hydros aluminiumsverk på Karmøy bruker like mye strøm som hele datasenterbransjen gjør i dag – ca. 3,5 TWH.

Vi klarer altså lage debattprogrammer som problematiserer datasenternæringens strømforbruk, uten at noen nevner at det bare tilsvarer ett enkelt aluminiumsverk. Det sier litt om perspektivet som presenteres.

Men det stopper ikke der. Oljenæringen har også blitt bedt om å elektrifisere mest mulig av sine anlegg. Blant partiene som ønsker å satse på «oljå», har kun Frp vært sterkt kritisk til dette. I fjor brukte petroleumsnæringen ca. 11 TWH strøm fra kraftsystemet.

I 2030 vil plattformer og landanlegg bruke rundt 17,9 TWH. Hvor problematiserer dette? Eller er det en «hellig ku», fordi det tilhører klimapolitikkens område? Og hvorfor var ikke det nevnt i NVEs pressemelding om kommende kraftforbruk og kraftbalanse?

Misforstå meg rett. Jeg er bekymret for hvordan strømsituasjonen ser ut om få år. Fordi energipolitikken i Tyskland (Europa) har vært feilslått og skapt skyhøye priser og knapphet. Fordi oljenæringen sluker strøm fra kraftnettet. Og fordi datasenterbransjen viser stor investeringsvilje.

Men la oss ikke gripes av panikk.

Det finnes et alternativ til å kreve full stans, slik som Rødt og enkelte andre partier nå gjør. Selv om utfordringen er stor, bør ikke de som er mest paniske ta de viktige beslutningene. Rødt er jo for øvrig også imot satsing på norsk petroleumsnæring, imot nye vannkraftverk, imot motorveier etc. etc., men det er en annen debatt.

Selv om det er viktig å diskutere helheten i energipolitikken, skal jeg isolere diskusjonen til én bransje – datasenterbransjen.

Datasenterbransjen har mange prosjekter på blokka. Noen av disse blir helt sikkert realisert, andre vil forbli på tegneblokka. Økningen i kraftforbruket fra næringen må vi selvsagt ta på alvor. Dersom man realiserer alle prosjekt som har rett til å knytte seg til strømnettet innen 2030, vil datasenterbransjen trolig bruke et sted mellom 8–13 TWH i 2030. Det er en kraftig økning, men ikke særlig større enn det oljenæringen har lagt opp til. Men summen av disse to gjør jo selvsagt situasjonen enda mer utfordrende.

Les også

Når datasenteret kommer til bygda

Det finnes heldigvis løsninger:

For et land som produserer 10 ganger mer energi enn vi forbruker, burde investeringsviljen fra datasenternæringen bli sett på med interesse, ikke frykt. Dette er jo en fantastisk mulighet til å kunne foredle litt mer av vår energi på hjemmebane, fremfor å eksportere den som råvare ut av landet.

Tenk over det. 8 TWH strømforbruk tilsvarer bare drøyt to gasskraftverk av Kårstø-størrelsen. Det utgjør ca. 1 prosent av Norges gassproduksjon. 1 prosent! Vi har løsningen allerede – hvorfor ser stortingsflertallet helt bort fra den?

Husk, det er stort flertall på Stortinget for å utvinne denne gassen. I dag sender vi den tilnærmet uforedlet ut av landet, hvor den brennes.

Jeg tenker det ville vært kjempeflott om vi sa til datasenterbransjen: dere er velkomne til å investere i Norge. Men fordi dere bruker veldig mye strøm, forventer vi at dere investerer i strømproduksjon tilsvarende behovet deres.

Noen ville kanskje bidratt til å oppgradere vannkraftverk eller bygget småkraftverk: Andre ville kanskje sett på kjernekraft. Men den enkleste og kjappeste løsningen ville være å investere i gasskraft på Kårstø, Kollsnes, Mongstad og/eller Melkøya – som er fire eksisterende gassanlegg, hvor alle har eller har hatt infrastruktur for gasskraftverk.

Alternativet er at vi sier nei takk til datasenter, selger gassen til Europa hvor de bygger datasentrene vi ikke vil ha, og som da bruker mer energi for å oppnå den samme datakraften. En slik politikk er dårlig for norsk økonomi, dårlig for norsk teknologinæring, dårlig for norsk leverandørindustri, for norsk byggenæring og ikke minst, dårlig for miljøet.

I de mest offensive prognosene – hvor alle tenkelige datasenterprosjekt blir bygget ut uavhengig av kostnader og etterspørsel – så vil man om en del år kanskje bruke rundt 26 TWH strøm. Det er veldig mye sammenlignet med i dag, og jeg forstår at man blir bekymret for strømprisen dersom man ikke øker strømproduksjonen.

Men hele dette strømbehovet utgjør altså bare ca. tre prosent av norsk gassproduksjon. Og innen da kunne vi kanskje samarbeidet med Sverige om å bygge opp et par kjernekraftverk i Skandinavia.

Da får vi enda mer strømproduksjon inn i markedet, finansiert av en fremtidsrettet næring som ikke krever subsidier, og gjort Norden til en hub for teknologinæringer og energibedrifter.

Med andre ord – det er opp til oss om vi ønsker å gjøre datasenternæringen til et problem eller til en fremtidsrettet næring. Vi har byggesettet foran oss, med manualer og deler klare.

Våger vi å omgjøre norsk gass til høyteknologi og verdiskaping på hjemmebane, eller skal vi fortsette å la det nasjonale CO₂-regnskapet være en hellig ku som gjør at vi mister konkurransekraft og øker verdens CO₂-utslipp?

For meg er svaret åpenbart.

Foreningen Norsk Datasenter Industri er kunde hos Geelmuyden Kiese som Solvik-Olsen også er tilknyttet. Men denne kronikken er skrevet som privatperson og ikke koblet til kundeforholdet. Solvik-Olsen hadde for øvrig ansvaret for datasentre som samferdselsminister.