Fyr opp printeren, nå er det Halloween igjen!

Skapertrang og godterisug møter tidsklemma til duell. Hvem vinner i år?

Publisert nå nettopp

Innhold

• Eventyrets begynnelse
• 2024: Brannalarmen går
• 2025: Lilla TPU og lommelykt
• 2026: Leiemorder-apen er løs

Lite visste jeg, da jeg bega meg ut på 3D-printer-reisen min, at hver oktober skulle domineres av et sted mellom sitrende skaperglede og kaldsvettende frykt for å underprestere. Men slik har det altså blitt.

I fjor trosset jeg dobbel skiveprolaps og brudd i korsryggen, og klarte så vidt å få i stand noe til avkommets feiring. Året før utløste jeg brannalarmen på hele barneskolen, og tvang et hundretalls barn og voksne ut i høstkulden. Jeg burde selvfølgelig skjønt at uavklart bruk av røykmaskin, i et 100 år gammelt skolebygg, ikke er lurt, men til mitt forsvar var jeg opptatt med å balansere et motorsaghode på sønnen min.

Nå skriver vi dagen før den skumle dagen, år 2026, og jeg er ikke helt sikker på at masken jeg har klabbet sammen faktisk stemmer med hodeformen hans.

Hva sier det egentlig om deg, som selverklært og marginalt profesjonelt anerkjent dingseskaper, om du ikke klarer å få ut noe til selveste Halloween?

Vi spoler tilbake til lykkeligere dager i 2023, da jeg oppdaget appen Nomad Sculpt. Tegne har jeg aldri hatt særlig talent for, og fantasifull 3D på prikker-og-streker-nivå har alltid tatt meg ekstremt lang tid. Med Nomad Sculpt på iPad-en så gikk det meget bedre. Jeg mener bestemt jeg satt på flyet til Amsterdam da jeg begynte å tegne på noe som kunne bli en 3D-printet maske.

Det fine med Nomad Sculpt er at man i liten grad trenger å forholde seg til om det er «god» eller «dårlig» 3D. Her kan man skamløst bruke (nesten) alle polygoner man måtte ønske. Opplevelsen er litt som å kladde rundt med en leireklump: Putte på litt her, skrape vekk litt der, jevne ut, trekke og riste. Til forskjell fra leireklumpen så har man muligheten til å angre på det man gjør, så alt håp er ikke ute om man drar nesegropen ut av bakhodet.

Gratisverktøyet Blender har også en fin «sculpting»-modus, men personlig har jeg likt bedre å sitte med stylus på en iPad enn mus på en datamaskin til denne jobben. Prinsippene gjelder uansett, for her det bare å klabbe til masken, skjære noen hull og printe ut. I min prosess hadde jeg god hjelp av å ta noen bilder forfra og i profil av tiltenkt maskebærer, som jeg la som referanse inne i Nomad. På et tidspunkt gjorde jeg også en 3D-scan med en gratis mobilapp, som jeg plasserte under maskemodellen for å sammenligne.

Nå i dag ville jeg kanskje gjort en flerfarget 3D-print, men ikke nødvendigvis. Jeg printet den da ut i en lys beige, og gikk løs på den med fargede, vannfaste tusjer. Dette kryper litt langs laglinjene, men ikke verre enn at det så greit (eller grusomt, alt ettersom) ut. Bak øyehullene limte jeg stoff jeg klipte fra en kvinnestrømpebukse. Se for dere mann (41) i klesbutikken, som spør hvilken variant de har som blir mest gjennomsiktig når den strekkes.

En annen ting å merke seg, når man printer slike ting, er at det kan lønne seg å eksperimentere litt med orientering i printeren. Den andre masken jeg tegnet opp samme år, med et saftig nesegrev, dro for eksempel nytte av å være snudd slik at nesa kunne lages uten støttestrukturer.

Samme år gjenoppdaget jeg også en rull med selvlysende filament, som jeg hadde kjøpt og glemt. Siden selvlysende filament kan slite litt ekstra både på slanger og tannhjul, da det inneholder grovere partikler, så bruker jeg det sjelden. I 2023 aksepterte jeg slitasjen, og kastet sammen en liten alvehånd-og-lysende-krystall, av kombinasjonen 3D-print, UV-led, en knapp og et lite batteri. UV-led-en lader veldig hurtig opp det selvlysende filamentet som ligger rundt den, så et par sekunders knappeklemming gjør at krystallen gløder lenge i mørket.

NB: ALDRI SE RETT INN I EN (5 WATT) UV-LED! Gjennom noen millimeter PLA er det greit.

Året etter utløste jeg altså brannalarmen, men jeg mener oppriktig at dette var uunngåelig, gitt innsatsen i ukene før. Simultankapasitet: null.

Dette året tegnet jeg ikke maske selv, men fant en modell av anime-galskapen Chainsaw Man, som sønn det året hadde total hangup på, på nettstedet Thingiverse.

For å komme i mål med den produksjonen endte jeg med å kjøpe en 3D-printer nummer to. Begge maskiner stod og duret mer eller mindre non-stop i to uker, og selv da manglet jeg noen tenner på sagblad-armene. En syklist sa en gang til meg at det riktige antall sykler, som en skikkelig syklist må ha, er n+1. Hvor «n» er antall sykler man allerede har. I oktober føles det definitivt slik for 3D-printing også.

År 2025 hadde masker helt gått av moten for begge bestillere. Det tenkte jeg først kunne bety en slappere oktober-innspurt, men det var inntil begge i stedet ønsket seg elektronikk som ikke fantes. Den ene mente det livsnødvendig med en håndblaster à la Mega Man, og den andre var minst like opphengt i et sverd som kunne minne om noe fra KPop Demon Hunters. Nevnte jeg at jeg hadde dobbel skiveprolaps? En prolaps har ikke stort å stille med, i møte med utømmelig skaperlyst og ivrige barn!

Her var det bare å flekke opp Fusion og hekte en rull nydelig, lilla TPU på den ene printeren. TPU-varianten jeg brukte er blant de mer spennende jeg har vært innom. Passe myk, passe fast, passe gjennomsiktig og – med gyroid infill – en passe kul tekstur.

Kronen på sverdverket var en superbillig lommelykt, som jeg plukket opp i en tilfeldig dingsebutikk. Denne plukket jeg fra hverandre, og tegnet innmaten inn i håndtaket til sverdet. Der ble det plass til batterier og en skreddersydd trykknapp. Jeg går ikke av veien for å lage elektronikken selv, men hvorfor styre med det hver gang, hvis det finnes noe man kan gjenbruke?

Samme framgangsmåte ble løsningen på blasteren også. USB-oppladbar minilommelykt, røsket fra hverandre og limt fast i en 3D-printet konstruksjon.

Utløsermekanismen bygde jeg inn i håndtaket, og koblet dette til restene av lommelykten.

Når vi nå skriver oktober 2026, så må jeg vedgå at skaperinnsatsen kanskje er på bunnivå. Årsaken mener jeg er den eneste akseptable: Jeg har vært for opptatt med å lage andre ting, og ingen har mast høyt nok. Det betyr riktignok ikke at printeren slipper helt unna Halloween-kjøret, og i år er hovedleveransen en ny maske.

Jeg hadde ærlig talt foretrukket om det fantes noe ferdig jeg kunne laste ned og printe, men sønnens ønske dette året er en litt vrien kombinasjon av lite kjent superhelt, fra et selskap som iherdig verner om merkevaren. Det finnes noen modeller på nettet, men ingen av dem er masker, eller spesielt enkle å gjøre til masker.

Selvfølgelig kunne jeg ha satt meg ned og 3D-modellert noe, eller dratt opp Nomad Sculpt igjen .. Men det tar meg rett og slett for mye tid, og jeg er ikke god nok til at en så komplisert maske blir bra. Hva gjør man, da, kanskje med snev av skam? Jo, man tyr til AI.

Prosessen begynte med at jeg spurte ChatGPT om å generere en 3D-rendring, basert på fan art fra nett (med åpen lisens).

Denne har jeg deretter tatt med meg inn i Meshy, en AI-basert 3D-generator. Det finnes etter hvert mange av disse, og jeg skal ikke si at den ene fungerer bedre enn den andre, men jeg har selv hatt hell med å generere modeller med Meshy, som jeg senere har kunnet kna videre på.

Fra Meshy får man en fullstendig 3D-modell. Altså en solid byste. Denne er det jo litt vanskelig å få klemt ned på noens hode, så derfra går jobben over i Blender.

Det første jeg gjør i Blender er såkalt «remesh», som er en innebygd og automatisert prosess som bygger opp modellen på nytt, med passe detaljnivå. Deretter lager jeg en litt avlang kule, som jeg bruker til å «klippe» veggene i bysten, med såkalt «boolean»-operator. Da har man et skall, med et omtrentlig hull til hodet bak.

Med Blender-funksjonen «solidify», så gir man skallet tykkelse. Etter denne operasjonen ser modellen ofte litt ruskete ut, med vegger som stikker inn i seg selv og annet spetakkel. Dette løser seg ofte med enda en remeshing, og deretter en runde innom «sculpt»-modus. Ved å bruke «smoothing»-verktøyet, så fjerner man lett hakkede kanter og søkk på innsiden av masken.

Samme boolean-klipping som med kulen over, gjentar jeg for øynene, nesebor og munnen, slik at det er hull gjennom masken her og der. Til slutt bruker jeg «sculpt»-funksjonen igjen, til å pusse kantene, legge til og fjerne noen detaljer, samt å dra øynene litt slik at de passer med avstanden jeg har målt mellom øynene på den som skal bruke masken.

Etter innsats fra ChatGPT, Meshy og Blender, så kan 3D-printeren gå løs på 24 timer med laglinjer. Havarerer printen på time 23? Går det an å feste pelsen, som skal limes utenpå? Vil den passe på bestilleren? Det er spørsmål og håp som henger i en syltynt snøre alle disse timene.

Et drøyt døgn senere er første del av dommen på plass: Helt på viddene er kreasjonen i alle fall ikke. Da er det pelsen som gjenstår, og her kan det spankuleres i mange ulike retninger. Allerede før 3D-modellen var unnfanget, så var et pelsaktig bånd anskaffet. Burde jeg hatt hull i masken så det kunne stikkes/eller sys på? Eller blir det min gamle nemesis, limet, som er riktig veivalg? Superlim og pensel? Smeltelim? Sjukt mange spørsmålstegn, som alle kulminerer i erkjennelse om at lim generelt er en dør man går gjennom og låses bak deg. Kvelden før avkommet skal ut og snylte godis er et veldig dårlig tidspunkt å ende med å lime tskjorten sin til det eneste aksepterte kostymet.

Teppetape, slo det meg, er den tryggeste muligheten her. Den klistrer godt, er hvit som pelsen, og kan rives av igjen hvis det feiler totalt. Litt klønete å få på, fester ikke like godt som lim, men heller ikke like utsatt for permanent innfesting av levende pekefinger til plasten.

Leiemorderapen er et faktum. Nå må vi få på et par solbriller og et haandvåben som ikke får foreldregruppen til å steile, så gjenstår det bare å se om han får sanket nok godteri til at vi holder skaperkoken gående fram til neste oktober.

Beste ønsker om en skummel helg!

Mer om