Fred i Ukraina, konflikt i Norden?

Samme hva man mener om saken: Dagens samtale mellom Putin, Stubb og Støre er en verdensnyhet.

Å snakke med Putin er kontroversielt. Forventningene om hva en dialog med han vil føre til, bør være svært lave.

Statsledere som har forsøkt tidligere, har blitt ydmyket. Den franske filmen «Da Macron møtte Putin» er en sakte dokumentasjon på mislykket diplomati. Frankrikes president Emmanuel Macron hadde en overdreven tro på egne evner til å overtale.

Danmarks statsminister Mette Fredriksen gikk i taket tirsdag over samtalen hennes nordiske brødre hadde hatt med Putin. Sveriges statsminister Ulf Kristersson er mer dempet, men han påpekte at dagens samtale er risikabel fordi den kan splitte Europa.

Også Estlands statsminister Magnus Tsahkna er skeptisk til å snakke med Putin nå: Det er ingen tegn til at Russland har noen genuin vilje til forhandlinger, skriver han på X.

Men hvem er det som splitter Europa, egentlig?

Samtalen med den russiske diktatoren er ikke noe Norge og Finland har funnet på alene. Dette er ikke solospill, selv om ikke Mette Fredriksen var med. Den er en del av prosessen USA leder an, og som inkluderer samtaler mellom Ukraina, Russland og USA – og Europa.

Det skal dessuten være Ukrainas ønske at samtalen med Putin fant sted. Det bør veie tungt.

Ifølge Støre ble alle de nordiske statslederne informert i forkant. Praten med Putin skal dessuten ha vært forankret både i Nato og blant statsledere i Europa.

Fredriksen er bare uenig i at de burde gjøre det.

Kanskje føler de nordiske kollegene seg også utelatt.

En viktig grunn til at Stubb og Støre har fått denne rollen som «bistandsadvokat» for Ukraina, er at også Norge og Finland deler grense med Russland. Det naboskapet vil jeg påstå først og fremst er en ulempe.

Hverken Danmark eller Sverige bør misunne oss å ha en slik nabo. Det preger hvordan man ser på tingenes tilstand.

Det blir altså ikke fred i Ukraina uten at noen snakker med Putin. Hvorvidt det er smart at nettopp Støre og Stubb tar det oppdraget, er en annen sak. Tiden vil vise om dette var noen god idé. Antagelig vil dette bli diskutert i mange år fremover.

Men det som nå ser ut som en åpen krangel mellom nordiske statsledere, er ikke heldig. Antagelig burde både Stubb og Støre gjort mer for å forhindre denne pinlige ordvekslingen. Og Mette Fredriksen? Hun kunne og burde dempet seg.

Selv om det kanskje er en søskenkrangel, skulle de ha unngått dette. Uenigheten mellom nordiske statsledere burde ikke stå igjen som det viktigste med dagens samtale.

For å si det ettertrykkelig:

Det er en uendelig lang vei frem til fred i Ukraina. Det er overhengende fare for at Putin vil snakke bare for å hale ut tiden, mens krigen fortsetter akkurat som før.

Uttalelsen fra Kreml etter møtet sier alt: «En rettferdig og varig fred er bare mulig dersom Russlands legitime interesser blir fullt ut ivaretatt»

Men – det er positive tegn, selv om Putin er Putin. Det varslede møtet mellom USA, Russland og Ukraina i Abu Dhabi i midten av november ser ut til å bli noe av.

At Putin faktisk nå viser interesse for diplomati, er et steg i rett retning. Men man må altså huske at det neste steget ikke er fred, men at fredsforhandlinger i det hele tatt kan begynne.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.