«Folk følger med på deg hele tiden»

Utenfor turistsenteret Russkij Dom midt i Longyearbyen står det fortsatt «Velkommen». Men da vi norske journalister banker på, vil ingen prate.

I svømmehallen pleide norske og russiske ungdommer å møtes til vennskapelig konkurranse. Nå er det stopp på idrettsutvekslingen. En ny isfront er i ferd med å bre seg.

Hva er det egentlig som foregår på Svalbard?

Alt så annerledes ut på nyåret.

I januar blir VG tatt imot i Barentsburg, gruvesamfunnet der Russland har drevet kullvirksomhet siden 1930-tallet.

Darya Sljunjaeva viser oss rundt. Kvinnen i gult forteller om de nye investeringene. Om turismen hit. Om det hun sier er en hyppig kontakt med norske myndigheter.

Hun viser også frem bosettingens nyoppussede idrettssenter med svømmehall og en sportssal som bærer det russiske navnet for «vennskap».

– Vi samarbeider, sier Sljunjaeva.

Så kommer våren. Snøen trekker seg tilbake fra fjellene rundt Longyearbyen.

Men mellom Norge og Russland blir det stadig kaldere.

Et russisk skip tas i arrest. Norges ambassadør kalles inn på teppet i Moskva. En russisk ungdoms­organisasjon med militære forbindelser markerer seg i Barentsburg.

Da VG kommer tilbake i september, er også slutt på den hjertelige mottagelsen. Nå er svaret «ingen kommentar».

Krigen i Ukraina føles ikke lenger like langt unna.

Hvordan skal vi få innbyggerne i Barentsburg i tale? Vi må få tak i kvinnen som tok imot oss så hjertelig for under ett år siden.

Men nå svarer ikke Darya Sljunjaeva på telefonen. Heller ikke på SMS eller meldingstjenesten WhatsApp.

Et døgn senere kommer et kort svar: «Vi synes ikke det er nødvendig å gi et intervju.»

Vi trodde Sljunjaeva hadde mye å snakke om – for denne høsten er det gjennom det russiske statsbudsjettet blitt kjent at Moskva skal pumpe stadig mer penger inn i bosettingen på Svalbard.

Samtidig blir det russiske lokalsamfunnet mer og mer isolert.

Nå er det ikke mulig å ta seg til Barentsburg hvis du ikke ankommer med båt, noe som ikke lar seg gjøre uten å betale penger til den russiske staten for å få lov til å legge til kai. Dermed tilbyr ikke norske turistselskaper turer til den russiske bosettingen.

Lars Fause har fått litt å tenke på.

Fause er sysselmester, den norske statens øverste representant på Svalbard.

Han ønsker oss velkommen inn på kontoret sitt i Longyearbyen. I vinduet står en blå- og hvit porselensfigur av en stør.

– En gave fra russerne, sier han kjapt.

Fause har de siste fire årene vært travelt opptatt med å forsøke å roe forholdet mellom Russland og Norge på denne helt spesielle og strategisk viktige øygruppen. Men selv han mener noen fakta er uomtvistelige:

– Nå skal jeg skremme dere litt. Dere sitter nå på et bombemål. Vi er per definisjon på en øde øy med en lang forsyningsvei til fastlandet.

Konsekvensene kan bli store dersom noe går galt, minner sysselmesteren om.

– Så du er ikke helt trygg på beredskapen, egentlig?

Igjen kommer svaret raskt:

– Jeg prøver å si at når du først er her, da – gitt geografisk avstand og det naturgitte – så bør du være bekymret.

I Longyearbyen møter vi Yaroslava og Katarina.

De to russiske kvinnene bodde og jobbet i Barentsburg i henholdsvis tre og fem år. Så forlot de stedet til fordel for norske Longyearbyen, fordi de allerede i 2021 følte at russiske myndigheter strammet grepet om ytringsfriheten.

De sier at den russiske bosettingen på Svalbard har forandret seg.

– Den gang følte jeg ikke at vi var under statlig kontroll 24 timer i døgnet. Nå virker det som om bosettingen er blitt det, sier Yaroslava (33).

Det store flertallet av russere VG treffer på Svalbard, vil ikke snakke med pressen. Men for Katarina (37) er valget enkelt.

– Fordi vi har 145 millioner mennesker som ikke kan si det de mener,

Da Yaroslava flyttet til Svalbard i 2017, var det blant annet for å få avstand til verdens konflikter.

– Det virket langt borte fra alle politiske eksplosjoner. Den gang levde alle sammen i fred her, hele det internasjonale samfunnet.

Første gang hun kom tilbake til Barentsburg etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022, merket hun seg en ny følelse:

– Den følelsen av at folk følger med på deg hele tiden. Og mengden russiske flagg du ser overalt! Jeg husker første gang jeg kom dit etter at krigen startet. Jeg ble helt målløs da jeg så alle de flaggene, sier Yaroslava og illustrerer med oppsperrede øyne.

Han trekker frem feiringen av 9. mai, den russiske seiersdagen fra andre verdenskrig. Til markeringen ble patriotiske ungdommer fløyet inn til Barentsburg.

– Det gikk fra å ha vært en slags «brorskapsånd» til plutselig å bli en litt sånn snål parademarkering. På grensen til å ligne noe militært, men uten at det var militære til stede. Noe som vi ikke hadde sett før.

Fersk fra et kveldsforedrag ved Universitetet på Svalbard møter vi professor i russisk historie, Kari Aga Myklebost.

Hun er klar i sin tale:

Hvem er menneskene som nå setter sitt preg på den russiske bosettingen?

En av dem har vi allerede møtt: Darya Sljunjaeva.

Kvinnen som i januar viser VG rundt, er ingen hvem som helst.

Sljunjaeva er assistenten til Ildar Neverov, generaldirektøren i det statseide gruveselskapet Trust Arktikugol.

Hun er utdannet ved Det russiske utenriksdepartementets diplomatiske akademi i Moskva og har skrevet om de folkerettslige stridsspørsmålene som nå står sentralt mellom Norge og Russland.

I oktober i fjor fikk Sljunjaeva enda en ny rolle: leder for Det russiske geografiske selskapets nyopprettede senter i Barentsburg.

Det høres kanskje tørt ut.

Men organisasjonen ledes av Russlands tidligere forsvarsminister Sergej Sjojgu. Vladimir Putin selv leder organisasjonens beskytterråd, der også utenriksminister Sergej Lavrov sitter, mens Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov leder medierådet.

Det russiske geografiske selskapet beskrev selv åpningen som et nytt steg i arbeidet med å styrke Russlands tilstedeværelse i Arktis. Og Darya Sljunjaeva har lenge vært opptatt av nettopp dette.

I en artikkel publisert i et russisk diplomatisk tidsskrift i 2023 argumenterte hun for at Svalbard spiller en viktig rolle i den strategien.

Hun gjenga også det russiske synet på Norges forvaltning av havområdene rundt øygruppen:

«Russland eier allerede litt over 50 prosent av Arktis, så for oss tror jeg ikke det er hensiktsmessig å gå videre. Vi har allerede nesten alt.»

Russland eier ikke over halvparten av Arktis. Landet har imidlertid rundt 53 prosent av kystlinjen langs Polhavet.

Da vi i januar spør Sljunjaeva om den vestlige verdens frykt for at Russland skal gjøre noe med Svalbard, avviser hun bekymringen:

– Det er bare spekulasjoner, vi vet ikke hundre prosent hva som skjer. Om Russland skal gjøre noe med Svalbard, tror jeg ikke at det er verdt å være oppmerksom på.

Men Russland har store planer for Svalbard. Og de handler ikke bare om kull.

Barentsburg er fortsatt en gruveby, men sikter mot langt mer.

Dette blir tydelig når du går gjennom den lille bosettingen i dag.

Da VG er her i januar, jobber bygningsarbeidere med gamle boligblokker. Darya Sljunjaeva peker ut bygg etter bygg som står for tur.

– Vårt mål, trustens mål, er å skape livsforhold som ligner på det vi kan ha hjemme på fastlandet, slik at mennesker føler seg tryggere og har det behagelig. Det er viktig at folk trives.

«Trusten» er Trust Arktikugol. Det statseide russiske selskapet er formelt et gruveselskap. men i Barentsburg er det også noe langt mer. Trusten driver sykehuset, skolen, kraftverket, hotellet – og idrettshallen.

Her er treningsrom og svømmebasseng. På veggen står det russiske sportsmottoet «Raskere, høyere, sterkere».

Idrettshallen er gratis for dem som bor i Barentsburg. Solarium har de også – og en større hall er under bygging.

En av arbeiderne er Shorov (50). Han har kommet til Barentsburg for å tjene penger til familien. Sønnen jobber sammen med ham.

– Jeg liker å være her. Det er nesten som en familie. Jeg kjenner barn fra da de var små, og nå er de nesten ferdige med skolen.

I skolen og barnehagen går 36 barn. Der finnes en felles kantine, et verksted hvor elevene lager suvenirer. Utenfor Barentsburg ligger en hundegård.

Midt i det hele: Kullgruven.

– Uten gruven kan vi ikke eksistere, sier Sljunjaeva til VG i januar.

Det er lenge siden gruvedriften i Barentsburg var lønnsom, men russerne fortsetter å hente kull opp fra bakken. Det handler om å sikre tilstedeværelsen.

Nå satser Russland på å utvikle andre aktiviteter ved siden av kullet: turisme, forskning og utdanning. Myndighetene i Moskva ønsker også å trekke flere vennligsinnede land inn i aktiviteten på Svalbard.

De neste tre årene skal den russiske staten subsidiere Trust Arktikugol med 3,1 milliarder rubler – rundt 350 millioner kroner med dagens kurs.

Russland-forsker Myklebost mener utviklingen må ses i sammenheng med det som har skjedd i Russland etter fullskala-invasjonen av Ukraina.

– Det har oppstått en frykt- og angiverkultur som dyrkes av myndigheter og statsapparat for å kontrollere befolkningen og få folk til å sensurere seg selv, mener historieprofessoren.

Én ting kan russerne ikke velge bort: På Svalbard gjelder norsk lov.

Sysselmester Lars Fause har snart sittet seks år i jobben. Fire av dem etter at Russland brått gjorde seg uvenn med store deler av den vestlige verden etter invasjonen av Ukraina i 2022.

Hvordan russerne på Svalbard skal håndteres i en slik situasjon, har ikke alltid hatt et opplagt svar. Men Fause mener han har funnet oppskriften.

– Det sitter jo i min ryggmarg, fra å ha vært statsadvokat, at vi behandler alle likt – alltid. Det et ufravikelig prinsipp. Og hele trikset. Å la seg påvirke av propaganda eller hva som sies og gjøres innenfor det vi kaller ytringsfriheten, det kan vi ikke gjøre..

Derfor er Svalbard norsk

Den unike Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten fra 1920 anerkjenner Norges fulle suverenitet over øygruppen. Norsk lov gjelder, og norske myndigheter bestemmer.

Andre land har rettigheter

Borgere og selskaper fra land som har sluttet seg til traktaten, skal likebehandles på bestemte områder. De kan blant annet bo, drive næringsvirksomhet og utvinne naturressurser – innenfor norsk lov.

Ingen særrett for Russland

Russernes tilstedeværelse i Barentsburg gir ikke landet noen egen suverenitet på Svalbard. De har rettigheter på samme grunnlag som andre traktatland og må følge norske lover og regler.

Fause forteller om mange interne møter og drøftinger med sentale myndigheter i Oslo etter fullskalainvasjonen.

Til slutt landet han på fire prinsipper for sin strategi overfor russerne på Svalbard:

Lovlighet. Objektivitet. Saklighet. Proporsjonalitet.

Jobben som venter etterfølgeren, beskriver han som «et godstog i 110 km/t».

– Jobben er at ingenting skal ha skjedd i det ytre i løpet av min vakt.

– Hva med i det indre?

– Der er det full fart, svarer Fause kort.

I løpet av hans tid på Svalbard har det ikke manglet på episoder som kunne satt forholdet på prøve.

Som da russerne i august 2023 satte opp et syv meter høyt ortodoks trekors i fjellsiden over havnen i Pyramiden – en fraflyttet sovjetisk gruveby på Svalbard som i dag er bevart som en «spøkelsesby» og er blitt et populært turistmål.

Det skjedde uten nødvendig tillatelse og i strid med arealplanen.

Russiske myndigheter presenterte det som «verdens nordligste ortodokse kors» og som del av «Pyramidens gjenfødelse».

Lars Fause avfeier saken som en «ren, kjempekjedelig plan- og bygnings­rettssak» – karakteristisk for måten han snakker om forholdet til Russland på.

– Føler du at den russiske motparten strekker seg like langt som deg for å beholde freden?

– Det skal ikke jeg si noe om. Det blir utenrikspolitikk. Men i alle fall, dialogen med den russiske direktøren og generalkonsulen i denne saken var akkurat sånn den pleier å være, svarer Fause.

– Den var konstruktiv og full av respekt.

Slik forandres Svalbard av russerne

1. Barentsburg er blitt tydeligere politisert

Trust Arktikugol, med sin nye ledelse, fremstår i stadig mindre grad som et gruveselskap som holder liv i Barentsburg, og i større grad som et russisk utenriks­politisk instrument, sier forfatteren av «Russerne på Svalbard», Per Arne Totland.

Satsingen omfatter nå turisme, forskning, utdanning og sterkere direkte forbindelser til hjemlandet.

2. Mer patriotisk og militarisert symbolbruk

Under 9. mai-markeringen i år kom russiske ungdommer i uniform til Svalbard. Barents Observer knyttet dem til Flagman, en organisasjon med forbindelser til russiske militære strukturer og planer om aktivitet i Barentsburg. Det føyer seg inn i en bredere bruk av patriotiske markeringer og russisk minnepolitikk på Svalbard.

3. Russerne vil trekke flere land inn på Svalbard

Et viktig strategisk skifte er at Russland tidligere vernet om sin særstilling på Svalbard sammen med Norge, mens Moskva nå aktivt inviterer «vennligsinnede» land til forskning, utdanning, turisme og annen aktivitet på Svalbard. Særlig BRICS-land er interesserte, og flere av dem har nå signert Svalbardtraktaten.

4. Hybridtrusselen er blitt mer konkret

Tidlig i 2026: PST peker på Svalbard som særlig utsatt for russisk etterretnings- og påvirkningsaktivitet og trekker frem den russiske tilstede­værelsen på øygruppen.

Våren 2026: Norge og allierte avbryter en hemmelig russisk operasjon nær Svalbard, der dypvannsenheter har øvd med teknologi som kan brukes mot undersjøiske kabler.

Sommeren 2026: PST opplyser at de har styrket sin tilstedeværelse på Svalbard.

5. Ukraina-krigen har flyttet seg helt inn i Barentsburg

I september tok sysselmesteren «Professor Moltsjanov» i arrest ved kai i Barentsburg, etter en kjennelse fra Nord-Troms og Senja tingrett – på begjæring fra ukrainske Naftogaz. Det utløste sterke reaksjoner fra Moskva. Norges ambassadør ble kalt inn på teppet, og russiske statsmedier ga saken massiv dekning.

Nylig fikk også det ukrainske energiselskapet Naftogaz rettens medhold i å ta arrest i turist­senteret Russkij Dom, som ligger i Longyearbyen.

6. Forholdet mellom russiske og norske beboere er endret

Kontakten mellom vanlige folk i Longyearbyen og Barentsburg er i stor grad lagt på is. Syssel­mesteren opprettholder sine kontaktflater til Barentsburg som del av å ivareta norsk lov og orden på Svalbard.

Kilder: Professor Kari Aga Myklebost og journalist Per Arne Totland, forfatter av boken «Russerne på Svalbard».

I Longyearbyen skjærer unge norske svømmere gjennom vannet i Svalbardhallen. Snart kan den bli stengt i ett år for oppussing.

Bare et par timer unna ligger en nyoppusset svømmehall i russiske Barentsburg. Men idrettsutvekslingen mellom de to bosettingene er satt på pause.

– Det er jo synd for ungene. På begge sider, sier svømmetrener Espen Helgesen.

– Men samtidig mener jeg det er viktig at vi tar et standpunkt – og holder på det.

I Barentsburg bærer idrettsenteret fortsatt navnet «vennskap».

VG