Miriam var fortsatt bare i 20-årene, med glatt hud og uten åpenbare «feil» som trengte fiksing.

Hun så bra ut, men alt kan bli bedre.

Slik så Miriams lepper ut rett før behandlingen startet.

Foto: Privat

Sminke hadde vært en hobby i mange år, men det ville vært lettere i hverdagen med noe mer varig.

Og feeden hennes i sosiale medier var full av influensere som hadde fikset på ansiktet.

Miriam syntes de så pene ut, og det var jo ikke så mye hun ville forandre på.

Å fikse litt på ansiktet virket som noe enkelt, ufarlig og trendy som mange drev med, så hvorfor ikke bare prøve?

Dessuten hadde hun kommet over et bra tilbud på fillerbehandling da hun en dag satt og skrollet på telefonen. Personen fikk gode omtaler i kommentarfeltet.

Miriam sendte en nysgjerrig melding til kvinnen som skulle sette sprøytene.

Vi kaller henne Dina. Både hun, Miriam og de andre i denne historien heter egentlig noe annet.

Miriam jobbet selv i helsevesenet og spurte om Dina hadde kvalifikasjonene på plass.

Svaret var betryggende: Dina sa hun hadde utdannelsen som kreves. Det hadde hun ikke.

Og hun kalte seg kosmetisk sykepleier. Det var ikke sant.

Dina bodde et annet sted i landet, men skulle en tur til byen Miriam bodde i om ikke lenge.

Der skulle Dina sette sprøyter på flere som hadde tatt kontakt. Miriam var hjertelig velkommen til å stikke innom.

Noen dager senere fikk Miriam en adresse på SMS.

NRK har ønsket å få Dinas versjon av saken. Hun vil ikke å gå inn på de konkrete påstandene, men mener deler av denne historien er overdrevet.

Saken er også anmeldt til politiet av Statsforvalteren.

Fillerfest

Miriam burde ha snudd da hun stod spent utenfor den helt vanlige boligblokken, sier hun i dag. Men hun valgte å stole på kvinnen hun trodde var utdannet helsepersonell.

Avtalen var at de først skulle ha en prat om hva som skulle sprøytes inn, hvor mye og hvor i ansiktet.

Få oversikt og bli trygg.

Slik ble det ikke.

Miriam sitt førsteinntrykk av Dina var en hyggelig voksen dame, men som var vanskelig å plassere nøyaktig aldersmessig.

Utseende bar preg av at hun hadde brukt mye tid på selvpleie; alt var stelt, stramt og glatt.

I leiligheten var det syv eller åtte fremmede kvinner da hun kom, minnes hun.

Miriam la merke til at møblene så dyre ut og fikk inntrykk av at dette var folk som hadde penger.

Det ble servert kaffe, og senere kom det mat på bordet.

Alle var hyggelige, gira og i godt humør. Dina gled inn som en naturlig del av samtalen.

Det var som en jentekveld der praten gikk lett, eller et kaffebesøk, men med sprøyter, ifølge Miriam.

Noen hadde fått sprøytene sine, andre satt og ventet på tur.

Miriam hadde ikke skjønt at sprøytene skulle settes ved kjøkkenbordet. Men alt gikk så fort og hun synes det var vanskelig å ombestemme seg.

Plutselig var det hennes tur og hun satt klar på den enkle kjøkkenstolen.

På kjøkkenbordet foran Miriam lå det flasker, sprøyter og blodige papirrester.

Men hun kan ikke huske å ha sett hansker eller håndsprit, ingen skjema som ble fylt ut, ingen spørsmål om sykdommer eller allergier og ikke et ord om hva som var i sprøytene.

Betalingen skjedde på Vipps til to ulike private nummer, 3000 kroner til Dina og 2000 kroner til en ukjent mann hun aldri møtte.

Så kom sprøytene.

Bransje uten kontroll

Vi vet lite om hele denne bransjen. Det finnes ikke noe helt sikkert tall på hvor stor den er, eller om den vokser.

Men mye tyder på at det blir satt flere og flere sprøyter med filler og botox i Norge.

Ingen vet heller hvor mange hjemmefester med sprøyter, som den Miriam var på, som arrangeres i Norge.

De annonseres gjennom sosiale medier, med lite kontroll på kompetansenivået til de som setter sprøytene, og om innholdet er lovlig eller bare noe de har bestilt på internett.

Selv om disse hjemmefestene foregår i det skjulte her i Norge, forteller etablerte klinikker at de jevnlig er i kontakt med pasienter som har vært på slike arrangementer.

Men da først når det har gått galt og noen trenger hjelp.

Pasientene har fortalt historier om hygiene som i mange tilfeller ligger langt under det vi forbinder med sykehus og helsevesenet.

På sosiale medier kan man se hvordan dette fenomenet markedsføres i andre land.

Ofte gjøres sprøytene til en del av en lystig jentekveld der det blir servert alkoholholdige bobler, snacks, småkaker eller rosa cupcakes.

Sprøytene kan også framstå som en helt naturlig del av en brunsj med sushi, mens sanger som Girls Just Want to Have Fun og Independent Women spilles i bakgrunnen.

Faksimile: Instagram/TikTok

Men bak den lystige innpakningen er det alvor.

I Frankrike døde nylig to kvinner på grunn av problemer i forbindelse med kosmetiske injeksjoner.

I et åpent brev fra 5000 franske leger til helseministeren beskrives situasjonen som en offentlig helsekrise:

«Fru minister, du vil ikke lenger kunne si at du ikke visste det. Du kjenner tallene. Du kjenner mekanismene. Du kjenner løsningene. Du kjenner nå prisen for handlingslammelse»

Situasjonen beskrives på lignende måte i andre europeiske land.

Og det er ikke bare i disse lyssky delene av skjønnhetsbransjen det er problemer.

I NRK Brennpunkts nye serie Operasjon duckface får du se skyggesidene i den norske skjønnhetsbransjen. Ved hjelp av skjult kamera avsløres ulovlig botoxbehandling.

Sprøytekaos

Miriam klarer ikke å huske alle detaljene fra sprøytekaoset i blokkleiligheten med Dina.

I dag har hun ikke peiling på hvor mye som ble sprøytet inn leppene, haken, kjeven og kinnene.

Og siden hun ikke så noe speil der, så hun ikke hva som skjedde. Hun følte ikke at hun hadde kontroll over noe som helst.

Spesielt ikke da sprøytene etter hvert ble satt mens de drakk kaffe i sofaen.

Miriam opplevde at det ikke var noen plan med sprøytene.

Ble det klumper i leppene på første forsøk, kom det straks en ny sprøyte for å rette det opp igjen.

Så enda en, og enda en ...

Hvor mange sprøyter hun fikk til slutt, vet hun ikke sikkert. Kanskje 15, sier hun i dag.

Miriam blødde, og det var klumper under det ene øyet.

Hun sier hun aldri fikk en journal med hva som ble gjort, noe som skulle vise seg å bli et stort problem.

Men hun fikk seg ikke til å si nei. Alt gikk så fort.

Miriam hadde mistet kontrollen over hva som skjedde med ansiktet hennes.

Dina har uttalt til Statsforvalteren at hun ser at dette ikke burde ha skjedd utenfor en formell og organisert helsefaglig ramme. Hun tar ansvaret for dette, og at hendelsen har vært en viktig lærdom for henne.

Ingen hjelp

Da Miriam kom hjem fra fillerfesten, hadde hun klumper spredt utover hele ansiktet, og vonde lepper som så rare ut.

«Det går bra. Det skal bli bra», forsøkte hun å si til seg selv. Men allerede da føltes det feil.

Skulle hun se sånn ut?

Leppene var hovne og blå rett etter behandlingen.

Foto: Privat

I et par dager greide Miriam nesten å overbevise seg selv om at det var normalt å se sånn ut etter en behandling.

Men da hun var på besøk hos en venninne, kom kommentaren hun egentlig visste var sann: Dette er ikke normalt, du har store klumper i ansiktet.

Hun ble redd, og tok kontakt med Dina for å få hjelp.

Svaret var at klumpene kom til å gå bort.

Men å gå ut blant folk var uaktuelt. Skammen var for stor.

Derfor isolerte hun seg og snakket ikke med noen.

De neste to ukene tilbrakte hun mye tid på soverommet.

Smertene var så store at hun gråt mye og våknet om natten. Hun forteller at hun ikke engang klarte å spise ordentlig.

Leppene ble vondere i ukene etter behandling.

Foto: Privat

En måned etter sprøytene var leppene like vonde og stive, klumpene hadde ikke forsvunnet og hun var rød og varm i hele ansiktet.

Miriam bestemte seg for å ta kontakt med Dina igjen.

Ifølge Miriam tilbød Dina å sende noen sprøyter i posten som kunne løse opp klumpene. Deretter kunne de ta et kjapt kurs på videochat og så kunne Miriam sette sprøytene på seg selv.

Miriam var så desperat etter å få det gamle livet sitt tilbake, å kunne følge barna på aktiviteter uten å bli stirret på, at hun først slo til på tilbudet. Hun ville bare bli ferdig med det.

Men etter en prat med mannen sin skjønte hun hvor idiotisk det var.

Og nå slo redselen inn for fullt: behandle seg selv via videochat? Det var ikke noe en seriøs behandler ville ha foreslått. Hvem var det hun hadde rotet seg bort i?

I stedet dro Miriam til en etablert klinikk i byen hun bodde i.

Der møtte hun en erfaren sykepleier, som var sjokkert over mengden filler og det dårlige arbeidet Miriam hadde blitt utsatt for.

Men da sykepleieren ikke hadde tilgang til en journal som beskrev hva som var blitt gjort før, var det vanskelig å vite hva slags behandling som var riktig.

I tillegg mistenkte hun infeksjon.

Alt dette gjorde at den erfarne sykepleieren ikke ville blandes inn i kaoset.

Hun rådet Miriam til å gå til legen.

Legen kunne slå fast at det ikke var en infeksjon, og at hun ikke var i en akutt medisinsk fare.

Men han hadde aldri sett noe sånt før, og tok derfor kontakt med Dina for å få vite hva som hadde blitt gjort. Hun lovte å komme tilbake til legen med informasjon, men han hørte aldri fra henne igjen, forteller legen til NRK.

Så selv om legen gjerne ville, hadde han begrensede muligheter til å hjelpe.

Dessuten er retting av kosmetiske inngrep ikke noe sykehusene prioriterer, fortalte han. De har mye annet å bruke ressursene på. Legens råd var derfor å oppsøke stedet hun hadde fått sprøytene.

Både klinikken og legen bekrefter til NRK at dette var et klart tilfelle av feilbehandling, og at de dessverre ikke hadde så mye hjelp å tilby.

Miriam følte hun bare hadde en person igjen å be om hjelp.

Tilbake til Dina

Miriam la igjen skjebnen sin i hendene til Dina. Etter en samtale på telefon, ble de enige om at den beste løsningen var at Miriam tok den flere timer lange reisen dit Dina bodde, for å få behandling.

Siden hun ikke ville dra uten mannen, og barna ikke kunne bli igjen alene, leide hun en bil og kastet hele familien inn.

Etter mange timer kom de fram rett før midnatt.

Dina gikk straks i gang med nye sprøyter, men på en klinikk denne gangen.

Miriam prøvde å henge med på hva som skjedde og få kontroll på situasjonen, men følte ikke at hun ble hørt. Det endte med at Miriam bare gråt.

Samtidig tok Dina hele tiden bilder og kommuniserte med noen på telefon. Etter hvert opplevde Miriam at Dina ble mer og mer fortvilet og rådvill.

Da de var ferdige med behandlingen, hadde Miriam et håp om at dette skulle være det som gjorde ansiktet normalt igjen.

Ille, verre, varebil

Avtalen var at Miriam skulle komme tilbake neste kveld for å sjekke om behandlingen hadde vært vellykket.

Men da Miriam møtte opp opplevde hun at Dina ble usikker da hun så leppene. Igjen endte det med en kaotisk situasjon, der det ble pratet med noen Miriam ikke skjønte hvem var på telefon.

Da Dina la på, var beskjeden til Miriam klar: Kom, vi skal til noen som kan hjelpe oss.

Miriam trodde hun nå endelig skulle få møte en lege.

De satte seg i en svart gammel varebil og svingte ut på motorveien. Dina kjørte fort og virket stressa, ifølge Miriam.

Utenfor bilvinduet var landskapet som suste fordi totalt ukjent for Miriam. Hun ante ikke hvor de var eller hvor de skulle.

Da de endelig stoppet, befant de seg i et litt bortgjemt nabolag i utkanten av en by. Miriam ante ikke hvor de var.

Inne ventet en vennlig kvinne som vi har kalt Anna, men som egentlig heter noe annet.

De rigget seg til i et rom med en klinikkstol, salver og masse utstyr.

Miriam ble smurt inn med smertestillende salve før behandling.

Foto: Privat

Så ble det igjen satt sprøyter for å løse opp filleren.

Da det ikke fungerte, begynt de å presse ut det som var i leppene med hendene, ifølge Miriam.

Det var så vondt at Miriam skrek, og det føltes som et mareritt.

Tre timer senere var de ferdig. Men Miriam måtte bare innse at alt hadde vært bortkastet.

Hun kunne fortsatt ikke leve med ansiktet hun så i speilet.

Foto: Privat

Anna har fått muligheten til å gi sin versjon av det som skjedde til NRK, men har ikke ønsket å komme med en kommentar.

Endelig hjelp

Da Miriam omsider var hjemme igjen, gikk hun på nytt fra dør til dør på etablerte skjønnhetsklinikker. I håp om at noen kunne hjelpe.

Hun hadde egentlig gitt opp, da hun en lørdag formiddag så et skilt som annonserte for ledige timer på en klinikk hun ikke hadde prøvd før.

Sykepleieren som var på jobb den dagen, fikk så vondt av Miriam at hun gikk med på å gjøre et forsøk, men med en klar skriftlig avtale om at hun ikke kunne ta ansvar for resultatet.

Til NRK forteller sykepleieren at grunnen til Miriams plager skyldes både en dårlig utført jobb og altfor store mengder med filler.

Sykepleieren prøvde med en liten sprøyte til for å se om den kunne løse opp filleren. Så fikk de bare vente.

Miriam ble fulgt opp med en trøstende telefonsamtale allerede samme kveld.

Sprøyten fungerte på første forsøk. Noen uker senere, og et par sprøyter til, så hadde hun fått tilbake det gamle ansiktet sitt.

Med det kunne livet sakte vende tilbake til det normale. Aller helst vil hun bare glemme alt, men hun har fortsatt vondt bak det ene øret.

Og skammen blir hun ikke kvitt: Over at hun var så naiv og trodde på at Dina var kosmetisk sykepleier.

Hadde det ikke vært for en enkelt sykepleiers personlige vilje til å ta en risiko for å hjelpe henne, vet hun ikke hva som hadde skjedd.

Det er ingen som har ansvaret for å hjelpe de med mislykkede kosmetiske injeksjoner, så lengre de ikke er i medisinsk fare.

NRKs undersøkelser viser at hverken Dina eller Anna hadde lov til å utføre denne typen behandlinger.

Dina har i dag lov til å utføre slike behandlinger, etter det NRK kjenner til. Hun er fortsatt aktiv på sosiale medier med tilbud om filler i byer hun skal besøke.

Publisert 18.11.2026, kl. 08.41

Source: NRK · Rune Munkebye, Kurt Jarnes, Line Hødnebø, Kaja Frøysa, Eva Akerbæk

At a glance

Topic
World
Country
🇳🇴 NO
Publisher language
NO
Added to Allnira