En seier til ekstremistene

Meninger
Kommentar

Høyrevridningen i Israel fortsetter. Håpet om et mer moderat Israel er i ferd med å svinne hen.

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår. Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner. Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder. Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo og Washington DC.

E-post

Onsdag 28. oktober kl. 18:03

På Netanyahus valgvake i Jerusalem var det flere journalister enn tilhengere. De få som møtte opp, hoppet hemningsløst til dundrende technomusikk og skremselspropaganda.

Skjermene viste KI-genererte bombetokt over Gaza og Libanon, angrep på Israelkritiske journalister og støtteerklæringer fra USAs president Donald Trump.

Etter syv timer med et bråkete politisk nachspiel og mye forvirring dukket hovedpersonen omsider opp. Klokken var tre om natten. Kanskje ventet han på bedre tall. Da han endelig tok ordet, var det for å ramse opp sine egne bragder.

Det var glissent på valgvaken, men tilhengerne hadde tatt turen til valglokalene.

Se hvordan stemningen var:

Netanyahus Likud er fortsatt landets største parti. En stor skuffelse for millioner av israelere som markerte sin motstand ved å stemme mot ham.

Israelere med et forsiktig håp om at vinden var i ferd med å snu. Alle dem som har fått nok av Netanyahu og alt han representerer. Og som trodde at den kolossale sikkerhetssvikten 7. oktober, på Netanyahus vakt, var nok til å velte ham en gang for alle.

Men nei da.

Netanyahu overlever alt.

Partiet hans har fått størst oppslutning. Ikke nok til å danne regjering. Men mandatene han har fått er også et uttrykk for Bibi ikke bare er forhatt. Han klarer fortsatt å mobilisere et flertall av israelske jøder.

Netanyahu har ikke bare alliert seg med ytre høyre i regjering. Han har også overtatt mye av politikken deres. Forskjellen mellom Likud og de mest ytterliggående partiene blir stadig mindre.

Det er en deprimerende utvikling. Ønsket om en morgendag uten Bibi er ikke innfridd. Ikke enda.

Vil de ulike blokkene ledet av Eisenkot og Netanyahu klare å danne en koalisjon på hver sin fløy? Hvem bytter side og hvilke kameler er de villig til å svelge.

Alle snakker om brakvalget til de arabiske partiene. De ligger an til å nesten doble antallet mandater og kan bli avgjørende for hvem som får regjeringsmakten. Problemet er bare at ingen av fløyene vil slippe dem inn i varmen.

Samtidig frykter mange sekulære israelere at Netanyahu vil gjøre det han kan best: splitte motstanderne og lokke dem over på sin side. Ved å skremme med «arabisk infiltrasjon» kan han gjøre det enda vanskeligere for Eisenkot å samarbeide med de arabiske partiene.

Ingen vet hvordan dette ender. De neste ukene venter nye hestehandler, knallharde angrep og politisk spill om makten.

Men enn så lenge har Bibi overlevd. Igjen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.