«Det har preget livet mitt totalt»

– Det er blitt langt igjen, ja, sier Karl Ove Knausgård og drar en hånd gjennom den hvite manken som er blitt like lang som i «Min kamp»-tiden.

Det er nesten som han trer inn i en svart-hvitt-film, der han kommer inn på ærverdige Kimpton Fitzroy hotell ved Russell Square i London. Svartkledd fra topp til tå.

Valget av hotell er ikke tilfeldig.

Det er her hovedpersonen Kristian Hadeland tar inn når han, i syvende og aller siste bind i «Morgenstjernen»-serien, vender tilbake til London etter å ha mistet alt.

Det er her han ser seg i speilet og oppdager at ansiktet hans har forandret seg totalt.

Ligner han på en djevel? Er han i helvete? Eller en slags mellomdimensjon?

– Dette høres sikkert rart ut for de som ikke har lest, men han ser ikke ut som seg selv når han ser seg i speilet. Han ser helt annerledes ut, som et annet menneske.

– Det handler om at han skifter utseende til slik han egentlig er, slik sjelen hans er, sier Knausgård.

Han trykker på en «hemmelig» knapp i hjørnet – og straks kommer en servitør og tar opp bestilling på kaffe. Hun skjønner at han er berømt, og får med seg en autograf med en djeveltegning til en venninne som elsker bøker.

For Knausgårds internasjonale standing er ikke noe mindre enn da han ble verdensstjerne med storverket «Min kamp».

Serien om «Morgenstjernen» går nå sin seiersgang rundt om i verden, og i neste uke reiser han til New York, der han kan bli første norske forfatter som vinner den prestisjetunge prisen National Book Awards.

– Jeg trodde først det var en liten pris, men så skjønte jeg at det var stort, og et gallaopplegg med 800 gjester og en ganske strikt kleskode.

– Så jeg skal dra dit, hylle vinneren og så dra hjem igjen.

– Det kan jo bli deg?

– Nei! Og det er egentlig best å ikke vinne, for da slipper jeg å holde tale. Men for forlaget og bøkene vil det ha betydning.

Han er nominert for fjerde bind, «Nattskolen», som ble kalt «et fordømt mesterverk» i The Times.

Men her hjemme i Norge er vi kommet til slutten: «Underjordisk» kommer ut fredag.

Etter syv bøker på syv år har han satt punktum.

– Det var veldig hektisk på slutten. Jeg skrev helt inn til det siste og lurte på om det ville gå.

– Det er ikke det å skrive som er slitsomt. Det som er vanskelig, er å orke å gå helt inn i dette én gang til hver eneste dag.

– Men jeg kunne ikke hatt en bedre jobb, eller jeg kaller det jo ikke jobb egentlig. Jeg kunne ikke tenkt meg en bedre tilværelse enn å skrive.

– Hva skulle det vært, liksom, spør han.

I «Underjordisk» får vi vite hva som skjer med nettopp Kristian Hadeland. Han som i likhet med Faust solgte sjelen sin til djevelen for å få det han ville: berømmelse og suksess som fotograf.

Parallellen til Karl Ove Knausgård er finurlig. Han som skrev utleverende om seg selv og sine nærmeste i «Min kamp» og oppnådde verdenssuksess som forfatter.

– Er Kristian en mørk, mørk utgave av Karl Ove Knausgård?

– Nei, altså, starter han og gir meg et litt ondt blikk for sammenligningen med karakteren som ikke eier et snev av empati.

Men det stemmer at han brukte følelsene og erfaringene fra «Min kamp» da han skrev om Kristian, bekrefter han.

– Med «Min kamp» fikk jeg en plutselig og helt uforklarlig suksess – for noe som jeg selv trodde var noe veldig lite og privat. Det var som å bli slynget opp, plutselig fant jeg meg selv på scenen i New York, i intervjuer i Amerika – og i en helt ny posisjon som forfatter.

– Og jeg kom i den posisjonen ved å utlevere veldig mye, da.

– Så det var en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. Den blandingen av enorm framgang og en slags følelse av ... at du gjør en overskridelse og så blir belønnet, det er jo en Faust-tanke og en motor i historien om Kristian, sier Knausgård.

– Gjorde det skyldfølelsen din verre eller bedre at du oppnådde så stor suksess?

– Nei, det er akkurat det. Det var jo ikke vanlig å skrive en roman hvor alle hadde fullt navn. Det gjorde jeg. Det er en overskridelse, og alle overskridelser kjennes i kroppen.

– Kjenner du fortsatt på det?

Han vrir seg litt på stolen, vi har beveget oss videre til kontorene til litteraturagenturet hans, The Wylie Agency.

– Jeg er fortsatt på frifot, i alle fall, ler han.

– Hele poenget med karakteren Kristian er at han ikke kjenner på skyld. Han kan bare bade i det og ta straffen senere. Men for meg handlet alt om å håndtere det. I mange år. Det var så ekstremt, sier han og legger til:

– Jeg følte jo at det jeg hadde gjort, nesten var noe kriminelt. Det var vanskelig.

Det var først da han sendte de første to bøkene ut til gjennomlesing, at han skjønte at dette ikke ble lett.

– Jeg var så naiv. Jeg hadde regnet med at folk ble litt irriterte eller sinte, men ikke en sånn reaksjon. Og jeg hadde fire bøker igjen å skrive, så jeg måtte bare fortsette, sier Knausgård, som ikke har hatt kontakt med deler av familien siden den gangen.

– Har du gjort noe i ettertid for å prøve å reparere det som ble ødelagt?

– Du mener strekt ut hånda til de det ble hard front mot og si: «Jeg mente det ikke»? Nei, jeg har ikke det.

Nå har det gått 17 år, og i desember fyller han 58 år.

– Det har jo preget livet mitt totalt, sier han når han tenker tilbake på alt.

– Men jeg hadde gjort det samme igjen! Jeg har ingen tanker om at jeg ikke burde ha gjort det. I dag ser jeg på det som et dokument over hvordan verden så ut for meg på det tidspunktet. Nå gjør jeg noe helt annet.

Fortsatt opplever han at «Min kamp» betyr mye for lesere rundt omkring i hele verden.

– Folk relaterer seg veldig personlig til det, og det er for meg det største jeg kan oppnå som forfatter, at bøkene betyr noe for noen. Og det gjør «Min kamp». Jeg er også glad for at mange unge menn som nettopp har begynt å lese, finner frem til disse bøkene.

I år er de klassiske og mer symbolske «Min kamp»-coverne erstattet med private bilder – både av Knausgård og barna.

– Du tar den private delen heeelt ut nå?

– Ja, ja, det var det som var tanken. Bøkene handler jo om det helt nære, så hvorfor ikke? Det er den samme designeren som har gjort alle bøkene mine, og dette føltes helt trygt.

– Jeg spurte barna om det var greit, og det var det. De er voksne nå og kan svare for seg selv.

– Har de noen gang konfrontert deg med det du skrev om dem i «Min kamp»?

– Nei, sier han kort – og så for å avslutte:

– Dette ble mye om «Min kamp».

Den nye boken, «Underjordisk», er tilegnet kona Michal, som han lever sammen med i London. Deres til sammen syv barn blir også takket behørig:

«takk til dem her hjemme, lyset i livet, Michal, Vanja, Kaia, Heidi, Evie, John, Anne og Tom.»

– Kona mi er en fremragende leser, så det er en slags gave, sier Knausgård om kona, som er en kjent forlagsredaktør i England. Det var hun som ble redaktør for de engelske utgavene av «Min kamp» i sin tid.

– Det var gjennom litteraturen vi traff hverandre, ja.

Han skrev nesten hele den siste boken før det gikk opp for ham at det handler om hva et hjem er, og hvor umulig det er å leve utenfor det.

– Kristian har rett og slett ikke noe hjem lenger. Det er en dyp eksistensiell krise. Han har mistet barnet sitt, han har ingen familie lenger – og ingen kjenner ham igjen.

– Han er absolutt helt alene. Jeg tenker at det er det verste som kan hende med et menneske.

– Det blir veldig klart for leseren hva vi har når vi leser om alt han har mistet?

– Ja, det er litt som jeg alltid har skrevet og gjort. Det å være veldig til stede i det som bare er helt hverdagslige ting. Nesten bare for å finnes for meg selv, sier Knausgård.

Selv føler han seg aller mest hjemme med familien rundt seg.

– Det er det som er livet mitt.

– For hvert år som går og barna mine klarer seg, så er jeg fornøyd. Så lenge alt det der går bra, er livet bra.

– Men har du en oppskrift til oss på et bra liv, på lykke?

– Hahaha, du kan ikke spørre en forfatter om det. For forfattere er jo forfattere fordi vi nettopp ikke kan det.

– Men lykke handler for meg om at barna må ha det bra. Nå har de store begynt å studere nesten alle sammen, og de raste ut i løpet av to-tre år. Men de er tilbake hele tiden, så det er alltid noen som er hjemme.

Han har visst helt siden han skrev «Nattskolen» at Kristian på en eller annen måte måtte komme tilbake og sette punktum for storverket. Det gjør han i Bergen, der det hele startet i «Morgenstjernen».

Men tro ikke at du får svar på alt du lurer på fra de forskjellige bøkene i «Underjordisk».

– Nei, det er sant. For eksempel noe som leserne har spurt meg om siden begynnelsen, er hva som skjer med ham som har et lite barn som faller ned fra stellebordet. Det får man ikke vite.

– Jeg har aldri hatt lyst til å knytte alle trådene sammen. Det skjer jo ikke i virkeligheten.

Etter å ha sittet i syv år og skrevet om døden, har noe endret seg.

– Jeg har endret litt syn på døden. Jeg er blitt mer åpen. Ikke sånn sett at jeg tror på spøkelser, men jeg er blitt mer spørrende til hele eksistensen, til livet og døden og alt.

– En av grunnene til at jeg har skrevet dette, er at det finnes så mye skråsikkerhet. Med rette, så klart, sier han og viser til kunnskapen om atomer og molekyler – og hvordan verden er bygget opp.

– Men så er det liksom neste skritt. Hvor kommer det fra, og hva er egentlig dette?

For en ting er den materielle virkeligheten, noe annet er den delen av livet som handler om oss.

– Kjærlighet, vennskap, livsglede, all historie og alt sånn. Det er jo noe som egentlig ikke finnes. Det har ingen fysisk eksistens, men det er jo det som også gjør det verdt å leve, da.

En ting er Knausgård helt sikker på: Neste bok skal være én bok.

– Jeg har prøvd på det mange ganger, men nå skal det ikke bli noen serie, sier Knausgård – som har det han trenger for å starte på en ny roman.

– Jeg trenger en karakter og et sted. Og det har jeg. Så får vi se hva som skjer. Vi skal i alle fall til Norge denne gangen.

– Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest de syv bøkene?

– En slags uro, kanskje. Over at vi ikke helt vet hva som skjer.