Det er fortsatt sprik i målingene

Cup er cup og måling er måling. Selv om de peker i en klar retning, er det store sprik.

Dette er en kommentar

Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Hvis man har holdt på med politikk, kan man utvikle en følelse for hvor vinden blåser. Det handler om mer enn målinger, følelsen sitter mer i magen enn i hodet.

En vitenskapelig metode, er det åpenbart på ingen måte. Og den er lett å la seg lure av.

Et av de mest kjente eksemplene er da seierherren Winston Churchill drev valgkamp etter krigen. Han ble mottatt som en folkehelt overalt og var sikker på at hans konservative parti ville seiere. I stedet gikk de på et sviende nederlag mot Arbeiderpartiet.

Men noen ganger kan magefølelsen kanskje fange noe.

Det finnes ting som er utfordrende for meningsmålerne. For eksempel hvem som faktisk går for å stemme. Eller hvilke grupper som er mest tilbøyelig til å svare når meningsmålerne ringer.

Donald Trumps valgseier i 2016 og Frps brakvalg i 2025 hadde for eksempel noe til felles: begge mobiliserte velgere som ikke normalt pleier å stemme.

Det gjorde at Trump vant et valg både målingene og bettingmarkedene mente det var størst sjanse for at han tapte, og at Frp gjorde et enda bedre valg enn målingene fanget opp.

Målinger vil med andre ord bomme med jevne mellomrom.

Foran mellomvalget i USA virker det hele ganske klart: Det er svært gode sjanser for at demokratene får flertall i Representantenes hus. Også for annetkammeret, Senatet, melder de fleste om at demokratenes muligheter har blitt bedre og bedre.

Den amerikanske analytikeren Nate Silvers siste analyse gir demokratene 82 prosent sjanse for å vinne flertall også i Senatet, hvor en tredjedel av medlemmene er på valg. Den engelske avisen The Economist viser til at i bettingmarkedene er sjansene for det samme nå 75 %.

Alle vi som jobber i økonomipressen, vet at markedet i teorien skal være en slags kollektiv fornuft. Så bettingmarkedene skal i teorien speile all informasjonen som er tilgjengelig.

Men også bettingmarkedene kan ta feil.

Før siste runde i det nylige presidentvalget i Brasil var bettingmarkedet entydig på at seieren ville gå til høyrekandidaten Flavio Bolsanaro. Men det var sittende president Lula da Silva som vant en sjokkseier. Etterpå ble det et kraftig ras på børsene, rett og slett fordi de ikke hadde priset inn en sosialistisk seier (og ikke likte det).

Hvis det blir en såkalt blå bølge, vil demokratene vinne også i solide republikanske stater som Texas og Kansas. Men det er viktig å understreke at et demokratisk flertall i Senatet ikke er avhengig av en massiv valgseier. De må bare holde setene de har i dag og få netto fire nye.

Hvis demokratene holder viktige stater som Michigan (mer om det litt senere), er det et par stater de har god sjanse til å vinne. For eksempel ligger den moderate republikanske veteranen Susan Collins an til å møte sitt Waterloo i Maine. Også Nord Carolina går til demokratene, mener The Economist med flere. Hvis de da vinner den tidligere vippestaten Ohio, som i de senere årene har blitt mer republikansk, og enten dypt konservative Texas og tradisjonelt republikanske Alaska, har de flertall.

Akkurat The Economists valgmodell er interessant i denne sammenhengen.

De er på den mer pessimistiske siden på demokratenes veiene og mener sjansene deres for å vinne Senatet bare er 53 %.

Den viktigste årsaken er at modellen har lagt inn at meningsmålinger over hele landet overestimerer demokratisk støtte med omtrent ett prosentpoeng.

Her kommer denne stemningsbølgen inn.

Det som skjer nå er egentlig ikke ett valg, men ulike valg i 50 delstater. Noen nasjonale trender er det likevel: Trump er upopulær. Demokratene er blitt mer populære, republikanerne mindre. På sentrale områder er flere kritisk til det styrende partiet. For første gang er økonomien blitt en dårlig sak for Donald Trump.

Men så skjer det ting hele tiden.

Michigan er en senatsplass demokratene har i dag, men skal forsvare med en ny kandidat: den venstrevridde Abdul El-Sayed. Så plutselig gikk demokraten han beseiret i primærvalgene, ut med støtte til hans republikanske motstander. Hun kalte El-Sayed «sint» og mente han flørtet med antisemittisme.

I Alaska kan en demokratisk seier bli mer usikker etter at storavisen The New York Times avslørte at personer tilknyttet demokratene rekrutterte en kandidat med akkurat samme navn som republikaneren til å stå på valglisten. Et åpenbart forsøk på å forvirre og lure velgerne (den demokratiske kandidaten selv nekter for at hun kjente til opplegget).

Og så er det tvilen om hvorvidt velgere i dypt republikanske stater i bunn og grunn vil stemme på en demokratisk kandidat.

Det er litt som den irriterte fagforeningsmannen som forteller meningsmålerne at i år blir det Frp, men når valgdagen kommer, lander han på Arbeiderpartiet. Igjen.

Selv om James Talarico i Texas er karismatisk og republikaneren han møter er en av de verste kandidatene i manns minne, vil det holde helt inn?

Mange husker kanskje Beto O’Rourke, demokratene som ble hausset opp som det store håpet i Texas frem mot valget i 2018. Mange var veldig optimistiske, men valget, det tapte han.

Men det var to år inn i Trumps første presidentperiode. Nå har republikanerne, Trump og Maga vært en kraft i amerikansk politikk i ti år. De har hatt flertall i Kongressen, og styrt Det hvite hus, i to år. Selv om cup er cup og måling er måling, er sjansen fortsatt størst for at den æraen går mot slutten.