Depprimerende

Anmeldelse

«Ebenezer»

Med: Johnny Depp, Rubert Grint, Sam Claflin, Daisy Ridley, Ian McKellen

Regi: Ti West

Premiere på kino fredag 13. november

Eventyr / julefilm. USA. 12 år. En time og 55 minutter

Fytterakker’n så mye Johnny Depp fikk gratis.

Han var et ungpike-idol, en heartthrob, med appell også til de smarte jentene. Med interesse for det vi i gamle dager kalte alternativ kultur, subsidiært undergrunnskultur, og som i kraft av det sikret seg en karriere som varte mye lenger enn den som blir ni av 10 ungpike-idoler til del.

For å trekke en parallell til en annen gren i populærkulturen: Depp var boyband-stjernen som faktisk ble enda mer populær da han ble voksen og «gikk solo». En enhjørning.

Nå som han etter alt å dømme har mer fortid bak seg enn fremtid foran seg, må det være lov å spørre: Ble han noen gang særlig til skuespiller? Jeg synes ikke det.

Joda. Han var OK i en håndfull «normale» roller. «Donnie Brasco» (1997), «Sjokolade» (2000), «Blow» (2001). Noen flere.

Stort sett, derimot, valgte han å spille slike tegneseriefigurer som et livslangt vennskap og samarbeid med regissøren Tim Burton uvilkårlig vil dytte deg i retning av.

Ofte for Burton selv. Som for eksempel vellykkede «Edward Saksehånd» (1990), «Ed Wood» (1994) og «Sweeney Todd» (2007). Og klart mindre vellykkede «Charlie og sjokoladefabrikken» (2005), «Alice vender tilbake til Eventyrland» (2010) og «Dark Shadows» (2014).

En gang i skuddåret fikk Depp dessuten en inspirert idé. Som da han brukte Rolling Stones-gitaristen Keith Richards som modell for den sjanglende figuren med de stemte «s»-ene som skulle gjøre ham til Hollywoods rikeste filmstjerne: Jack Sparrow i «Pirates of the Carribean»-serien.

Så ble han, som vi alle vet, involvert i et overmåte stygt og bittert samlivsbrudd. Denne filmen er det nærmeste han har vært et stortstilt comeback-forsøk siden da.

«Ebenezer» er enda en nytolkning av Charles Dickens’ roman «En julefortelling» (1983). En roman så klassisk at praktisk talt blir filmatisert årlig.

Regissør Ti West – mannen bak skrekkfilm-trilogien som begynte med «X» (2022) – vektlegger ikke uventet spøkelses-aspektet ved Dickens’ fortelling. Og han lar Depp – og Ian McKellen – overspille som var det en olympisk gren.

Det er ingen vits i å rekapitulere den velkjente historien én gang til. Det får holde å si at Ebenezer Scrooge, en hjerteløs gjerrigknark, skal bli hjemsøkt av tre ånder – fire om man regner med McKellen som den avdøde kollegaen Jacob Marley – og via dem få anledning til å se seg selv utenfra.

Hvorfor ble han så kjip som han ble? Den unge Scrooge ble hundset på skolen og hjemme, og mistet sin kjære søster tidlig. Motgangen fikk ham til på bygge et skall rundt seg, hvorpå han utviklet en sykelig kjærlighet til penger som frastøtte seg de fleste, inkludert ungdomskjæresten Belle (Ellie Bamber).

Deretter ble han bare mer ensom og mer gjerrig – en sveitsisk skatteflyktning langt inn i sjelen. I filmens nåtid er humøret hans begredelig og oppned-smilet permanent. Er det en sjanse for at Ebenezer Scrooge kan redde seg inn på tampen av et langt, kaldt liv?

Også jeg forstår at Ebenezer Scrooge innbyr til – ja, krever – markant, teatralt skuespill. Problemet er bare at vi har sett Johnny Depp overspille på nøyaktig denne måten et utall ganger før. Det er ikke er noe gøy lenger.

63-åringen er maniert og slitsom. Det er som om han søker tilflukt i det karikerte. Han hoster og harker og grynter grettent, mimikken er satt på 110%, hele veien.

Jeg lurer også på hvem Ti Wests «Et juleeventyr» er for?

Filmen er, med sine spøkelser og nedtrykte stemning, for skummel for barna som kanskje kunne ha levd med det overtydelige spillet. Den vil ikke bety noe for unge voksne som husker Depp fra hans glansdager for 20+ år siden, og er ubrukelig for alle som er eldre enn det igjen.

Undertegnede er svak for alt som smaker av viktoriatiden: Kostymene, de levende lysene, den konstante tåken i de trange, skitne brosteinssmugene. «Ebenezer» har en del slikt å by på, selvsagt – selv om deler av scenografien, for ikke å snakke om spøkelsene, smaker av dataanimasjon og juks.

Men som comeback-forsøk er dette for daft, trygt og kjedelig til at jeg vil tro det kan lykkes. Både desperat og desperat forutsigbart.