Den stødige kongemoren

«Jeg vil uttrykke min inderlige medfølelse og dypeste sympati med alle som sørger i denne vanskelige tiden», sier dronning Sonja.

Kledd i sort ble hun noen minutter tidligere tilbudt å sitte, mens Malagas ordfører holdt sin tale.

Dronningen takket høflig nei.

Hun ble stående.

I Picasso-museets atrium i Málaga i Spania omtrent fem timers kjøring fra ulykkesstedet der minst 68 mennesker mistet livet onsdag denne uken.

Dette er hennes første offisielle tur til utlandet etter at hennes ektemann, kong Harald, gikk bort 28. august i år.

Spania, Málaga og ikke minst museets ansatte er preget av den katastrofale togulykken.

Men åpningen av kunstutstillingen er ikke blitt avlyst. På tross av tre dagers landesorg.

Det har vært hevede øyenbryn. Det har jeg fått høre tidligere i dag da pressen var samlet til en forhåndsvisning av utstillingen.

Pablo Picassos barnebarn, Bernard Ruiz-Picasso, som var med på å grunnlegge museet, satte foten ned.

Å avlyse åpningen kom ikke på tale. Festmiddagen kunne avlyses.

Nå står han til venstre for dronningen og følger med på det hun sier.

Ruiz-Picasso mistet moren sin i april. Hun, som var medgrunnlegger og drivkraften i museet, fikk aldri sett utstillingen.

Folket trenger kunsten til å bearbeide følelser.

Det er museets begrunnelse for å fortsette som planlagt.

Det er en helt uvanlig kunstutstilling.

Under helt uvanlige omstendigheter.

På veggene:

Gigantene Edvard Munch og Pablo Picasso, side om side, i samme rom. For første gang.

Om Munch levde, kunne han ikke ha bedt om et bedre følge og Norge en bedre representant.

Kongemoren er her for å balansere inntrykket. Den som setter seg tidlig. Allerede på plakaten.

Kuratoren, som for øvrig har gjort en fremragende jobb, har valgt Munchs Morderinne fra 1906 og Picassos Kvinne med stilett fra 1931.

Kvinner som dreper menn.

Kunstnernes kvinner har fått et eget rom i utstillingen. Femme Fragile – Femme Fatale. Den skjøre og den farlige.

Så trer dronning Sonja inn i rommet og korrigerer det forenklede synet på kvinner.

Hun er ikke bare en tittel; et museum og en utstilling kan pynte seg med denne kvelden.

Der hun blir vist rundt flankert av to andre norske kvinner, kulturminister Lubna Jaffery og Oslos ordfører Anne Lindboe.

Dronningen er selv en kunstner.

Fascinasjonen begynte tidlig. Som tenåring tegnet hun som ham: vridde vinkler, oppsplittede ansikter, sterke farger.

«Jeg må ha sett et av portrettene hans av Dora Maar», sier hun i talen.
Dora Maar var selv fotograf og kunstner. Men ettertiden har behandlet henne slik den ofte har behandlet kvinner: som mannens inspirasjon.

Hun huskes som Picassos gråtende kvinne.

Dronning Sonja har brukt et helt liv på å bli husket for mer.

Hun kom inn i et kongehus der hun var ment å være et vedheng til mannen. Uten egen stab, uten eget kontor.

«Du følte deg uønsket», fortalte hun meg i 2023.

Det tok henne 22 år å få et eget kontor på Slottet. Der hang Liv Ørnvalls maleri. For eksempel 1: en kvinne med ryggen til, øverst i en lang trapp. Dronningen hadde talt trinnene. Det var 22.

Det er en annen måte å male en kvinne på. Ikke «femme fragile eller femme fatale». Men på vei opp.

Den nyansen mangler i utstillingen.

Da jeg spurte kurator Paloma Alarcó om kvinnesynet, svarte hun med mennenes smerte. Bildene var renselse, et innbilt mord, forklarte hun.

Det var Picassos barnebarn som snudde blikket. Kvinnen med stiletten er farmoren hans, Olga, som mistet hele familien sin i den russiske borgerkrigen og ble syk.

Den historien er ikke fortalt her, sa Bernard Ruiz-Picasso.

Det Munch og Picasso hadde felles, sa dronningen, var motet til å utfordre konvensjonene.

Det motet trengs fortsatt. Også når kvinner skal henges på veggen.

Kunsten speiler livet. Også dronning Sonjas.

Et kobbel av fotografer kjemper om det beste bildet av den 89 år gamle kongemoren.

Da en spansk kollega ville se et bilde av henne tidligere på dagen, slet jeg med å finne henne på kongehusets nettsider.

Kvinnen som brukte 22 år på å komme seg opp trappen har nå en ny rolle.
Hun er mer i bakgrunnen nå. Men hun står der stødig.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.