Brennende hete sexscener

Guri Idsø Viken fikk et stort gjennombrudd i fjor med den historiske romanen «Krakk» – som fikk terningkast 6 i VG. Nå er hun aktuell med en ny historisk roman, og denne gangen er handlingen lagt til andre verdenskrig.

Under krigen var det ikke noe annet okkupert land i Europa som hadde flere tyske soldater per innbygger enn Norge. Selv om de største krigshandlingene fant sted andre steder, var okkupasjonsårene selvsagt fulle av dramatikk også på norske småsteder.

Vi kjenner godt til historiene om unge norske jenter som forelsket seg i tyske soldater, og konsekvensene det kunne få. Mindre kjent er historiene om guttene som gjorde det samme.

I sin nye roman «Utyske» dikter Guri Idsø Viken rundt to slike forhold.

Og det gjør hun svært godt.

Anmeldelse

«Utyske»

Forfatter: Guri Idsø Viken

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Historisk roman

Sider: 358

Pris:

Romanen gir et nyansert bilde av en okkupasjonstid som altfor ofte har blitt redusert til historier om «gode nordmenn og landssvikere». Virkeligheten var selvsagt mye mer rotete enn det.

Vi møter Solveig og Sveinung, bestevenner og faste dansepartnere på bygdefestene. Begge drømmer om et liv vekk fra bygda Overhalla i Namdalen, men krigen setter en stopper for planene.

Odelsjenta Solveig blir værende på storgården Stormoen, sammen med sin NS-ordfører av en far og tyskvennlige mor.

Sveinung må på sin side ta ansvar for nabogården Lissmoen, ettersom storebroren Arnstein stadig er borte.

Så flytter oberst Hugo Lehmann og sekretæren hans, Mario, inn på Stormoen.

Solveig faller, etter mye indre motstand, for den sjarmerende obersten, mens Sveinung og Mario finner hverandre en het sommerkveld.

Men kjærligheten skal vise seg å være alt annet enn enkel. Og for Solveigs del: Alt annet enn øm.

Fortellingen veksler mellom Solveig og Sveinungs perspektiver, og Idsø Viken lykkes godt med å gi de to hver sin stemme.

«Utyske» er først og fremst en kjærlighetsroman. Innledningsvis står romantikken i fare for å tippe over i det klisjépregede, kanskje fordi det oppleves litt velkjent som «gårdsidyll og forbudt kjærlighet».

Heldigvis viser Idsø Viken snart at kjærlighetshistoriene har langt flere lag.

Idsø Viken skriver seg ikke vekk i sexscenene. Det er brennende hett, uten å bli hverken for mye eller for lite.

Også de moralske dilemmaene som plager Solveig og Sveinung, er godt skildret. Idsø Viken balanserer skyldfølelse og begjær godt opp mot ungdommelig impulsivitet.

Les også: Sjekk også ut denne historiske romanen: Suger leseren inn!

Særlig kjærlighetshistorien mellom Mario og Sveinung er sår, og noe av det fineste ved romanen.

Det ligger godt researcharbeid bak skildringene av gårdslivet og fremstillingen av hvordan krigens siste okkupasjonsår nok opplevdes av vanlige nordmenn, som befant seg langt fra de store krigshandlingene og de større byene.

Noe av det som gjør «Utyske» til en så sterk krigsroman, er hvordan den belyser mindre kjente sider av okkupasjonshistorien. Idsø Viken gir også plass til samenes innsats i motstandsarbeidet, grenseloser og de ukrainske krigsfangene, et spesielt underkommunisert kapittel av norsk krigshistorie.

Samtidig lykkes hun godt med å løfte frem krigens moralske gråsoner. Selv om vi kjenner krigens utfall, var valgene mye mindre opplagte for dem som sto midt i den.

Det er nettopp skildringen av denne kompleksiteten som gjør «Utyske» til en spesielt interessant og original krigsroman.

Tidvis blir det imidlertid for mye stavet ut for leseren, og frempekene blir i overkant tydelige. Romanen hadde tjent på å la mer forbli usagt, for forklaringene svekker noe av kraften i en ellers gripende fortelling.

Likevel er «Utyske» en roman som sitter igjen etter at den er ferdig lest.

Det er vanskelig å ikke bli rørt av de mange vonde skjebnene, særlig fordi man vet at lignende historier faktisk utspilte seg under krigen, uten å få særlig plass i historiebøkene i ettertid.

Heldigvis løfter Idsø Viken dem frem for nye generasjoner, og det i en roman med stort driv.

For selv i en krig vi tror vi kjenner så godt, finnes det fortsatt historier som fortjener å bli fortalt.