Bør jeg spille spillet?

I de senere timer av Halloweenfesten jeg var på i helgen, vurderte venninnen min om hun skulle dra hjem til en fyr hun hadde vært på date med tidligere samme dag. Dette røsket opp i et udødelig spørsmål: Skal vi følge hjertet og lysten i kjærligheten, eller spille spillet?

Vi som delte sofakroken med henne, kastet oss med brask og bram inn i et selvutnevnt lørdagsråd. Til tross for ivrige forslag i alle retninger – det er påfallende hvor lett det er å bli ekspert når det ikke er ens eget liv som diskuteres – ble vi i panelet enige om at venninnen min trygt kunne dra og møte ham. Hvis det skulle bli de to, burde det ikke ha noe å si om de møttes den kvelden eller ventet noen dager.

Denne konklusjonen virker jo både fornuftig og ganske universell. Finnes det noensinne god grunn til å leke kostbar og spille spillet?

Denne spalten finnes også som podcast! Lytt her, på Podme eller der du lytter til podcast.

Utallige bøker og sosiale medier-profiler vil svare: Ja, absolutt. Både mannlige og kvinnelige «eksperter» råder til å spille ned interesse, fremstå nonchalant og vente med å svare på meldinger. Tanken er at for mye interesse for tidlig i relasjonen skremmer vekk beilere. Å fremstå utilgjengelig og upåvirket vekker derimot din utkåredes nysgjerrighet og jaktinstinkt.

Tankegangen føles kanskje barnslig – og det er riktignok mange år siden jeg har sett boka «The Game» ligge på noens nattbord. Jeg har lyst til å si at spilltankegang er noe vi vokser ut av når vi blir eldre og klokere.

Tvilen sniker seg inn når det virker som om disse strategiene fungerer, selv når de ikke brukes med vilje.

Senest skjedde dette med en venninne, som har vært betatt av en venn i flere år. Hun hadde endelig gått lei av å gjette om han ville ha henne eller ikke, og besettelsen falmet. De hadde, som hun fortalte, hatt utallige muligheter til å finne sammen. At ingenting hadde skjedd enda, måtte bety at prosjektet var håpløst. Hun konkluderte med at de ikke var meant to be. Det var selvfølgelig på dette tidspunktet at han plutselig begynte å opptre flørtende og interessert.

Kanskje er det bare skjebnen som blunker ironisk til kamera. Eller så er historien en bekreftelse på at vi mennesker synes noe er spennende så snart vi merker at det begynner å gli ut av grepet vårt.

Likevel: Det er en viktig distinksjon mellom å komme over noen og å spille et påtatt spill. I min venninnes tilfelle er det jo genuin nonchalanse. Forelskelsen har gått sin gang, hun er lei av en evig status quo i relasjonen og har begynt å interessere seg for andre.

Jeg tror absolutt at vi mennesker kan være enkle og dumme, og bli besatt av å få bekreftelse fra noen som fremstår utilgjengelige (flere av mine forelskelser i tjueårene kan forklares på denne måten). Om det fungerer like bra å etterligne nonchalanse, er jeg usikker på.

Bruker du enorme mengder energi og tankekraft på å holde deg tilbake fra å sende en melding, tror jeg ikke du kan påberope deg at du egentlig «holder på makten» i relasjonen. For meg virker det mer som om du gir fra deg makt. Hvorfor skulle du ellers kuratere så nøye hvordan du opptrer overfor en bestemt person?

Men: Det er som sagt lett å leke ekspert. Helst vil jeg jo at vi alle skal droppe alt av skuespill, og at det skal slutte å være flaut å innrømme at man har følelser for noen. I fjor uttalte Joachim Trier at «inderlighet er det nye punk». Jeg håper at denne tanken en vakker dag skal finne veien inn i den norske datingjungelen. Inntil videre opplever jeg oss som livredde for å bli avvist, og livredde for å være den som føler mest. Kanskje ikke så rart at vi nøler med å virke overivrige.

Se for deg at du nettopp har vært på en magisk første date. Etter at lettelsen og spenningen har lagt seg, begynner du kanskje å lure: Synes han det samme som meg? Er han egentlig interessert? Disse spørsmålene kan ganske fort lede til: Hvorfor har han ikke sendt melding? Skal jeg sende ham melding? Hva om han ikke vil møte meg igjen?

Å vente for å se om han sender melding først, er ikke nødvendigvis noe man gjør for å spille kostbar. Det er ganske enkelt en måte å sjekke om den andre faktisk er interessert. Å tillate seg å utvikle følelser for noen, er jo noe av det skumleste vi mennesker kan finne på. Det er derfor ikke så rart at vi leter etter forsikringer om at det er trygt. Og selv om en sikker bekreftelse er vanskelig å få i en fersk datingsituasjon, kan vi i det minste se etter tegn på interesse.

Samtidig er det en risiko ved å være såpass avventende. Hvis begge to sitter og venter på at den andre skal sende melding, risikerer man jo at ingen tar kontakt igjen, og at begge konkluderer med at den andre ikke var interessert.

Jentene på Reels erklærer skråsikkert at «if he wanted to, he would». En fristende læresetning, ettersom den fritar oss jenter fra alt ansvar. Men jeg sliter med logikken. Hvorfor skal vi gå ut ifra at gutter til enhver tid handler ut ifra sine innerste ønsker? Når vi selv ofte gjør det motsatte, uansett om det kommer av selvkontroll eller feighet?

Har du noe på hjertet? Send en melding til Rakel, da vel!

Rakel Kraft Biørnstad

Spaltist

Hvis jeg tenker tilbake på de forholdene der jeg selv har tenkt mest på maktbalansen, er det jo relasjoner der jeg ikke har følt meg trygg. Om dette er på grunn av den andre personens manglende kommunikasjon eller min egen selvfølelse, er opp til en flink psykolog å avgjøre.

Når disse forholdene ikke har fungert, tror jeg ikke at problemet lå i hvordan jeg spilte kortene mine, men i behovet for å spille i det hele tatt.