Annika Momrak om ADHD:-Uroen er innvendig

• I «Urix X Annika» oppsøker Annika Momrak flere av verdens betente konfliktområder.
• NRK-profilen fikk ADHD-diagnose først i voksen alder, og har flere strategier for å få hverdagen til å fungere godt.

Nå har Anikka Momrak (27) funnet sine egne triks for å takle diagnosen.

Når fyllepennen fra Taiwan fyller linjene med sort skrift i den fine skriveboka, er det for å få tankekjøret til å senke farta.

Annikas oppgave er å skrive ned det hun tenker. Og siden fyllepennen ikke er laget for rask rable-skriving, må også tankene senke tempoet.

Det er en slags meditasjon, et verktøy for programlederen med en hjerne i høygir og en diagnostisert motvilje mot å gjøre kjedelige ting. 

– Det kan være helt enkle ting som å skrive en vanlig e-post. Hele dagen kan jeg gå og grue meg til det, ikke få gjort det.

Et annet eksempel er å ta ut kartongen med sur melk av kjøleskapet. Den kan også stå der en uke før jeg får tatt den ut. 

Høsten er kommet. Kulda og november. I Ukraina er det kaldere. Hun vet det, hun har vært der. 

Annika er mest kjent for underholdning og moro. Men de siste månedene har hun tredd på seg skuddsikker vest for første gang i sitt liv og laget serien «Urix X Annika», sammen med NRKs profilerte utenriksreportere. De hun i instagram-posten sin kaller «på tur med fem onkler».

Vi snakker ikke om blodsbånd eller aldersdiskriminering her, mer om følelsen av trygghet erfarne reportere kan gi en som er ny i felt.

– NRK tenkte sikkert at var lurt å sende en som ikke har så mye peiling på utenriks til å jobbe sammen med korrespondentene som kan mye, sier hun.

Annika Momrak

Alder: 27 år

Fra: Bø i Telemark

Yrke: NRK-profil, programleder og innholdsskaper.   

Kjent fra: 4ETG, Melodi Grand Prix, Dama til, P3-gull, Norske beefer, Ikke lov å le på hytta og Urix X Annika.

Gjennombrudd: Vant MGPjr i 2013 med gruppa Unik 4 og låta «Så sur da»

Samboer: NRK-profilen Sindre Reinholt

Aktuell: Programleder for NRKs utenrikssatsing «Urix X Annika»

Fyllepennen, som oppbevares i en pen eske, ble kjøpt på den siste utenriksturen, der Annika traff folk som snakket om forholdet mellom Taiwan og Kina.

Å møte mennesker og forsøke se verden gjennom deres øyne har vært intensjonen. At hun bor i et land som har trukket vinnerloddet har hun vært klar over lenge. 

Annika var 19 år. Den sommeren fikk hun ikke lederjobben hun ønsket seg i Bø Sommarland. I stedet ble hun gateverver i Leger uten grenser.

Drømmen var å bli en sånn lege som reiste rundt til krigssoner for å hjelpe, og i halvannet år holdt hun koken med verving og foredrag om temaet.

Så gled realitetene ned over hodet på lege-drømmeren. De het realfagmatte, biologi og fysikk. Det var fagene hun skippet på videregående.

I stedet ble det NRK. YouTube-satsing og profilerte programlederjobber, som i «Dama til».

– Jeg trekkes mot prosjekter der jeg kan bruke nysgjerrigheten min. Både det å være lettbeint og det å være seriøs fungerer for meg.

Når Annika svarer på spørsmål, ser hun på deg med oppriktige øyne. Hun er ikke redd for å la sekundene tikke av sted før hun svarer grundig og utfyllende. Født sånn, eller blitt sånn?

Det er ikke godt å si. Men å ta seg tid til å forklare så folk forstår, er noe hun har inne.

– Annika vil alltid dypdykke i ting og er konstant nysgjerrig, forteller venninne og komiker Martha Leivestad.

Sammen med Karsten Blomvik har de tre podkasten «Venner som møtes ukentlig». Tidligere laget de YouTube-videoer.

En av Marthas favoritter var da de to ble låst inn i et rom i 24 timer uten telefon. I sånne settinger er det mye gøy som kan komme ramlende ut av kjeften.

– Mens Karsten og jeg, som begge er komikere, jager etter vitser, er Annika den morsomme. Den som stiller spørsmålene Karsten og jeg ikke kommer med.

ADHD-en oppdaget hun i 20-årsalderen.

Det var såpass sent at Annika tok det igjen ved å lage hele ti podkast-episoder om jenter og ADHD på foreningens sider.

Det er visstnok typisk ADHD – grave seg ned, nerde og ha hele hodet tapetsert av det ene temaet. Inntil det plutselig ikke er interessant lenger.

Annika oppdaget det da hun flyttet hjemmefra. Fra den trygge rånebygda Bø til en aleneboertilværelse i Oslo, hvor hun hadde fått jobb i NRK.

– Det var rot og det var kaos. Rutiner og kjedelige ting har alltid vært vanskelige for meg, men i Bø hadde jeg et nettverk rundt meg. Nå var jeg alene og jeg sleit med å bruke ressursene mine på en bra måte. Være på jobb og få ting gjort, prøve å få livet til å fungere hjemme med mat og rydding. Mest av alt sleit jeg med å konsentrere meg, og det mislikte jeg meg selv for. I tillegg var jeg mye sliten og hadde mye migrene.

Hun gikk til legen, tok tester og fikk diagnosen etter et år. 

– Hvorfor oppdaget du det ikke før?

– Jenter med ADHD har ofte ikke den utvendige uroen som mange gutter har. Uroen er innvendig. Så sitter mange jenter stille på stolen i klasserommet og tenker «det må være noe gærent med meg, men jeg vet ikke hva det er». Så retter de frustrasjonen innover og sliter med et selvbilde de må bruke lang tid på å reparere.

– Var det sånn for deg?

– Ja, jeg var var et sjenert og engstelig barn fra jeg ble født til midten av barneskolen. Samtidig var jeg også en livlig unge med med mange venner og aktiviteter.

Hun kunne like å sitte inne og skrive dikt og historier. Forflytninger og avbrytelser var ikke like populært. Å overnatte hos venner var skummelt. Først sa hun ja, men så strakk ikke motet til og foreldrene måtte hente henne.

– I femte klasse tok jeg et valg om å dra på sommerleir med en jente jeg ikke kjente så godt. Jeg klarte det – uten å ringe for at foreldrene mine skulle hente meg. Det var en start på å bli selvstendig, kjenne en trygghet i meg selv.

Mamma Kristin Sveinsson Momrak har minner om en svært kreativ unge. En som lagde sitt eget språk med venninner og konstruerte egne kortspill de andre var med på.

– Forsvant tryggheten da du flyttet hjemmefra?

– Ja, men etter diagnosen fikk jeg flere verktøy å jobbe med. Et halvår gikk jeg i en gruppeterapi, noen perioder har jeg brukt medisiner.

– Funker det?

– Mange overvurderer medisiner, og jeg har opplevd at de kan ha en god effekt. De gir deg bensin på tanken, du blir flinkere til å konsentrere deg, men så kommer neste spørsmål: Hva skal jeg bruke konsentrasjonen til? I den perfekte verden skulle ADHD-ere hatt et veiledende team rundt seg.

Hun smiler. Går ikke på medisiner nå. Slipper bivirkningene som gjør at hun mister matlysten og må følge et klokkeregime som krever at hun tar dem til faste tider.

Minuset er mangelen på konsentrasjon når hun må gjøre noe hun synes er kjedelig. Da er det krig i kroppen. Mellom den delen som sier at nå må du få se å få ryddet den kleshaugen, og den delen som sier at det orker jeg bare ikke å gjøre.

Det hjelper ingenting å tenke: Annika, du er et voksent menneske, dette bør du klare.

Hun har mange strategier. Et knep kan funke cirka sånn:

I flere uker har Annika visst at hun må gjøre regnskapet (les: kjedelig). Samtidig har hun gledet seg enormt til å kunne dykke ned i notatprogrammet der hun skriver og lager sider med en av lidenskapene sine: oldtidens Egypt (les: gøy). Så nerder hun seg ned i Egypt-temaet hun elsker og får masse positiv energi. 

På en god dag klarer hun umerkelig å svitsje over til regnskapsprogrammet og overføre noe av gøy-energien til de trøstesløse oppgavene.

– Det hender det funker, sier hun fornøyd. 

Jobben er perfekt designa for en med ADHD, synes hun.

– Jeg jobber prosjektbasert. Det betyr at jeg kan gå i dybden på noe jeg er skikkelig interessert i, og før jeg har rukket å gå lei, er en ny oppgave på gang.

Som programleder må du takle situasjoner som krever tilstedeværelse, instant konsentrasjon og høy intensitet. Det passer Annika.

– I en produksjon er det også mange folk rundt meg som hjelper meg til å være god.

I produksjonsselskapet hun er tilknyttet, har venninne Martha planer om å opprette en egen hylle for gjenglemte Annika-ting.

Kompis Karsten, kaller henne «en herlig kaotisk dame med oppheng.»

Han husker den første krangelen de to hadde. Opphenget hennes var en sofa. Annika hadde planer om å bruke absolutt alle pengene hun eide til en designersofa hun skulle ha i den nyinnflyttede leiligheten sin.

I kjøleskapet var det bare gammel mat. I stua hadde hun en pappeske til bord og en falleferdig stol. Det var nok av fornuftige ting å bruke pengene på, mente Karsten.

Likevel var hun helt besatt av å kjøpe den sofaen.

– Hva endte det med?

– Hun kjøpte den ikke, heldigvis. Tror ikke det var fordi hun syntes det var en idiotisk bruk av penger, men fordi hun ikke fant det perfekte stoffet.

Han ler.

– Annika er perfeksjonist i alt hun gjør. Det er derfor det blir så bra også.

I januar ble Annika samboer.

Hun har vært kjæreste med NRK profil Sindre Reinholt i flere år, men før jul tok han pikkpakket med seg fra Trondheim for å flytte inn på 45 kvadratmeter med dama som i årevis har flagga «store ryddeproblemer».

– Det går bra, hevder Annika. Hun har en strategi her også. «Body dobling», kaller hun det. Det betyr at når Sindre rydder, så er det enklere for henne å gjøre akkurat det samme. 

– Rydde i takt på en måte?

– Ikke helt sånn, men det er lettere når en er to. Dessuten er han ikke den mest ryddige personen han heller.

Når de to har fri, drar de på tur med campervanen de har sammen. Der MÅ du re opp senga for å i det hele tatt få tatt ut spisebordet, så sånn sett er ryddelogistikken grei.

For to mennesker med altoppslukende jobber og konstant trøkk på mobilen, er tida de setter av for å være sammen i naturen noe av det viktigste de gjør. Ofte drar de til steder der de kan klatre.

Klatring er Annikas meditasjon. Stillheten, bare avbrutt av metallet som bankes inn i fjellet når kamkiler og andre sikringer skal settes. Nødvendigheten av full konsentrasjon, varsomhet, men også fysiske utfordringer. I den idretten er det, bokstavelig talt, livsnødvendig at du stoler på partneren og at man er til stede for hverandre. 

– Det er noe av det beste, sier hun med ettertrykk.

For hun vet hun trenger det. Enkelheten. Som en dumtelefon med bare ringefunksjon og fire apper. SMS, Spotify, ruter og google maps. Hun har bestilt seg en. 

For hun trenger det. Enkelheten i det lille stedet. Bø i Telemark der alle kjenner alle. Ujålete, jordnært, landlig og oversiktlig. Hun var der for to uker siden. Satt på post med pappa og venta på elgen lørdag. Gikk tur med mamma på søndag.

– Før var jeg klar på at jeg ikke skulle etablere meg i Bø. Nå er jeg mer åpen.

Det engstelige barnet gir kulturskolen i bygda mye av æren for at hun fant tryggheten i seg selv i tenårene. Der fikk jenta som foretrakk å skrive historier muligheter til å utvikle seg på scenen. Ingen drev med dans, teater eller musikk hjemme hos henne.

Annika lærte å spille både piano og gitar. Da Unik4 vant GP junior, tenkte hun: Så kult det er å lage noe som trigger noe i andre mennesker.

Nå om dagen går hun aldri noen steder uten skriveboka og fyllepennen. Hun skriver tanker og hun skriver lekser og historier i det som er hennes siste altoppslukende interesse: spansk. Skrivingen er i ferd med å bli en rutine. Rutiner er viktig for ADHD-hjernen hennes, og superkraften «nerding» er til god hjelp for å etablere dem.

Noen temaer kommer tilbake ved jevne mellomrom, sånn som oldtidens Egypt, spesielle løpeteknikker og klatring. De gir rutiner Annika liker.

Andre ganger dør interessene ut etter noen intense uker. Sånn som hudpleierutiner, planter og puslespill. Hun er ikke sikker på at de kommer tilbake.

– Jeg jobber med at det ikke skal være en sorg for meg å slutte med ting. I stedet forsøker jeg å fokusere på at jeg har evnen til å hoppe over på nye ting og lett for å lære meg det. Så kan det hende jeg hopper over til det gamle senere, slik jeg alltid har gjort med klatring f.eks.

– Hvorfor tenker du at det er så viktig å ha rutiner?

– Jeg blir roligere av å ha rutiner. Når hodet er kaotisk, har jeg behov for å ha kontroll på noen ting.

Hun har holdt på med det i tre uker nå. Hver morgen står hun opp til samme tid og pakker pennen opp av etuiet. Så kjenner hun etter. Klarer jeg å få hodet ned i skrive-sakte modus i dag? Så begynner hun å skrive.