Ane Høsflot Klæbo (23) løper 80 kilometer i uken ved siden av medisinstudiet

• Ane Høsflot Klæbo løper rundt 80 kilometer i uken og får ofte trent mellom forelesningene på medisinstudiet.
• Når eksamen nærmer seg, kommer studiene først. Hun tar også pauser når kroppen trenger hvile.
• Under Berlin maraton nådde hun målet sitt: å løpe på under tre timer.

Å legge ned alle treningstimene som skal til for å gjennomføre et maraton, kan virke uoverkommelig, særlig når jobb, studier og sosialt liv også skal få plass. Hvordan får man egentlig døgnet til å gå opp når man vil prioritere løping i en allerede travel hverdag?

Ane Høsflot Klæbo (23) har funnet sin måte å løse tidsklemmen på.

Hun går tredje året på medisinstudiet i Oslo hvor forelesninger, pensumlesing og praksisperioder fyller dagene.

Samtidig løper hun rundt 80 kilometer i uken og trener målrettet mot maraton. Det krever både planlegging og harde prioriteringer.

Noen uker er det enkelt å få kabalen til å gå opp, mens andre ganger må studiet settes først og løpingen trappes ned. Når det plutselig dukker opp et ledig hull mellom to forelesninger, kan det være akkurat nok til å klemme inn dagens treningsøkt.

– Hvis jeg har to timer mellom forelesninger, rekker jeg å løpe en tur mellom der, sier hun til VG, før hun legger ti

– Bare for å få det til å gå opp.

23-åringen har lært at det ikke nødvendigvis er de ukene hvor hun trener mest, som er de beste. Noen ganger er det å trene mindre og lytte til kroppen, det som gjør at hun kan fortsette å trene i det hele tatt.

Interessert i løping? Meld deg på nyhetsbrevet fra VG Puls.

Alltid vært målrettet

Trening har alltid vært en del av Anes hverdag. I ungdomsårene satset hun på langrenn som junior, og løping var allerede da en stor del av treningshverdagen. Men det var etter at hun la langrennsskiene på hyllen og begynte på medisinstudiet at hun fant ordentlig glede i løpingen.

– Da fant jeg ut at det var en veldig fin måte å bryte opp dagene på. Det er en fin måte å få klarne hodet og sortere tankene litt.

En av hovedgrunnene til at løping kan kombineres med den krevende studiehverdagen er enkel, mener hun:

– Det krever så lite. Du trenger bare et par løpesko og så kommer du deg ut i en time, så har du fått deg en god økt. Det er effektiv trening og veldig forenlig med en studenthverdag.

Ambisiøs familie

Da hun satset på langrenn på nasjonalt nivå som junior, satte hun seg alltid mål inn mot vintersesongen.

– Da var man veldig preget av konkrete mål, men akkurat da jeg var ferdig, da sluttet jeg helt å trene de første månedene etter at jeg var ferdig, innrømmet hun.

– Jeg ble ordentlig lei av trening og alt som kaltes struktur, så da trengte jeg at det ikke var noe mål i det hele tatt, sier hun.

– Og så kjente jeg på kroppen at nei, her må man kanskje trene litt, sier hun, og det var da hun begynte å delta i løp. Fra Fornebuløpet på 10 km gikk det ikke lang tid før Ane meldte seg på sitt første maraton i fjor høst.

Med langrennsstjerne Johannes Høsflot Klæbo til storebror, er Ane oppvokst med både langrenn, treningsstruktur, konkurranseinstinkt og det å jobbe dedikert mot konkrete mål.

– Du har jo flere i familien som har høye ambisjoner og jobber mot mål. Er det noe du har lært av Johannes?

– Ja, altså, jeg tror vi to er veldig likesinnede sånn sett.

– Han har jo et ekstremt konkurranseinstinkt. Jeg kjenner ingen andre som har så stort konkurranseinstinkt som han. Det har man vært vant til å se det opp gjennom hele livet. Og det har formet også det synet jeg har på trening, og det har nok i stor grad preget mitt mindset òg.

Blir det en slags normal?

– Ja, man blir litt blind på det òg, fordi man tenker at det blir normalen for meg. Han er nok ganske mange hakk opp, men det har gjort at det blir litt interne greier – at konkurranse er morsomt og at det ikke er noe skummelt. 

Ane ser på søsknenes mål og prestasjoner som inspirerende fremfor konkurrerende, og at de tre heller har løftet hverandre enn noe annet. At eldstebroren har skyhøye mål og forventninger til egne prestasjoner, har preget oppveksten – på en god måte, presiserer hun.

– Han har alltid vært sånn at han holder på med sitt og jeg holder på med mitt, og han midterste holder på med sitt.

Studiene kommer først

Ane har ingen fast ramme for hvordan hun strukturerer ukene, men velger heller å tilpasse etter ukens forelesning, hvordan kroppen føles og hvor tett på et løp eller eksamen hun er. Samtidig har hun en tanke om hvilke økter hun har lyst til å få gjennomført i løpet av en uke, ser på timeplanen og setter inn økter der det passer før uken starter.

– Jeg har hver uke et mål om å prøve å få til to intervaller, sånn optimalt sett. Noen uker blir det ingenting, når jeg må tilpasse belastningen litt, men stort sett vil jeg si at jeg har én til to intervaller i uken. Og så vil jeg prøve å få til én til to langturer og fyller inn resten med litt kortere økter eller det jeg rekker ellers, sier hun og legger til:

– Men så lenge jeg får til sånne «grunnøkter», føler jeg at jeg ikke trenger å være noe mer spesifikk enn det.

Alt tilpasses etter skolemengden og hvor hektisk det er, og i eksamensperioder blir treningen nedprioritert i større grad.

Hvordan takler du det å ha eksamensperioder og ikke få like mye tid til trening?

– Hvis man er vant til å få trent fem eller seks dager i uken, og så plutselig så er man nødt til å sitte på lesesalen, så går man jo litt bort ifra sine egne rutiner, men det er jo bare å prøve å lande i de prioriteringene.

Hun er tydelig på at studiene kommer først, og at det derfor er enklere å forholde seg til at treningen må trappes ned i perioder. Hun minner seg selv på det for å ikke få dårlig samvittighet. Likevel kan hun kjenne på en rastløshet når hun ikke får trent like mye i eksamensperioden som ellers.

Har du lært noe om deg selv ved å måtte kombinere et krevende studie med løping?

– Ja, du blir nødt til å prøve og feile litt, og du lærer masse av det. 

Første året på medisin var det vanskelig å finne balansen mellom løping og studiene, før det plutselig løsnet det for henne.

– Det var veldig vanskelig å finne ut av den balansen, og så høres det kanskje veldig lett ut når man har funnet den. «Det er bare å gjøre sånn og sånn», men man må erfare det selv.

Selv har hun i perioder presset seg for hardt og ikke fått til å balansere mengden pensum med det å trene så mye.

Planlegger du for et løp fremover? Sjekk ut VGs løpskalender og finn løpet som passer deg:

Ikke alltid like motivert

Å bruke løpeøktene som et avbrekk fra studiehverdagen er ofte det som får henne ut av døren, og å sette seg spesifikke mål hjelper på gjennomføringen. I slutten av september løp hun maraton i Berlin, og det har vært den viktigste faktoren for å løpe dedikert gjennom sommeren.

– Og det er jo ikke hver dag man er motivert, og da er det fint å ha det målet å tenke på – for da må du egentlig komme deg ut, selv om det er litt tungt.

Hva sier du til deg selv da, for å komme deg ut av døren?

– Så lenge du har det målet å tenke på, så bare prøv å ikke lytte til den stemmen som sier at «nei, i dag er det litt tungt». Og så vet jeg innerst inne at når jeg først kommer meg ut, så blir det bedre og lettere – og veldig godt etterpå.

Hun legger heller ikke skjul på at i en travel studiehverdag, kan det ofte være fristende å ta seg en løpetur når alternativet er å sitte inne på en lesesal.

Lytter til kroppen

Hvordan tilpasser du treningen etter hva kroppen trenger?

– Jeg prøver å lytte til kroppen, og det er jo ikke alltid at det er like gøy. Man må tørre å stå av hvis man kjenner at man er sliten.

23-åringen har slitt med et vondt kne fra tid til annen, og selv om hun gjerne vil fortsette å løpe til tross for kjenninger i kneet, vet hun at det lureste er å gi seg. Man må lære å kjenne etter, om kroppen trenger hvile, om man har noen kjenninger eller andre ting som kan være faresignaler som ikke bør overses.

Men populære treningsapper som Strava, kan det være vanskelig å faktisk sjekke inn med seg selv og om man trenger hvile eller alternativ trening, fordi mange vil opprettholde den ukentlige grafen og ikke ødelegge statistikken.

– Det er fort gjort å bli stresset hvis den viser det plutselig duppet, eller at man ikke klarer å følge det opp like godt, men det skal jo egentlig være et verktøy for å sammenligne sin egen progresjon, og da vil man oppnå størst progresjon ved å lytte til kroppen.

Anes beste tips

• Prøv å holde ting enkelt: – Hvis du starter senere på forelesning eller på jobb, så kan du skvise inn treningsøktene der du rekker. 
• Vær fornøyd med det du får til: – Man trenger ikke å sette av kjempelang tid til en økt, og alt er bedre enn ingenting.
• Sett deg et mål: – Det har hjulpet mye for meg. Det trenger ikke å være noe stort mål eller et løp, men et mål som man kan tenke på de dagene man ikke kjenner helt på den indre motivasjonen. Det er litt fint å ha det å lene seg på.
• Senk terskelen: – Det skal være gøy. Hvis man finner noen andre som er nysgjerrig på løping, så utnytt deg av det. Jeg er ikke så flink til å være med på det selv, men det finnes jo veldig mange løpeklubber.

Klarer du å ikke følge slavisk med på klokken?

– Det er noen økter det er nok å ha en timer på, så du vet at du har vært ute i så lang tid, og ikke følge med på tempo. En dag så er det riktig å springe på sånn og sånn «pace», for da har du overskudd til det, mens en annen dag må du flere hakk ned fordi at det er det kroppen trenger den dagen.

Hun prøver å ikke bry seg så mye om tempo på de vanlige øktene. Er det maratontrening, kan hun tenke litt annerledes.

– På intervall synes jeg det er fint å kunne bruke tempo og pace for å se hvordan man ligger an i sin egen plan.

Hva skulle du ønske at du visste da du begynte å løpe, som du vet nå?

Først og fremst litt mer om strukturen på treningen. Hver gang jeg valgte å springe, så sprang jeg i samme tempo i starten. Det var ikke noen forskjell på rolige og harde økter. Jeg hadde harde økter, og da hadde jeg intervall, men de rolige øktene gikk ikke rolig nok. Man får ikke nok progresjon, eller nok utbytte av de intervallene man har. Og at jeg kanskje hang meg litt for mye opp i pacen. 

Under Oslo Maraton i fjor fikk hun også erfare hvor viktig det er å få i seg nok næring. Hun var redd for å spise for mye underveis og risikere å måtte på do. I stedet lot hun være, og endte med det hun beskriver som en «skikkelig næringsmangel».

– Sånn generelt med løping nå føler jeg at det er altfor lite fokus på det med næring.

Hun prøver derfor å spise nok og sørge for at hun fyller på nok underveis i lengre økter og løp, som for eksempel et 42,2 km lang løp som et maraton er.

Mål om under tre timer

I dag trener hun rundt syv til ti timer i uken, da gjerne opp til ti timer i opptreningsperioden før et maraton. I sommer trappet hun opp antall treningstimer før Berlin maraton som gikk av stabelen i slutten av september. På denne tiden av året er skolebelastningen vanligvis litt mindre.
– Har du et mål for deg selv, eller konkurrerer du med noen andre på maraton?

– Jeg skal springe med pappa. Jeg sprang med han i fjor, og vi har meldt oss på sammen i år òg. Det blir en liten internkonkurranse, og så har jeg satt meg et tidsmål, sa hun da vi snakket med henne før løpet.

– I fjor sprang jeg mitt første maraton, så da gikk jeg for å fullføre, men nå er det en flatere løype. Berlin er ganske flat og mange drar dit for å «perse», så da har jeg et mål på å komme under tre, så får vi se om det går.

Hvordan var det å nå målet du har jobbet hardt for over en lengre periode?

– Det kjennes veldig deilig og lettende ut. Det er alltid gøy å oppnå mål man setter seg, og spesielt kult å gjøre på et maraton som i Berlin! Det ga absolutt mersmak, så jeg er på utkikk etter en ny målsetting, sier hun til VG på e-post etter å ha nådd tidsmålet sitt.

I ettertid har hun delt med sine 20 000 følgere på Instagram at hun klarte å fullføre tidsmålet sitt:

– Full av mer motivasjon enn noen gang, skriver hun i innlegget.