Alexandra Tangen (29): – Ikke en bortskjemt drittunge

• Alexandra Tangen åpnet baren Kabin i New York med 30 investorer, «litt familiestøtte og egne arvepenger».
• Etter seks måneder var pengene i ferd med å ta slutt, og ektemannen måtte hjelpe henne med økonomien.
• Nå tjener baren penger. Pappa Nicolai Tangen stiller fortsatt med råd når hun trenger det.

Ingen i familien hadde gjort noe slikt før henne.

– Jeg tenkte «holy crap, what have I done?» sier Alexandra Tangen.

Milliardærdatteren forteller om pengene som forsvant, konfliktene på jobb og pappa Nicolai Tangens gode råd.

VG møter Alexandra hjemme i West Village på Manhattan som hun leier sammen med den kanadiske ektemannen og kjæresten gjennom ti år, Karl Valentini (29).

50 kvadratmeter med stue, soverom og et kontor, «til en formue», som hun sier.

– Det er helt sykt hvor små og dyre leilighetene er her i denne byen, sier Alexandra og henter hundebåndet for å lufte Nala, en blandingshund hun har tatt til seg fra et omplasseringssenter i Texas.

Hun vil ikke si akkurat hvor mye de betaler, men et googlesøk viser at leiligheter i denne størrelsen ofte koster fra 50.000 til 70.000 kroner måneden i dette området.

Det er tre år siden hun åpnet dørene til baren Kabin på Hudson Square. 

– Jeg ville åpne «en skandinavisk hytte på Manhattan», inspirert av hyttelivet jeg vokste opp med i sommerferiene i Norge. 

I begynnelsen var hun redd for at folk hjemme i Norge skulle tro at hun åpnet en bar med pappas penger:

«Hun er jo datteren til oljefondssjefen og er sikkert bare en heldig og bortskjemt drittunge». 

Slik tenker nok folk, trodde hun.

Tangen forteller at hun hadde jobbet ut en forretningsplan, funnet et lokale – noe hun beskriver som vanskelig – skaffet 30 investorer, «fått litt familiestøtte og brukt litt av egen arv».

Akkurat hvor mye, ønsker hun ikke å dele.

Allerede første åpningsdag ble det trøbbel.

– En av de ansatte drakk seg full og trakk kniv mot meg, hevder hun.

Tangen forteller også om tyverier, trusler og andre større konflikter i starten – til slutt måtte hun hyre inn ekstern hjelp for å håndtere personalkonflikten. 

– Jeg var 26 og jeg ante ikke hvordan jeg skulle deale med alt sammen. I løpet av én uke sa jeg opp fem stykker.

Seks måneder etter åpningen begynte pengene å ta slutt. 

– Jeg var veldig opptatt av at jeg skulle klare alt selv. 

Det var kanskje litt dumt, sier hun nå. For det var stadig nye og uforutsette utgifter, forteller hun:

Kjøleskap som gikk i stykker, maten som måtte kastes, isbitmaskin som knelte og måtte repareres til hundrevis av dollar, økte lønnskostnader, folk som ikke dukket opp på jobb.

Annenhver uke måtte hun hyre inn et skadedyrfirma for å behandle avløpsrørene. 

– I New York kan helsemyndighetene dukke opp uanmeldt når som helst, sier hun.

Hvis inspektøren ser en mus eller noen bananfluer, får baren dårlig hygienescore, og da forsvinner kundene.

– Samtidig økte husleien med 1000 dollar i måneden. År for år, forteller hun.

Likevel fortsatte hun – full av optimisme. Snart kom folk til å stå i kø utenfor, tenkte hun.

– Jeg var så stolt over at dette var mitt prosjekt. 

Dessuten hadde hun jo en bachelor i business. Dette skulle hun fikse.

Til slutt måtte hun la økonom-ektemannen ta en titt på regnskapet:

«Karl, det ser ut som vi har ganske lite penger på bankkontoen nå..?»

Reaksjonen var ikke til å ta feil av: 

«Nå tror jeg at jeg må ta over litt her».

– Det er en helt elendig bransje, sier Alexandra.

Man jobber og jobber, mens pengene bare renner ut.

– Men jeg elsker det, sier hun. 

– Jeg var ekstremt interessert i hospitality. Det er følelsen av å bli tatt vare på jeg ønsker å skape. At folk skal føle på et community.

– Jeg har alltid elsket å «hoste» middagsselskaper, introdusere folk til hverandre. Hvis mamma og pappa hadde middagsselskap da vi var yngre, var det alltid jeg som ville gå rundt og skjenke vin.

Hun føler seg mest norsk, sier hun.

Selv om hun er født og oppvokst i London, gikk på privat pikeskole i London, hadde barnepike gjennom hele oppveksten, og aldri har bodd i Norge.

– Men vi har tilbrakt hver sommer på hytta på Sørlandet og foreldrene mine har alltid snakket norsk til meg. 

18 år gammel flyttet hun til USA for å studere. Siden har hun bodd der. Nå bor lillebroren også i New York, søsteren i London og foreldrene i London og Oslo.

– Vi er en veldig sammensveiset familie.

Snart kommer foreldrene på besøk – i en hel måned. Da er planen å spise middag med dem hver dag, sier hun.

– Jeg snakker med mamma daglig. Vi har en løpende meldingstråd gående.

Da kan det være sånn: «Walking down to exercise class now. I have five minutes to talk». Så ringer moren og så snakker de i fem minutter.

Etter treningen fortsetter de å chatte på melding.

Faren ringer ikke like ofte. 

– Han er en veldig busy mann så jeg skjønner jo at jeg ikke kan snakke like mye med ham som jeg gjør med mamma.

Men han er aldri mer enn en halvtime unna, sier hun.

– Jeg kan sende en melding: «Hei, jeg føler meg litt down i dag». Eller: «Jeg strever med hvordan jeg skal løse en arbeidskonflikt».

– Innen en halvtime er pappa på tråden. Med gode råd:

Som da hun slet med å «manage my time». Pappa har alltid en løsning:

«Når du våkner, må du ha en plan for dagen. Skriv en to do-list, og så MÅ du trene».

VG har vært i kontakt med Nicolai Tangen som er kjent med at vi omtaler ham i denne saken.

I fjor høst snudde det.

– Jeg har begynt å tjene penger, og det går veldig bra med Kabin nå, sier Alexandra.

After work-kulturen i New York er gull verdt, sier hun.

– I morgen har vi tre store grupper som kommer inn etter jobb. En fra Google, en fra Disney og en fra David Yurman, forteller Alexandra. 

Flere store selskap har etablert seg i Hudson Square i det siste.

– De har penger, ikke sant. De kommer inn med sine corporate cards og bare ... Ja, de er ikke så forsiktige for å si det slik.

VG har satt dokumentasjon på Kabins økte omsetning.

Hun har jobbet «my head off», som hun sier. Bygget seg opp et nettverk av kontakter i det norske og skandinaviske miljøet i New York, fra ambassader, finans- og næringsliv. Inviterer alle til å legge sine eventer til «den norske hytta» på Manhattan.

– Dessuten har vi utvidet med kaffebar.

I sommer var det full VM-feber der. De norske flaggene henger fortsatt på fasaden. I et hjørne står Haaland og Ødegård. I papp.

I oktober ble baren kåret til en av New Yorks beste av Time Out, har fått en utmerkelse fra den internasjonale barguiden The Pinnacle Guide og høstet ros hos The Infatuation.

Alexandra tar med seg hunden og stikker innom baren for å sjekke at alt er på stell før hun tar dagens pilates-økt.

Hun bestemte seg for å bli fostermamma for en «shelterdog» for et par år siden.

– Alle jeg kjente dro på kontoret til sine faste jobber. Jeg skulle åpne bar, men følte meg ganske alene.

Det kan være ensomt å være gründer.

Etter en uke med Nala, var det ikke mer å lure på:

– Jeg måtte adoptere henne. Hun er et funn!

Det er ektemannen Karl også, synes hun. Et funn.

Pappa Nicolai Tangen skal være enig. Kjæresten og faren hennes fant tonen med en gang, forteller hun.

– De kan sitte og snakke i timevis om business og finans og samfunnspolitiske utfordringer. Da Karl og jeg hadde en pause i forholdet, for noen år siden, sa pappa: «OK, men da tar jeg ham».

Alexandra og Karl møttes på universitetet Wharton School ved University of Pennsylvania under en velkomstmiddag for nye studenter og deres foreldre.

Eller rettere sagt: Foreldrene deres møttes først.

– Mamma og pappa hadde kommet i prat med Karls foreldre og satt allerede ved et bord da jeg og Karl kom litt sent. Siden det bare var to ledige stoler ved bordet, ble vi sittende sammen. 

Foreldrene mener ifølge Alexandra at det er de som har æren for å ha ført dem sammen.

I sommer giftet Alexandra og Karl seg på Ekeberg-restauranten i Oslo. Med Alexandras mor som assisterende wedding planner.

– Vi hadde 200 gjester, 70 prosent av dem fløy inn fra New York, Canada og London. Det var helt fantastisk, og så stas å vise gjestene våre Oslo. Jeg har aldri vært mer stolt av å være norsk.

Hjemmefra har hun lært at hun skal forstå verdien av penger og ikke ta ting for git, sier hun.

– Jeg har egentlig aldri visst om jeg kommer til å arve mye penger, og vet fortsatt ikke om jeg kommer til å gjøre det, så det er ikke noe jeg egentlig har gått rundt og forholdt meg til eller som har påvirket motivasjonen min til å jobbe.

I dag er hun sjef for 16 personer.

– Jeg har måttet sparke 15–20 personer siden jeg åpnet baren.

Det er noe av det vanskeligste med å være arbeidsgiver, synes hun.

– Så langt inne sitter det at jeg flere ganger har beholdt folk mye lenger enn jeg burde, bare for å få enda større problemer å løse.

Som bartenderen som stjal og fikk nye sjanser bare for å stjele enda mer neste gang.

– Noe av det viktigste jeg har lært er at det å utsette en vanskelig personalsak fordi man ønsker å være snill, ikke nødvendigvis er det beste for noen.

Hun håper at hun har bevist det nå, at hun ikke bare er «datteren til».

– Og at jeg ikke er en bortskjemt drittunge.

Hun ler, som hun gjør ofte.

Nå har til og med den norske oljesjefen begynt å sende vennene sine til «hytta» på Manhattan, forteller hun.

– Jeg tror at pappa er stolt. At han synes det er litt kult å ha en datter som driver en bar i New York.